Hanne Harbo

Intervjuet 24. januar 2011, Oslo

 


Gener og Multippel Sklerose (MS)

 

Hanne F. Harbo leder Oslo Multippel Sklerose (MS) Genetikk gruppe ved Oslo Universitetssykehus. Forskningsgruppen studerer genetiske, kliniske og epidemiologiske faktorer for å kartlegge årsaksfaktorer og behandlingsmuligheter ved MS.

Hanne F. Harbo leder Oslo Multippel Sklerose (MS) Genetikk-gruppe ved Oslo Universitetssykehus. Forskningsgruppen studerer genetiske, kliniske og epidemiologiske faktorer for å kartlegge årsaksfaktorer og behandlingsmuligheter ved MS.

Gruppen samarbeider blant annet med et verdensomspennende forskningsnettverk «International MS Genetics Consortium» om gen-studier basert på blodprøver fra mennesker med MS. Forskerne ser etter mulige årsakssammenhenger mellom genvarianter og utvikling og forløp av sykdommen. Prøver fra norske MS-pasienter (som er samlet av Oslo MS Genetikk gruppe og Norsk MS Register og Biobank) er nå analysert i et internasjonalt forskningsprosjekt som i alt har screenet om lag 10 000 MS-pasienter fra hele verden for flere hundre tusen genmarkører spredt over hele genomet. «Dette prosjektet identifiserer over 50 gener som er forbundet med økt risiko for å utvikle MS. De aller fleste av disse genene koder for molekyler som er involvert i immunreaksjoner i kroppen. Dette styrker vår oppfatning om at MS primært er en immunsykdom som rammer det sentrale nervesystemet», sier Harbo.

Svært ulike sykdomsforløp

Hvert år får mellom 250 og 350 mennesker diagnosen multippel sklerose (MS) i Norge og i alt lever ca 8000 norske menn og kvinner med sykdommen, som er vanligst blant personer som kommer fra den nordlige halvkule. Norge er et av landene i verden som har flest MS-rammede i forhold til folketallet. Mer enn dobbelt så mange kvinner som menn får sykdommen. Gjennomsnittlige alder ved diagnose er omkring 30 år.

Navnet multippel sklerose kommer av at man ved sykdommen finner flere (multiple) bindevevsendringer eller arr (skleroser) på flere forskjellige steder i sentralnervesystemet. MS er en kronisk betennelsessykdom i det sentrale nervesystemet, men den er ikke forårsaket av noen kjent bakterie eller virus. Den regnes for å være en såkalt autoimmun sykdom i og med at immunsystemet angriper egne nerve- og støtteceller. Betennelsen fører til at myelin, som fungerer som isolasjon rundt nervetrådene ødelegges, såkalt demyelinisering. Dette bidrar til å ødelegge nervecellene og leder til utvikling av funksjonstap, som kan arte seg ulikt avhengig av hvor i nervesystemet skaden rammer. Symptomer på MS kan for eksempel være dobbeltsyn eller synstap, en fornemmelse av elektrisk støt langs ryggsøylen ved bøyning i nakken, nummenhet, vissenhet og delvise eller fullstendige lammelser, ustø gange eller blæreforstyrrelser. Noen pasienter opplever det man kaller lettere kognitiv svikt. Det kan for eksempel være å ha problemer med å følge med på ting som går fort, eller å skifte fokus raskt. Mange opplever mer diffuse former for tretthet, såkalt fatigue, som det tydeligste symptomet med sykdommen.

MS kan utvikle seg svært forskjellig. De fleste som har MS, kan oppleve periodevis forverring etterfulgt av delvis eller fullstendig bedring. Denne formen kalles attakvis eller relapsing remitting MS. Ofte fortsetter slike svingninger med ujevne mellomrom gjennom livet. Atakker bygger seg opp over dager og varer opptil noen uker før de går helt eller delvis tilbake. Hos noen forsvinner svingningene etter hvert. Mellom 15 og 20 prosent av MS-rammede har derimot en primær progressiv form, der sykdomutviklingen har et mer jevnt forløp. Noen rammes svært mildt, mens andre opplever større problemer. I Norge i dag får omtrent en tredel av de MS-syke uføretrygd, ca en tredel arbeider halvt og de øvrige er i fullt arbeid. MS er vanligvis ingen livstruende sykdom. De som har MS, dør som regel med MS og ikke av MS. Gjennomsnittlig levealder er imidlertid ca 8 år kortere enn gjennomsnittlig levealder. Dette skyldes hovedsakelig generelle helseproblemer.

Årsaksfaktorer

Harbo understreker at årsakene til MS er komplekse og langt på vei ukjente. Det er en tydelig genetisk komponent ved sykdommen. Hyppigheten blant inuitter i Canada er for eksempel 20 ganger lavere enn blant den øvrige canadiske befolkningen i de samme områdene. I Norge har Harbo og hennes kolleger vist at MS er sjelden hos samer, og at dette synes å ha sammenheng med at de har færre genetiske risikofaktorer. MS er likevel ikke spesielt arvelig. Sjansen for å få MS dersom en av foreldrene har sykdommen er omtrent 1 til 100, mens sjansen for personer i befolkningen for øvrig er ca 1 til 1000.

Gjennom det internasjonale gen-screeningprosjektet som Oslo MS Genetikkgruppe deltar i, har det som nevnt, blitt utpekt en rekke gener som gir noe økt risiko for MS. Men med så mange gener involvert, og så sammensatte årsaker til sykdommen, kan ikke gen-analyser brukes i diagnostikk eller behandling av MS. «I tilegg er ulike miljøfaktorer med på å øke risikoen for MS», forklarer Harbo videre. Det virker å være en sammenheng med nivå av vitamin D i blodet. Teorien er at mer sol, og dermed mer D-vitamin, reduserer risikoen for sykdommen. MS er som nevnt vanligst på den nordlige halvkule, og unge som flytter til sørlige land ser ut til å ha en lavere risiko for å få sykdommen. Forsøk på mus peker mot at høye doser av vitamin D3 kan ha en positiv effekt på oligodendrocyttene som produserer og vedlikeholder myelinlaget omkring nervecellene. Det synes også å være en sammenheng mellom MS og det såkalte Epstein Barr-viruset (viruset som forårsaker kyssesyke). Omtrent 90 prosent av befolkningen har en gang hatt Epstein Barr virus-infeksjon mens nesten alle med MS har vært infisert. Det synes også å være en økt risiko for røykere.

Behandling

Det finnes i dag ingen behandling som kurerer MS-sykdommen, men MS-pasientene følges med regelmessige legekontroller for å behandle plagsomme symptomer og dempe sykdomsutviklingen. I forverringsperiodene kan det gis behandling med kortison for å dempe symptomene. Kortison kan tas i pilleform eller settes intravenøst, og kan bidra til at pasientene kommer seg raskere gjennom forverringsperioden. Pasienter med attakvis MS behandles også ofte med såkalt immunmodulerende behandling. Dette er medikamenter som påvirker immunreaksjonen i sentralnervesystemet. Per i dag er det tilgjengelig to grupper medikamenter som brukes som første valg i denne typen behandling – interferon og glatirameracetat. Disse medikamentene injiseres under huden eller i muskulatur og bidrar til å redusere attakkene med ca en tredel. Om man har svært aktiv sykdom, anbefales i dag intravenøs månedlig behandling med et annet, nyere medikament, natalizumab. Dette kan redusere atakkene med ca. to tredeler.

Natalizumab er et såkalt monoklonalt antistoff. Medikamentet virker ved å knytte seg til bestemte molekyler på betennelsesfremmende celler i blodet og hindre at de kommer gjennom blod-hjerne-barrieren og der skaper betennelse i hjernevevet. Medikamentet har imidlertid en liten risiko for å gi en svært alvorlig bivirkning; en sjelden form for virusinfeksjon i hjernen. Behandlingen er også relativt kostbar. Ett års behandling koster omkring 200 000 kroner i medikamentomkostninger, som er omtrent det dobbelte av kostnadene ved behandling med interferon eller glatirameracetat. En rekke nye medikamenter er under utvikling og utprøving. Blant annet er det nye medikamenter i pilleform på vei inn på det norske markedet. Noen av disse medikamenter er svært lovende, men generelt synes risikoen å være større for å utvikle alvorlige bivirkninger jo mer effektive medikamentene er.

Harbo peker på at man gjennom den genetiske MS-forskningen håper å kunne påvise mekanismer for hvordan MS-sykdommen utvikles. Gen-varianter som forekommer betydelig hyppigere hos MS-pasienter enn hos friske antas å kunne ha med sykdomsutviklingen å gjøre. Disse genene koder for molekyler som så blir grundig studert for å forklare hvordan nettopp disse molekylene leder til utvikling av MS. De fleste molekylene i kroppen har et komplekst samspill med en rekke andre molekyler gjennom ulike signalveier i cellene. Gen-forskningen kan bidra til å identifisere de sykdomsfremkallende signalveiene, og dermed avsløre gunstige angrepspunkter for å stoppe de sykdomsfremkallende mekanismene. Man håper og tror det vil være mulig å utvikle mer målrettede og effektive medisiner når sentrale signalveier for utvikling av MS er kartlagt gjennom denne typen forskning.