Espen Dietrichs

Intervjuet av Ellen Lange og Olav Hamran 1. desember 2010, Oslo

 


Dyp hjernestimulering

Espen Dietrichs er spesialist i nevrologi og leder for den nevrologiske behandlingen og forskningen ved Norges største sykehuskonsern, Oslo Universitetssykehus.Espen Dietrichs er lege og spesialist i nevrologi. I 1982, 25 år gammel, disputerte han, som den til da yngste i Norge, for den medisinske doktorgraden på en avhandling om lillehjernen. Han arbeidet først som forsker ved Anatomisk institutt, Universitetet i Oslo, med nervebaner i hjernen som spesialitet. Deretter gikk han over til å arbeide som lege og forsker. I 1997 ble han professor i nevrologi ved Universitetet i Oslo, og i 2001 leder for nevrologisk avdeling ved Rikshospitalet. Han arbeider med alle typer nevrologiske sykdommer, men med et spesielt fokus på Parkinsons sykdom og andre hjernesykdommer som gir bevegelsesforstyrrelser. Dietrichs er siden 2010 leder for den nevrologiske behandlingen og forskningen ved Norges største sykehuskonsern, Oslo Universitetssykehus, som omfatter de tidligere Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Ullevål, Aker og Gaustad sykehus.


Vår fantastiske hjerne

Dietrichs er også en aktiv fagformidler og popularisator, med en rekke bokutgivelser bak seg. Blant annet av Vår fantastiske hjerne (sammen med Leif Gjerstad), som fikk Brageprisen da den kom ut i 1995, og som siden, i 2007, ble utgitt på nytt i en utvidet og oppdatert utgave.

Utgivelsen av Vår fantastiske hjerne var knyttet til Norsk nevrologisk forenings markering av «Hjernens år» i 1995 da foreningen feiret 75-årsjubileum og det var 100 år siden Nevrologisk avdeling var opprettet på Rikshospitalet, som den første nevrologiske avdelingen i Norge. Et sentralt mål med boka var å øke folks kunnskaper om hvor fantastisk og kompleks den menneskelige hjernen er. Det ble pekt på at hjernen er «utgangspunkt for alle våre tanker, følelser og handlinger», og at «alt vi tenker, tror og gjør, styres fra hjernen. Hjernen er hele personligheten, ja, selve «mennesket»».

Boka gjennomgår hjernens oppbygning og virkemåte og behandler også sentrale sykdommer og lidelser knyttet til hjernen: epilepsi, hjerneblødning og -infarkt, multippel sklerose, Parkinsons sykdom, demens, Alzheimers sykdom, søvnforstyrrelser, hjernehinnebetennelse, hodepine og sinnssykdom.

Forfatterne understreket viktigheten av å ta vare på hjernen, bla gjennom mosjon og sunt kosthold og også gjennom bruk av sikkerhetsutstyr som bilbelter og sykkelhjelm. De understreket også mulighetene til å utvikle hjernen ved å være intellektuelt aktiv og ved å forsøke seg på nye og utfordrende oppgaver. Læring innebærer både at synapsene blir mer effektive til å sende signaler, og at det kan dannes nye synapser. Aktivitet leder til vekst og nye forgreninger av nerveutløperne, noe som igjen kan bidra til økt hjerneaktivitet og antagelig også bedre beskyttelse mot sykdommer og skader.

På denne måten gir boken et bilde av at hjernen, på den ene siden, er utgangspunktet og opphavet til tanker og handlinger, til bevissthet og personlighet. (Alt dette produseres gjennom kjemiske prosesser i og omkring synapsene.) På den andre siden kan tankene og bevisstheten «virke tilbake» og forårsake ikke bare nye tanker, men også dannelse av nye nerveutløpere og økt synapseaktivitet, og dermed endringer i selve tanke- og bevissthetsproduksjonsmulighetene.

Dyp hjernestimulering

Ved Oslo universitetssykehus drives det i dag klinisk forskning på bruk av behandlingsmetoden dyp hjernestimulering ved blant annet Parkinsons sykdom, dystoni (som er en tilstand der ukontrollerte muskelsammentrekninger skaper forvridde kroppsstillinger eller ufrivillige bevegelser), invalidiserende skjelving og epilepsi. Metoden går ut på at det føres inn ørtynne elektroder i pasientens hjerne. Det heter dyp hjernestimulering fordi elektrodene går gjennom hjernebarken og dypt ned i hjernen. Stimuleringen skjer ved at en pacemaker sender stadige, svake strømstøt fra et batteri gjennom elektrodene og ned i hjernen.

Alle detaljer om virkningene av dette er ikke kjent. Det man først og fremst vet, er at det i noen tilfeller gir en god klinisk effekt. I hjernen er det et samspill mellom stimulerende og hemmende hjerneceller. Når sykdommer påvirker aktiviteten i noen hjerneceller, kan det føre til at noen områder i hjernen blir overaktive, mens andre viser for lite aktivitet. Dietrichs peker på at dyp hjernestimulering påvirker overaktive hjerneområder. Strømsignalene fra elektrodene virker ved å motvirke, slå ut eller bremse denne økte aktiviteten i en bestemt del av hjernen. Det skapes på denne måten en funksjonell skade i hjernen, som varer så lenge strømmen står på.

I første halvdel av 1900-tallet ble det innsamlet kunnskaper om pasienter med Parkinsons sykdom som hadde hatt skjelvinger, men som på et gitt tidspunkt hadde sluttet å skjelve. Ved obduksjon framkom det at de hadde hatt en liten hjerneblødning/et lite infarkt i en spesiell del av hjernen som kalles thalamus. Skjelvingen hadde opphørt eller blitt redusert etter at denne delen av hjernen hadde blitt skadet. Fra 1950-årene og framover ble pasienter behandlet for skjelving ved at man laget en varig skade i thalamus. Dette var på en måte samme type inngrep som lobotomi, men laget en mye mer spesifikk og begrenset skade, og lokalisert i en helt annen del av hjernen. Slike inngrep ble utført i Norge fram til midten av 1990-årene. Da stakk man en tynn «strikkepinne» ned i hjernen. Pinnen var isolert, bortsett fra tuppen som var naken og som ble varmet man opp til 70-80 grader og som «kokte» et lite hull i hjernen, der man ønsket å legge skaden.

Den prinsipielle forskjellen mellom et slikt inngrep og dyp hjernestimulering slik det gjøres i dag, er at det i dag ikke lages noen varig skade. Behandlingen kan avbrytes når som helst. En annen viktig forskjell er at det med dagens metode er mulig å foreta en rekke tilpasninger og finjusteringer for å sikre så god effekt som mulig. Den nye metoden har dessuten gjort det mulig å teste ut behandling andre steder i hjernen. Slik har man funnet ut at det ved Parkinsons sykdom er enda mer effektivt å plassere stimuleringselektrodene i en liten samling hjerneceller dypt inne i hjernen som heter Nucleus subthalamicus (også kalt STN etter det engelske navnet subthalamic nucleus).

Celler med ulike frekvenser

Det er essensielt at elektrodene treffer STN helt nøyaktig. Plasseringen bestemmes både gjennom MR- og CT-bilder, som smeltes sammen, og gjennom en referanseramme som skrus fast utenpå pasientens hode for å kunne gi presis navigering. Under selve operasjonen bores det først hull i hjerneskallen. Deretter settes det ned en prøveelektrode som registrerer nervesignaler i de områdene i hjernen den føres ned gjennom. Hjernecellene
i de ulike delene fyrer med forskjellige frekvenser og mønstre. Cellene i STN avgir helt karakteristiske signaler. Operasjonsteamet kan derfor se og lytte seg fram til når prøveelektroden er på riktig plass og den permanente elektroden kan settes inn. Mennesker føler ikke smerte inne i hjernen. Innsettingen av elektrodene kan derfor skje i lokalbedøvelse (i hodet). Operasjonsteamet kan videre sjekke plasseringen av elektrodene direkte gjennom å snakke med pasienten og kjenne og se om det er virkning når det blir satt på strøm (ved at skjelvingen faktisk stopper eller at pasienten er mindre stiv i musklene).

Elektroden(e) festes deretter til en kopp i hardplast som skrus fast i skallen. Derfra legges ledninger under huden og ned til en pacemaker med batteri som opereres inn på pasientens bryst. I dagene etter operasjonen kan strøm og stimuleringspunkter finjusteres. Elektrodetuppen har fire alternative stimuleringspunkter som ligger med halvannen millimeters mellomrom. Videre kan både strømstyrke og frekvens fininnstilles for å oppnå best effekt og minst bivirkninger. STN ligger nær inntil områder i hjernen som er med på å styre intellektuelle funksjoner og som også har betydning for den psykiske tilstanden. For sterk strømstyrke vil for eksempel kunne gi uønskede virkninger i disse områdene. I noen tilfeller vil den enkelte pasient kunne regulere strømstyrken selv. Det gjøres også tilpasninger i forhold til bruk av medikamenter. Dyp hjernestimulering ved Parkinsons sykdom brukes vanligvis som et supplement til medikamentell behandling, til pasienter med komplisert sykdom som ikke lar seg kontrollere ved medikamenter alene.

Mellom 7 og 8 000 mennesker i Norge har Parkinsons sykdom. Visse hjerneceller dør slik at nervefibrene som inneholder dopamin forsvinner. Dopamin er nødvendig for å overføre nerveimpulser i hjernen, blant annet slik at viljestyrte bevegelser kan settes i gang. Ved siden av problemer med bevegelighet kan sykdommen hos en del pasienter også gi plager som depresjon, utmattethet, blodtrykksendringer, treg mage, søvnforstyrrelser og demens. Dyp hjernestimulering gir ikke effekt i forhold til disse symptomene. Behandlingen gis som et tilbud til en utvalgt, liten gruppe Parkinson-pasienter – ved Rikshospitalet til ca 30 i året – der ukontrollert skjelving og svingende, utilstrekkelig medikamenteffekt framstår som sentrale sykdomstrekk.

Klinisk forskning

Dyp hjernestimulering er en etablert behandlingsmåte. Man regner med at om lag 75 000 pasienter i verden har blitt behandlet på denne måten. Ved Rikshospitalet utføres det klinisk forskning på bruk av metoden ved Parkinsons sykdom. Det forskes på utvalget av pasienter og på effektene og komplikasjonene ved behandlingen. Det er et mål å bli bedre til å velge ut hvilke pasienter som skal behandles på denne måten, og til å lete fram de beste innstillingene av strømstyrke og frekvens. Det foregår også forskning på selve operasjonsteknikken og på navigasjonen ned i hjernen (for å treffe og for å unngå skader). Det er ulike risiki knyttet til behandlingen, selv om alvorlige komplikasjoner er sjeldne. Det er fare for infeksjon og for blødninger når elektrodene føres ned i hjernen. Og det kan være bivirkninger og sideeffekter knyttet til strømmen, som kan slå inn og påvirke andre områder og andre funksjoner enn det som går på stivhet / bevegelighet. Det finnes også studier som peker mot en forhøyet selvmordsfrekvens hos personer med dyp hjernestimulering. Det er uklart om det er selve den dype hjernestimuleringen som disponerer for selvmord, eller om den bidrar til å gjøre pasientene mer initiativrike og bevegelige, og dermed mer handlekraftige, men fortsatt med en alvorlig kronisk sykdom. Eller om behandlingen påvirker mentale funksjoner på en annen måte.

I alt opereres det ved Rikshospitalet elektroder inn i hjernen på til sammen 40 personer i året. Ved siden av Parkinsonpasienter gjøres inngrepet på pasienter med skjelving, dystoni og epilepsi. Ved noen av disse sykdommene drives det også klinisk forskning der pasienter gjennomgår operasjon og får satt inn elektroder og pacemaker, men der pasientene deles i to grupper ved loddtrekning og bare den ene gruppen får satt på strømmen med en gang, mens den andre først etter et halvt år. Verken pasientene eller legene som følger pasientene, vet hvem som går med strømmen på og hvem som ikke gjør det. Forsøkene med epilepsipasienter har som mål å se om dyp hjernestimulering kan være med på å redusere epileptiske anfall.

I Nord-Amerika blir metoden også utprøvd mot psykiske lidelser. Også ved Rikshospitalet vurderes det å starte forsøk med denne typen behandling mot depresjon.
Enkelte typer pasienter med meget alvorlig depresjon har visse områder i fremre del av hjernen og i dypet av hjernen hvor det er overaktivitet. Man tror da at man kan dempe denne aktiviteten ved dyp hjernestimulering og da kanskje bedre depresjonen.

     
 

Teknisk museums åpningstider

Tir-fre: 9-16 | Lør-Søn: 11-18 | Man: Stengt

OBS! Utvidede åpningstider i museumsbutikken fram til jul: I år holder butikken åpent hver dag til kl. 18 fra og med 20. november til lille julaften. Også mandag. Det er vanlige åpningstider for resten av museet.

Stengte dager: julaften,1. juledag, nyttårsaften, 1. nyttårsdag og 17. mai.
Les mer om åpningstider

Billetter:

Barn 4-17 år: kr 100 | Voksne: kr 150 | 2v+4b: kr 450 | Les mer om billettpriser

Finn oss
 | Kontaktinfo | Mer praktisk info
Begrenset antall parkeringsplasser.


britiskeflagget 30Information in English