Paul Møller

Intervjuet av Ellen Lange og Olav Hamran 8. desember 2010, Drammen

 


Samtalen som mikroskop – opplevelsesdimensjonen ved schizofreni

 

Paul Møller er dr.med. og forskningssjef ved forsknings- og utviklingsavdelingen, Klinikk for psykisk helse og rus i Vestre Viken helseforetak. Han har bl.a. vært med på å utarbeide en såkalt psykopatologisk manual (EASE), eller en samling av beskrivelser og definisjoner av en rekke typiske selvforstyrrelser ved schizofreni-relaterte lidelser.

Schizofreni regnes som den mest alvorlige psykoselidelsen, i den forstand at den debuterer tidlig – hos ungdom og unge voksne – og har et langvarig forløp, oftest livet ut. I Norge får hvert år 750-1000 mennesker diagnosen, og man regner med at 10-15000 mennesker til enhver tid er i behandling for denne forstyrrelsen i vårt land.

Paul Møller er dr.med. og forskningssjef ved forsknings- og utviklingsavdelingen, Klinikk for psykisk helse og rus i Vestre Viken helseforetak. Han har vært med på å utarbeide en modell for psykoseutredning som kjennetegnes ved at pasientenes selvopplevelse og selvforståelse er avgjørende i utredning og behandling. Tidligere Sykehuset Buskerud (nå Vestre Viken) var lenge alene i Norge om å ha et systematisk vitenskapelig fokus på den subjektive dimensjonen ved schizofreni, men de senere årene har interessen for denne modellen som utredningsmessig og terapeutisk verktøy blitt betydelig mange steder i landet.

En bedre psykoseforståelse

I 1994 begynte Møller å forske, etter mange års klinisk arbeid med psykoselidelser, særlig schizofreni. Det som motiverte for forskning var opplevelsen av å forstå alt for lite av denne lidelsen og at behandlingen han var med på å tilby, var utilfredsstillende og med beskjeden effekt. I arbeidet med doktoravhandlingen The phenomenology of the initial prodrome and untreated psychosis in firstepisode schizophrenia (UiO, 2000) samtalte han med 20 unge mennesker som nettopp hadde vært igjennom sin første episode med schizofreni, samt med deres familie og øvrige omgivelser. Målet var å få et bredest mulig bilde av hva som skjedde i tiden før de ble psykotiske. Han fant noen slående fellestrekk hos alle pasientene, knyttet til hvordan de opplevde og beskrev det å være grunnleggende forstyrret i sin egen identitetsopplevelse: «Det var noen ord og vendinger som gikk igjen hos nesten alle disse pasientene», forklarer Møller. «Det dreide seg om spørsmål av typen hvem er jeg egentlig, hva er jeg, finnes jeg, og hvordan skal jeg forstå verden og meg selv – altså helt fundamentale eksistensielle spørsmål, men med en styrke som var helt ødeleggende for det daglige liv og fungering». «Undersøkelsen snudde opp ned på mitt syn på psykose. Jeg vil si at jeg ikke hadde noen egentlig forståelse av psykose på forhånd, og syns heller ikke at lærebøkene våre formidler noen forståelse», utdyper Møller. Psykose defineres og diagnostiseres tradisjonelt ut fra symptomer som vrangforestillinger, samt å høre stemmer eller se syner (hallusinasjoner). Et sentralt poeng for Møller er at disse symptomene egentlig er sekundære endestadier av mer grunnleggende og mye tidligere identitetsforstyrrelser (selvforstyrrelser), ja mer som tilleggsfenomener å regne.

Han mener det bør være et mål for psykisk helsevern å hjelpe pasientene til å utforske og verbalisere det som er forutsetningen for selve den psykotiske tilstanden, nemlig den dype, ofte ordløse identitetsforstyrrelsen. Disse menneskene opplever en svekket subjektivitet, det vil si at de er dypt forvirret når det gjelder sin opplevelse av seg selv, sin status som et subjekt, og derfor også forholdet til verden omkring. De spør: «Er det jeg som tenker disse tankene mine? Er jeg meg selv? Er verden virkelig?»

Et unikt undersøkelsesinstrument

For å komme inn på kjernen av den psykotiske opplevelsen, er samtalen et umistelig verktøy. «Samtalen er vårt mikroskop», uttaler Møller, «og for å bruke verktøyet riktig må bruken raffineres og stadig videreutvikles». Samtidig som hjelpeapparatet benytter ny bildeteknologi, genteknologi, blodundersøkelser, medisiner og ulike samtaleterapier, må det ikke glemmes hvordan samtalen på en unik måte også kan bringe oss langt inn mot selve den forstyrrede opplevelsen som pasienten lever med hver eneste dag. En viktig forutsetning er da at samtalen gjennomføres på bestemte måter, av fagfolk med tilstrekkelig kunnskap både om de grunnleggende endrete erkjennelsesvilkår hos pasienten, og om hvordan det praktisk og emosjonelt er hensiktsmessig å nærme seg opplevelsene «for at pasienten skal greie, våge og ønske å snakke om så pass skremmende ting som dette er.»
Individualisert tilnærming, dialog basert på en aksepterende felles undring, samt god tid er viktige stikkord. Alle som arbeider innenfor psykologi og psykiatri anser det å snakke med pasientene som en viktig del av behandlingen, påpeker Møller. Men målsetningene i psykosefeltet er nok ofte – heller enn å forstå den enkeltes opplevelse – det å finne en riktig diagnose slik at man kan starte riktig medisinering, og spørsmålene vi stiller til pasientene er underlagt krav til objektivitet og reproduserbarhet. «Alle som arbeider i helsevesenet, med forskning eller klinisk arbeid, er forpliktet til å bruke godkjente diagnosemetoder, ofte bygget på såkalte strukturerte intervjuer. Man stiller her helt bestemte spørsmål og det forventes klare, entydige svar. «Føler du at fremmede krefter kontrollerer deg? Ja eller nei? Mener du at noen putter tanker inn i hodet ditt? Ja eller nei?» Dette har sin verdi, med tanke på å sammenligne funn og behandling over landegrensene, og sikre at vi snakker samme språk. Men man kaster samtidig barnet ut med badevannet, nemlig selve den primært forstyrrede selvopplevelsen (svekket subjektivitet) som til daglig har en enorm innvirkning på et menneskes liv.»

Filosofisk forankring

Uforståelige utsagn fra pasienten må i denne forståelsesrammen tas på alvor og følges opp i detalj, for eksempel slik: «Fortell meg detaljert hvordan det er mulig for deg å mene at tankene blir puttet inn i hodet ditt. Det er i utgangspunktet helt uforståelig for meg. For meg er tanker verken konkrete, utbredt i rommet, eller kan puttes inn, flyttes eller finnes på et bestemt sted i hodet. Dette må du forklare.» De fleste pasienter vil derigjennom få en inngang til å fortelle om sine nye, uforståelige opplevelser og erfaringer på en måte som rydder i det indre landskapet, hjelper til en intellektuell og/eller følelsesmessig forståelse av hvordan dette har kunnet skje og til å langsomt gjenvinne mer orden i opplevelsen av seg selv, sin identitet og sin sykdom. Subjektiviteten, forstått som selv’ets eller jeg’ets «grunnstoff», det som gjør oss til subjekter, er det som trues og forstyrres ved schizofreni. Spørsmål som kan fange opp slike opplevelser og erfaringer adekvat går på hvordan snarere enn hvorfor; Hvordan oppleves dette? Hvordan er det mulig å oppleve slikt? Slike spørsmål bringer oss nemlig inn på de sentrale forutsetningene for menneskelig opplevelse overhode. Det dreier seg om bevissthetens struktur og selv’ets gunnstoff.

Denne tilnærmingen bygger på fenomenologisk-psykiatrisk forskning og teori, som i dag har sterke bånd til moderne nevrovitenskap og bevissthetsforskning, sier Møller. I dette filosofiske tankegodset, særlig fra retningene fenomenologi og eksistensialisme, står de bevissthetsmessige betingelsene for erkjennelse og eksistens helt sentralt. I arbeidet med doktorgraden kom Møller i kontakt med kolleger fra Danmark og kontinentet forøvrig, og oppdaget en for det norske fagfeltet nokså ukjent tradisjon, med det subjektive og opplevelsesdimensjonen som utgangspunkt for forskningen. Han syns det er påfallende hvordan dette nærmest er fjernet fra den angloamerikanske psykiatritradisjonen, som har dominert i Norge, og som i langt større grad fokuserer på biologiske årsaksforklaringer, objektive kriterier og ytre, adferdsmessige karakteristika i diagnosefastsettelsen.

Fellestrekk i den menneskelige bevisstheten

Praksis og forskning fra bl.a Frankrike, Tyskland, Italia, og også Danmark og en del miljøer i England kan bekrefte de tendensene Møller har sett i sitt eget arbeid: pasientenes beskrivelser av og erfaringer med underliggende
og før-psykotiske tilstander er påfallende like på tvers av alder, kjønn, landegrenser, kultur og kontekst etc. Møller forklarer dette med at den menneskelige bevissthet og subjektivitet fungerer etter visse felles mønster – menneskene har noen grunnleggende felles måter å forstå seg selv i verden på. Det er disse «opplevelsesmåtene» som trues ved schizofreni, eller det Møller foretrekker å betegne som selvforstyrrelser, og det er her norsk og angloamerikansk psykologi og psykiatri etter hans oppfatning trenger å åpne opp sin fagtradisjon. «Filosofien kan i høy grad være med på å kaste lys over bevissthetens anatomi og fysiologi, og derigjennom gi oss verktøy til å hjelpe pasienten med å styrke sin egen identitet og de realistiske oppfatningene av verden», sier Møller.

Sammen med en av de fremste på feltet i verden, professor Josef Parnas’ forskergruppe i København, publiserte Møller i 2005 en såkalt psykopatologisk manual (EASE), eller en samling av beskrivelser og definisjoner av en rekke typiske selvforstyrrelser (endret selvopplevelse) ved schizofreni-relaterte lidelser. I manualen beskrives disse opplevelsene detaljert, med pasienteksempler, forklaringer og definisjoner, og dessuten med muligheter til
å måle det kvantitativt. «Vi har samlet og beskrevet en stor gruppe karakteristiske før-psykotiske kjernefenomener», sier Møller. «De går igjen i rapportene fra en stor andel av schizofrenipasienter, definerer selvforstyrrelsen, og sier mye om hva som bør være sentrale terapeutriske tema. Disse kjernefenomenene kunne man kanskje kalle symptomer, men vi foretrekker betegnelsen selvforstyrrelser, bl.a. fordi opplevelsene er langt mer omfattende og omseggripende enn tradisjonelle symptomer». Møller arbeider for tiden – i nært samarbeid med prosjektet TOP (Tematisk Område Psykoser) på Oslo universitetssykehus og med PhD-student Elisabeth Haug ved Innlandet sykehus – med å teste hypotesene sine gjennom større kvantitative studier i Norge. Foreløpige funn tyder på at av disse selvforstyrrelsene – opplevelser av å miste seg selv, ikke vite sikkert hvor ens person begynner eller slutter, eller hva «seg selv» egentlig er – definerer og skiller godt mellom ulike typer av psykoser (schizofreni, bipolar psykose, andre psykoser), også på et tidlig stadium, til og med før psykosen bryter ut. Dette vil kunne bidra til å sette i gang mer målrettede behandlingstiltak tidlig, hvilket fagfeltet legger stor vekt på i dag. Jo tidigere man kan kommer i åpen dialog om kjerneopplevelser, jo større er sjansen for at pasienten kan forstå, mestre og justere tolkningen og forståelsen av sine opplevelser, før forstyrrelsene i subjektiviteten «setter seg», og psykosen blir mer fast organisert.

     
 

Teknisk museums åpningstider

Tir-fre: 9-16 | Lør-Søn: 11-18 | Man: Stengt

OBS! Utvidede åpningstider i museumsbutikken fram til jul: I år holder butikken åpent hver dag til kl. 18 fra og med 20. november til lille julaften. Også mandag. Det er vanlige åpningstider for resten av museet.

Stengte dager: julaften,1. juledag, nyttårsaften, 1. nyttårsdag og 17. mai.
Les mer om åpningstider

Billetter:

Barn 4-17 år: kr 100 | Voksne: kr 150 | 2v+4b: kr 450 | Les mer om billettpriser

Finn oss
 | Kontaktinfo | Mer praktisk info
Begrenset antall parkeringsplasser.


britiskeflagget 30Information in English