NB: Gamle sider

Hei! Du har nå kommet til Teknisk museums gamle nettsider. Fra 10. juni 2019 blir ikke disse vedlikeholdt lenger. Gå til tekniskmuseum.no for å komme til forsiden.

Romkappløpet

Månelandingen 50 år – jubileumsutstilling på Norsk Teknisk Museum

20. juli 2019 er det 50 år siden Neil Armstrong og Buzz Aldrin landet på Månen. Månelandingen er et av de store øyeblikkene i teknikk- og vitenskapshistorien, og blant forrige århundrs største mediebegivenheter. Norsk Teknisk Museum markerer jubileet med en utstilling som forteller historien om romkappløpet og erobringen av Månen, og inviterer til å ta plass i Apollo og styre månelanderen til myk landing. Vi gjenopplever månenatten da “alle” i Norge fulgte med på det som skjedde via TV og radio, guidet av romfartsekspert Erik Tandberg.

Her kan du lese om historien om bakgrunnen for månelandingen. Romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen sprang ut av Den kalde krigen, men endte med et håndtrykk i verdensrommet i 1975, da russere og amerikanere koplet seg sammen og startet arbeidet med å utvikle den internasjonale romstasjonen sammen.

Vitenskapelig og teknologisk kappestrid i en kald krig
Romkappløpet var en konkurranse om teknologisk og militært overtak mellom supermaktene Sovjetunionen og USA etter andre verdenskrig. Fra å stå sammen mot felles fiender under andre verdenskrig kjempet de to supermaktene nå om innflytelse i verden. Det ble dannet nye militære allianser, med Sovjet i Øst-blokken og USA-dominerte NATO i vest.

Regionale kriger og konflikter og stor opprustning, med missiler og atomvåpen som de største truslene, førte til et anstrengt forhold og alvorlige diplomatiske kriser mellom USA og Sovjet. Cuba-krisen i 1962 ble utløst av at Sovjetunionen ville plassere sine våpen på den Sovjet-allierte øystaten svært nær USA. For Sovjetunionen var dette svar på utplassering av amerikanske atomvåpen i Europa, og andre militære aktiviteter i russiske nærområder som i NATO-landet Norge. Den kalde krigen ble også en ideologisk krig mellom kommuniststaten og den liberale staten, planøkonomi mot kapitalisme, diktatur mot demokrati, eller frihet mot tyranni, som USAs president Kennedy sa det i mai 1961. Det er denne konstante trusselen og det anspente forholdet mellom land som har fått navnet «den kalde krigen». Man regner at den kalde krigen varte fra 1945, slutten av andre verdenskrig, til 1991, da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Berlinmuren falt.

Det å ha det teknologiske overtaket i den kalde krigen var viktig både militært og ideologisk. Raketter sto på teknologi-toppen, og romfarten ble en arena for å demonstrere teknologisk styrke. Romfarten handlet også mer om positive verdier som vitenskap og menneskelige bragder enn krig og ødeleggelse, og var derfor egnet til å skape begeistring og oppslutning.. I tillegg kom den store prestisjen og den militære og ideologiske betydningen av romfartsteknologien. Dette gjorde romfarten til et så høyt prioritert område i disse årene at det ble et romkappløp.

Sputnik: Første stikk til Sovjet
Erobringen av verdensrommet var et høyt prioritert mål både i USA og i Sovjetunionen. Amerikanerne følte seg på mange måter overlegne i å beherske avansert teknologi og i å ha de fremste vitenskapelige og tekniske utviklingsmiljøene. Det var derfor en stor kalddusj at det var Sovjetunionen som klarte den første store rombragden: Sputnik! 4. oktober 1957 løftet en R-7 Semyorka-rakett en drøyt 80 kilos metallkule fra Bajkonur-kosmodromen i Kashakstan og ut i bane rundt jorda. Det var verdens første kunstige satellitt. Sputnik «Спутник» var navnet, og det betyr akkurat det: Satellitt – eller følgesvenn. Sputnik gjorde ikke stort annet enn å sende et pipesignal på radiobølger via sine fire lange antenner ned til jorda når den passerte høyt der oppe. Det var mer enn nok til at russerne kunne skryte av det, og til at amerikanerne kunne skru inn radioen og få bekreftet at de hadde tapt. Det ble et «sputnik-sjokk» i vesten – ingen ante at russerne hadde kommet så langt, og nå var frykten for prestisjetap og teknologisk bakevje like stor som frykten for hva russerne kunne finne på å sende opp med rakett neste gang.

Laika og andre dyr i rommet: Andre stikk til Sovjet
Bare en måned etter Sputnik, som fortsatt gikk i sin bane, sendte russerne en levende hund ut i verdensrommet, 3. november 1957. Laika er gått inn i romhistorien som det første større levende vesen i rommet. Dessverre døde hun under ferden.

Laika og de andre dyrene ble sendt ut i rommet lenge før teknologien var klar til å få forsøksdyrene til å overleve. Amerikanerne ble de første som greide dette i en lavere bane, da apene Able og Baker ble sendt ut i mai 1959. Baker ble en kjendis i samtiden, og levde helt til 1984. Men også når det gjaldt levende retur fra bane rundt jorda vant russerne: I Sovjetunionen ble hundene Belka og Strelka skutt ut i en tidlig utgave av Vostok-fartøyet 19. august 1960. Med amerikanske aper og russiske hunder trygt tilbake på jorda etter en romferd ble det konkludert at også mennesker ville kunne tåle en slik påkjenning. Da var det klart for neste steg!

Amerikanere i bane
I Sputnik-året 1957 var amerikanerne på god vei med raketter i lavere ballistiske baner. De hadde også planene klare for satellitter i bane rundt jorda, men de trodde altså de hadde større forsprang på russerne. Det var et sivilt mål å sette ut forskningssatellitter til det internasjonale geofysiske året i 1958. US Navy hadde hånd om dette med sin Vanguardrakett, som var utviklet for mer sivilt og vitenskapelig bruk enn US Armys mer topphemmelige rakettprogrammer. Da USA ble tatt på sengen av Sputnik, ble Vanguard-planen fremskyndet for i det minste å rekke en andreplass innen 1957 var omme. 6. desember skulle amerikanerne reise kjerringa. Det gikk dårlig: Vanguard eksploderte på utskytingsrampen for fullsatte tribuner og hele verdens kameraer og mikrofoner. Da ble alt fintføleri og kunstig skille mellom militær og sivil teknologi lagt til side og tyskeren Wernher von Braun (som hadde overgitt seg til amerikanerne i 1945 sammen med det meste av sitt team av tyske raketteksperter) ble satt på jobben med å få den geofysiske forskningssatellitten Explorer i bane. Det skjedde med stor suksess 31. januar 1958. Endelig var også amerikansk metall i bane rundt jorda, om enn beskjedne 14 kg. Grapefrukt-satellitten, kalte Sovjet-lederen Krustsjov den. Sputnik 3 som ble sendt opp 15. mai 1958 veide like mye som en bil, og var proppfull av vitenskapelige instrumenter som skulle gi Sovjetunionens vitenskapelige bidrag til det geofysiske året 1958. Amerikanerne var fortsatt bakpå, men i juni 1958 ble NASA etablert for å samle kreftene, og Wernher von Braun fikk det tekniske hovedansvaret for videreutviklingen også av romfartsprogrammenes raketter.

Første rakett til Månen - tredje stikk til Sovjet
Med satellittkoden knekket i begge land ble det satt nye mål for romkappløpet. Månen hadde en like stor tiltrekningskraft på rakettbyggerne, romforskerne og politisk lederskap på jakt etter en PR-triumf som den har hatt på alle mennesker gjennom alle tider. Teknisk var det nå også fullt mulig å få en rakett dit med en nyttelast av instrumenter og gjerne en plakett med et nasjonalsymbol. Det geofysiske året skulle krones med å hente ned nærbilder og data fra selveste Månen. 

Det viste seg å være vanskeligere enn man hadde trodd å nå Månen. Både USAs Pioneer-sonder og Sovjetunionen med sine Luna-sonder slet med å nå målet. Luna 1 ble den første som nærmet seg i januar 1959, men en planlagt krasjlanding på Månen ble i stedet en 6000 kilometers skivebom og verdens første kunstige himmellegeme i bane rundt sola. I september 1959 ble russernes plan gjennomført da Luna 2 styrtlandet på Månen, slapp fra seg en rekke metallskiver med Sovjetunionens emblem, og sendte data tilbake til jorda. En måned senere plasserte Luna 3 seg i en lang bane rund jorda at den for første gang fikk sneket seg bak Månen og returnert en rekke bilder av det menneskene til da ikke hadde sett. Med dette hadde Sovjetunionen helt klart tatt enda en seier i kappløpet.

Amerikanerne fulgte opp sitt temmelig mislykkede Pioneer-program med Ranger-programmet, hvor først Ranger 4 i april 1962 ble en delvis suksess med at den i alle fall traff Månen. Først med Ranger 7 i juli 1964 gikk alt etter planen hvor en amerikansk sonde for første gang var i funksjon på Månen og returnerte bilder som den skulle. Russernes Luna-program fortsatte å komme amerikanerne i forkjøpet, bl.a. ved å foreta den første vellykkede myke landing på Månen med Luna 9 i januar 1966.

Hensikten med månesondene var å skaffe seg mer kunnskap om Månen. Samtidig demonstrerte de at raketter sendes til Månen med nyttelast  - og dermed i teorien ogsådet første mennesket.

Førstemann til Månen!
Den amerikanske planen for å sende en astronaut til Månen hadde funnet en grunnform så tidlig som i 1960. De første grove skisser for en tremanns romkapsel med separat servicemodul og et eget månelandingsfartøy var unnfanget, og mulige baner for å komme seg til Månen tenkt ut. Romfartøyet hadde alt fått navnet Apollo og en svært kraftig rakett med navn Saturn var under planlegging av von Braun og hans team. Tre av USAs ledende flyfabrikker ble invitert til å foreslå tekniske løsninger, bygging og pris for Apollo.

Russerne måtte også tenke på måneferd, men sjefdesigneren Sergei Korolev var rundt 1960 mer interessert i bemannede romstasjoner i bane rundt jorda, og på den annen siden mer ambisiøse mål som bemannede ferder til Venus og Mars. Men først måtte man klare å få et menneske ut i verdensrommet. Det hadde gått tre år siden Sputnik og Laika, og verden trengte flere romfartssensasjoner.

Gagarin: Fjerde stikk til Sovjet
12. april 1961 gjennomførte den sovjetrussiske kosmonauten Jurij Gagarin en reise på 108 minutter som førte ham ut i bane en runde rundt jorda som verdens første romfarer. “Poyekhali! (La oss dra!)” var Gagarins ord idet bæreraketten Vostok 8K72K lettet fra Bajkonur kosmodrom i Kasakhstan. Turen i den kuleformede Vostok-kapselen gikk etter planen helt til rett før den skulle lande, da farten ble så høy at Gagarin skjøt seg ut av kapselen og landet i egen fallskjerm. Nyheten om Gagarins triumf ble meddelt til alle verdens medier fra Moskva, og Gagarin ble en folkehelt.

Mercury – de første sju astronautene
Noe av det som ergret amerikanerne mest med Gagarin-ferden var at de var så nære å komme først selv. Mercury-programmet startet i 1958 som et av det nye NASAs første svar på den russiske utfordringen med Sputnik. Om russerne ledet med satellitter, skulle amerikanerne satse på bemannet romfart! 

Mercury ble også navnet på den enmanns romkapselen som ble lansert i oktober 1958. Den var utviklet av Max Faget og etablerte den koniske kapselformen som amerikanske romfartøy skulle holde seg til. Astronauten satt med ryggen mot bunnen, og kunne betjene 55 elektriske brytere og 35 mekaniske hendler. Målet var å få et menneske ut i rommet, og hente inn erfaringer med påkjenninger på astronautene ved romferd. De sju utvalgte Mercury-astronautene ble helter i samtiden. De var rekruttert blant de tøffeste av de militære flyverne. De lå i hardtrening og var klare til å entre verdensrommet da Gagarin kom dem i forkjøpet i april 1961. For å slå raskt tilbake ble programmet fremskyndet, og Alan Shepard ble første amerikaner i rommet 5. mai 1961 da han foretok et kvarters «space jump» - en ballistisk bane opp i 180 km høyde over jorda.

Til Månen og tilbake innen tiåret er omme
Den 25. mai 1961 talte Kennedy til kongressen og lansere det som er blitt stående som et av de dristigste teknologimålene som er satt av en politiker: Innen tiåret var omme, skulle USA lande en mann på Månen og bringe ham trygt tilbake til jorda. Kongressen ga sin fulle tilslutning og bevilget de første ekstra titalls millioner dollar som krevdes. Det amerikanske folket var ikke udelt begeistret. Meningsmålinger viste at 58% av befolkningen var helt imot. Programmet var like fullt i gang, og i Houston hadde byggingen av det nye senteret for bemannede romferder startet. Det var under en reise dit i september 1962 at Kennedy holdt en av sine mest berømte taler til 40 000 fremmøtte på Rice Univercity:«Vi velger å reise til Månen, ikke fordi det er lett men fordi det er vanskelig». Med denne talen, i kombinasjon med at John Glenn da hadde bragt også amerikanerne ut i bane rundt jorda med sin ferd den 20. februar 1962, skiftet stemningen i det amerikanske folket. Det ble månefeber og Apollo-begeistring blant stadig flere amerikanere.

USA og Sovjet sammen til Månen?
President Kennedy hadde satset høyt og fikk også kritikk på hjemmebane for måneambisjonene sine. Konfliktene med Sovjetunionen bl.a. på Cuba gjorde at mange forventet mer handlekraft i nærmere områder enn i det ytre rom. Kennedy forsøkte seg på flere strategier i møte med dette, blant annet i juni 1962 da han møtte Khrusjtsjov i Wien og forslo at de to supermaktene skulle samarbeide om månelandingen. Khrusjtsjov skal ikke ha tatt det særlig seriøst. Tanken ble likevel ikke lagt bort. Så sent som i september 1963 ble det repetert i FN og fra talerstolen spurte Kennedy «Hvorfor skal menneskehetens første ekspedisjon til Månen være en konkurranse mellom nasjoner?» Denne gangen var Khrusjtsjov mer lydhør. Kennedy ba administrasjonen om å utrede et tettere samarbeid med russerne i romfarten. Ti dager senere ble han drept, og planene ble aldri fulgt opp.

Sovjet til Månen?
Russerne på sin side var godt i gang med sine månesonder som allerede hadde spredd sovjetiske flagg på Månen, og returnert bilder verden tidligere aldri hadde sett. Vostok-programmet ble avsluttet med nok en propagandaseier da første kvinne i verdensrommet også ble en russer. Valentina Teresjkova var en av fem kvinnelige piloter som ble valgt ut til kosmonaut-programmet, og 16. juni 1963 startet hun en to dagers ferd i bane rundt jorda. Neste rekord for russerne kom med Voskhod-fartøyet sommeren 1964, da det for første gang ble sendt to mann ut i verdensrommet. Voskhod 2 rakk å slå amerikanernesGemini på et punkt til da en kosmonauten Leonov foretok den første tur på utsiden av et romfartøy i bane - den første «space walk», før programmet ble avsluttet tidlig fordi russerne nå samlet seg om Sojuz. Denne nye farkosten som kunne romme tre mann, var tenkt som arbeidshesten for fremtidig russisk romfart. Og det ble den: Det er fortsatt Sojuz som bringer mannskap ut til romstasjonen ISS.

Etter planen skulle Sojuz kunne inngå i ulike «byggesett». Å sette sammen en månefarkost i bane rundt jorda var en av mulighetene russerne kom opp med da de fikk marsjordre om å lage en plan for å sende en mann til månen før amerikanerne. Denne kom imidlertid ikke før i 1964, og da var det i realiteten for sent. Videre forsøk på å nå Månen skulle hjemsøkes av problemer for russerne.

Apollo til Månen
Amerikanerne samlet seg på sin side kraftig bak det felles målet om å nå Månen, som Kennedy hadde satt. Å komme dit før russerne ville gjenreise æren. For å klare denne planen måtte amerikanerne utvikle og teste tusenvis av elementer og prosedyrer både for raketter, baneberegninger, romskipsdesign og manøvrering. Astronauter måtte trenes opp og testes for å tåle påkjenningene ved romferder. Det var også et enormt stort prosjekt som skulle organiseres og administreres. Det krevde innsats av titusenvis av kvinner og menn, sivil industri og militære grener og teknologiutviklingsmiljøer, universiteter, sykehus og forskningsinstitusjoner, samt politisk ledelse og administrasjon. Denne mobiliseringen vokste voldsomt gjennom hele 1960-tallet. Da programmet og produksjonen var på sitt største i 1965 er det beregnet at mer enn 370 000 mennesker var direkte involvert. Suget etter ingeniørkraft og andre eksperter var stort, og tusenvis av utlendinger fant også veien til USA i denne perioden, inkludert mange nordmenn.

En enkel plan, et tredelt romfartøy og en tredelt rakett
Måneferden var i prinsippet enkel: En farkost med et romfartøy i tre deler, Apollo, og en stor rakett i tre deler, Saturn V. Deretter sende Apollo opp i bane rundt jorda ved hjelp av Saturn V, og så slynge Apollo mot Månen til den ble fanget av Månens gravitasjon og kom inn i bane rundt den. Fra denne banen skulle man reise ned til Månen og opp igjen, før man returnerte ved hjelp av farten fra månebanen kombinert med en liten rakett-dytt og jordas gravitasjon. Tre dager hver vei. 

Apollo besto av en kommandomodul med plass til tre astronauter, koplet sammen med en servicemodul med nødvendige tekniske systemer. Så lå det også et månelandingsfartøy i toppen av Saturn-rakettens tredje trinn. Dette var et romskip i seg selv som skulle brukes til å fly fra månebanen og ned på Månen og opp igjen til kommandomodulen. Månelanderen måtte kobles til kommandomodulen underveis til Månen, frakobles for tur ned på Månen, og sammenkobles igjen i månebanen etter endt månevandring. Tilbaketuren foregikk i Apollos kommando- og servicemodul, før også servicemodulen ble koplet fra og bare den lille kommandomodulen til slutt skulle lande i havet.

Gemini for test og trening
Selv om planen var enkel, var det svært mange avanserte operasjoner som måtte utvikles og testes, og øves på for astronautene i simulatorer men også ute i rommet. Det å kople sammen de ulike modulene i Apollo-fartøyet ute i rommet krevde testing og trening. Gemini-programmet var designet for dette. Gemini var et tomanns romskip som i bane rundt jorda skulle lære astronautene å manøvrere, koble fra og til andre fartøyer, teste romdrakter for opphold utenfor romskipet, teste langvarige romferder osv. De svært mange tekniske løsninger som krevdes for måneferden, fra store raketter til de minste detaljer, ble også testet i Gemini-programmet. 

Det ble gjennomført ti Gemini-ferder på to år – fra 1965 til 1966. Blant høydepunktene fra Gemini var sammenkoplingen mellom Gemini 6 og Gemini 7 i rommet, som også ga rekord i langvarig romferd for Gemini 7, som måtte være 14 dager i bane rundt jorda for å klare møtet.  Også «Buzz» Aldrin utmerket seg med tre lange «space walk» under Gemini-12-ekspedisjonen med til sammen 5,5 timer utenfor kapselen. Gemini X-kapselen var utlånt til Norsk Teknisk Museum i mange år, og kunne beundres i utstillingene på Kjelsås fra 1986 til 2000.

Apollo fra krise til suksess
Samtidig som Geminis testprogram ble gjennomført med stor suksess, ble Apollo utviklet for å ta steget helt til Månen. Første test for Apollo i jordbane skulle skje i januar 1967. Den endte i en tragisk ulykke da det oppsto en eksplosiv brann inne i kommandoseksjonen under en test på bakken. De tre astronautene Gus Grissom, Ed Wright og Roger Chaffee omkom da de ikke klarte å komme seg ut av kapselen. Ingen hadde tenkt på å lage en nødåpning. Dette og hundrevis av andre problemer med Apollo-fartøyet ble avdekket og utbedret. Først i oktober 1968 ble en bemannet Apollo-oppskyting endelig gjennomført, med Apollo 7. Dette var langt etter planen, og målet om å nå Månen innen tiåret virket uoppnåelig.

Krise også på Sovjetisk side
Russerne hadde også opplevd store problemer, med tap av menneskeliv i jakten på være først ute med et fartøy som kunne tenkes å nå Månen. Det var under den første bemannede testen av den nye Sojuz-kapselen i 1967 verden fikk den første dødsulykke med en romrakett: Vladimir Komarov omkom da Sojuz 1 krasjlandet på grunn av en fallskjermfeil etter en også ellers trøblete ferd i bane rundt jorda. 

Videre utviklinger av Sojuz ble svært forsinket. En versjon kalt Zond ble designet for å følge en lang elliptisk bane fra jorda og rundt Månen, og i september 1968 ble denne sendt ut på en vellykket ferd bemannet med en test-dukke om skulle måle stråling på ferden. Zond ble det første romfartøy som returnerte til jorda etter en måneferd, og russerne noterte nok en seier. Amerikanerne ble engstelige for at en levende kosmonaut skulle ta dukkens plass veldig snart, og fremskyndet den første planlagte Apollo-ferden som skulle helt til Månen.

Jordoppgang med Apollo 8
Etter den vellykkede testen av Apollo 7 følte amerikanerne seg tryggere i rute til å nå Månen innen utløpet av 1969. Videre på programmet sto tester av Apollos ulike deler i jordbane. Forsinkelser i produksjonen av månelandingsfartøyet førte imidlertid til at den opprinnelige planen ble endret. Behovet for en selvtillits-boost var til stede, sammen med en liten frykt for at russerne skulle komme dem i forkjøpet igjen, og dermed ble det bestemt at Apollo 8 skulle sendes helt til Månen. 

Rett før jul i 1968 ble Borman, Lovell og Anders sendt opp i en Saturn V-rakett, i bane rundt jorda og for første gang på tre dagers ferd til Månen. På selveste julekvelden kom de i bane rundt Månen og fikk som de første mennesker se både baksiden av Månen, og det synet som skulle bli det mest ikoniske fra hele romkappløpet: Den lille blå jordkloden som stiger opp over horisonten av Månen. «Earthrise» - jordoppgang – er et bilde som nesten alltid er på Topp 10-lister over de mest kjente og betydningsfulle fotografier i verdenshistorien.

For mange amerikanere opplevdes Apollo 8 som en kjærkommen positiv avslutning på et dårlig år, og fotografiets helt nye perspektiv som et nødvendig skifte. Apollo 8 betydde også endelig en seier til amerikanerne i romkappløpet: de første mennesker til Månen. For russerne betydde det en alvorlig motivasjonsknekk i sine litt halvhjertede forsøk på bemannet måneferd. I realiteten ble Sovjetunionens program for bemannet måneferd lagt ned, og kreftene samlet om nye romprosjekter nærmere jorda.

Amerikanerne fikk en perfekt oppladning til det som skulle bli det avgjørende året: 1969. Nå gjensto bare to forsøk før det skulle bli alvor med månelanding. I mars kom Apollo 9 som testet hele Apollo-fartøyet med månelandingsfartøyet i jordbane, og i mai 1969 gjennomførte Apollo 10 en full generalprøve til Månen. Nå var alt klart for den store styrkeprøven: Måneladningen.

Apollo 11
Romskipet Apollo 11 ble løftet fra bakken i Florida den 16. juli 1969 av verdens største rakett: Saturn V. I kapselen på toppen av den 111 meter høye raketten satt de tre astronautene Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins. Armstrong var fartøysjef, Aldrin var pilot for månelandingsfortøyet Eagle, og Collins pilot for service- og kommandomodulen i Apollo 11, som hadde fått navnet Columbia. Alle tre hadde bakgrunn som militære testpiloter, alle hadde vært på Gemini-ferd, alle var 37 år gamle, alle var 178-180 cm høye og veide 75 kg. Alle tre var gift og hadde 2-3 barn. De regnet med at de hadde omtrent 90% sjanse til å komme levende tilbake til jorda igjen, men bare 50% sjanse til å klare å lande på Månen helt etter planen. Mislyktes de, hadde amerikanerne en sjanse igjen til å nå Kennedys mål om å erobre Månen innen tiåret var omme, med Apollo 12 som var planlagt for høsten 1969. 

Knapt tre timer etter at de tok av fra bakken, etter halvannen runde rundt jorda, sendte Saturn-rakettens tredje trinn Apollo ut av jordbanen med kurs mot Månen. En halvtime på vei foretok Michael Collins den viktige manøveren de hadde øvd på med Gemini og Apollo 9 og 10, og hundrevis av timer i simulatoren: Koble fra Apollo, vende 180 grader og koble til månelandingsfartøyet Eagle som lå på toppen av Staturn V-rakettens 3. trinn. Deretter var det bare å vente i tre dager mens jorda ble mindre og Månen større i vinduene. Apollo 11 kom i månebane 19. juli, og tok tretten totimers runder rundt Månen mens mannskapet forberedte seg på selve måneferden. Armstrong og Aldrin flyttet seg til Eagle, og litt før sju på kvelden norsk tid den 20. juli koblet de seg fra kommandoseksjonen og startet nedstigningen til Månen og den planlagte landingsplassen i Stillhetens hav.

Landingen gikk ikke helt som planlagt. De to erfarne flyverne tok delvis manuell kontroll over fartøyet og fant en landingsplass som var bedre egnet enn den som var tenkt, som viste seg å være full av store steiner. Datamaskinene reagerte med illsinte alarmer som de to pilotene overhørte. Etter drøyt to og en halv times ferd kunne Neil Armstrong melde NASAs kommandosentral i Houston, Texas: «The Eagle has landed». Klokken var 15.17 i Houston – 21.17.39 i Norge. Det hadde gått 102 timer, 45 minutter og 40 sekunder siden starten i Florida. Etter planen skulle de to astronautene få seg fire timers søvn og et måltid før de forberedte seg på å gå ut på Månen. Men forståelig nok var de for oppspilte til å få sove. De foreslo å gjøre seg klar med en gang og heller gjøre den historiske spaserturen tre timer senere. Dette ville legge det historiske øyeblikket til «prime time» på amerikansk TV, og bare av den grunn var det lett for sjefene i Houston å si ja – i tillegg var nok alle nede på jorda like spente og utålmodige som de to om bord.

For norsk TV passet det ikke fullt så bra, men det ble kanskje en desto større begivenhet. NRK hadde planlagt å avslutte månesendingen rundt midnatt, og komme på igjen klokken seks neste morgen for å følge det neste historiske øyeblikket på direkten. For første gang i norsk fjernsyns historie ble sendingen forlenget – uten en forhåndslagt sendeplan. Det ble nattevåk uten manus og nærmest fri dressur på direkten fra Studio 1 på Marienlyst. Programleder Ragnar Baartvedt holdt showet i gang med gjestene, Jan P. Jansen var på telefon fra Houston med sin makker i studio, romfartsekspert Erik Tandberg, som ikke gitt tom for fakta å dele i ventetiden. Kirsti Sparboe og Benny Borg hadde også flere månerelaterte sanger på repertoaret. Noe slikt hadde aldri skjedd før, og både anmeldere og det brede TV-publikum likte det de så. Nå ble sommernatten mellom søndag 20. og mandag 21. juli nærmest til en folkefest over hele landet der folk holdt seg våkne for å følge begivenhetene. Tusenvis av dem som likevel gikk til sengs, ringte til Televerkets vekketjeneste og bestilte vekking i god tid før høydepunktet: Selve månevandringen.

400 000 kilometer fra Marienlyst forberedte Armstrong og Aldrin seg på å gå ut på Månen. Det var en komplisert drakt som skulle på med mange koblinger som måtte sjekkes og dobbeltsjekkes, så det tok lang tid. Klokken 03.39 slapp de ut trykket i kabinen og åpnet luka. Armstrong krabbet ut på magen med beina først.På vei ned stigen foldet han ut TV-kameraet som var festet på månelanderen, og slik fikk 600 millioner mennesker på jorden mulighet til å følge med på det som så skulle skje: selve fottrinnet på Månen. Klokken 03.56.15 norsk tid satte Neil Armstrong venstre fot ned i månestøvet, deretter den høyre før han slapp begge hender fra stigen. Han hadde bestemt seg på forhånd for hva han skulle si, og setningen gikk umiddelbart over i verdenshistorien: «That’s one small step for (a) man – one giant leap for mankind». (Det er ett lite steg for et menneske – et kjempesprang for menneskeheten.)

Buzz Aldrin, som litt urettferdig er blitt mest kjent for å være andremann på Månen, kom ut av luka omtrent 20 minutter etter Armstrong. Han spøkte med at han skulle passe på at døra ikke smalt igjen. Armstrong hadde flyttet TV-kameraet ut på et stativ Månen, og sto også klar med sitt Hasselblad-kamera idet Aldrin gikk ned stigen og ut på Månen. Han brukte kortere tid ned stigen enn Armstrong, og satte foten på Månen ni minutter etter førstemann. Aldrins ord var «Beautiful view!» hvorpå Armstrong svarte «Magnificent view», som Aldrin supplerte med «Magnificent desolation» - «storslått øde», som har blitt stående som Aldrins første ord på Månen.

Deretter gjennomførte de to sitt oppsatte program mens de snakket med hverandre og med Houston om hva de så. De forsøkte å beskrive teksturer og farger, hardhet i bakken, månestøvet, lys og skygge mens de arbeidet med å ta prøver av bakken som ble lagt i små poser som astronautene la i lommer på drakten.

De satte så ut en del større instrumenter og avduket en plakett på månelanderen der det står «Vi kom i fred på vegne av hele menneskeheten». Etter å ha plantet et amerikansk flagg på Månen fikk de telefon fra president Nixon som gratulerte dem i en kort tale. Deretter tok Armstrong det kjente bildet av Aldrin som hilser flagget.

Armstrong tok i alt 130 bilder med sitt Hasselblad-kamera. Det er stort sett Aldrin som er avbildet, men Armstrongs speilbilde sees i visiret på Aldrins hjelp på det kanskje mest berømte bildet i serien. Aldrin lånte også kameraet og tok ett bilde av Armstrong ved månelandingsfartøyet.

Aldrin var førstemann tilbake i månelanderen. De fikk løftet inn ca. 22 kg. prøver av månestein, og lagt ut en bag med minnesymboler, bl.a. en forgylt olivengrenog en miniatyrplakett med signaturer fra 73 statsledere, deriblant Kong Olav.. De la også igjen emblemet til Apollo 1 til minne om de tre omkomne astronautene i denne ulykken, og medaljonger for å hedre den omkomne russiske kosmonauten Komarov, og Yurij Gagarin – det første menneske i verdensrommet.

Armstrong gikk opp stigen 2 timer og 31 minutter etter at han gikk ned. De  la igjen deler av månedraktene og annet utstyr, bl.a. Hasselblad-kameraet, før de skalket luken og fikk opp trykk og oksygen i kabinen. Nå skulle de spise litt og slappe litt av etter en 19 timers hard økt. Noen søvn ble det ikke – Houston maste stadig om nye data, det var veldig kaldt i kabinen, og vanskelig å finne en god sovestilling. Buzz Aldrin hadde fått den beste plassen liggende på gulvet, mens Neil Armstrong satt og delvis sto lent opp til startmotoren. Den eneste av de tre som fikk sove godt var Mike Collins, alene i kommandoseksjonen Columbia trygt i bane rundt Månen.

Neste farefulle del av ferden var å frakte de to astronautene tilbake til månebanen. Månelanderens tilbakevendingsmodul hadde en egen rakettmotor og et par tonn drivstoff som var nok til å få den tilbake igjen til månebanen 100 km over overflaten der den skulle kobles sammen med Columbia. Månelanderens understell var utskytingsrampe. Litt før kl. 19 norsk tid ble det telt ned fra 10, og farkosten skjøt i været. Det ville ta fem timer, flere runder rundt Månen og finmanøvrering for å komme til møtestedet for de to farkostene. De to pilotene Collins og Aldrin sørget for en helt vellykket sammenkopling i bane over Månen ca. kl. 22.30 norsk tid, drøyt et døgn etter landingen på Månen. Lukene mellom fartøyene ble åpnet, og etter overføring av måneprøvene og filmkassetter kunne de tre astronautene gjenforenes i Columbia. Etter to timer ble Eagle koblet fra og sendt ut i en lavere månebane som ville styrte månelandingsfartøyet i Månen.
Nå var Apollo 11 klar for retur til jorda.  Natt til 22. juli norsk tid ble motoren tent i 2,5 minutter, og den tredagers hjemreisen startet. Rett før jordbane ble nådd, koplet man fra siste rest av den gigantiske romfarkosten – servicemodulen. Nå var bare den lille spisse kommandoseksjonen med de tre astronautene igjen. Den vendte seg med bunnen ned, slik at varmeskjoldet der kunne ta unna for den enorme varmen som møtet med atmosfæren skapte. Den falt fritt til de tre store fallskjermene ble utløst. Sju minutter senere - 24. juli klokken 17.51 norsk tid - landet Apollos kommandoseksjon i Stillehavet.

Endelig kunne den virkelig store jubelen slippes løs i kontrollrommet i Houston: Hvert sekund av ferden var et risikomoment, og først nå visste man at alt var gått bra. Kennedys mål var innfridd: Til Månen, og trygt tilbake.

Hangarskipet USS Hornet var bare 24 kilometer unna, og sendte redningshelikopteret som heiste de tre astronautene om bord. I tilfelle astronautene hadde med seg skadelige mikrober fra Månen ble de satt rett i en karantenecontainer om bord på skipet. Etter noen dager ble hele containeren fraktet i land, og endelig kunne de tre astronautene få møte konene sine igjen – om enn med et vindu imellom.

De måtte sitte ikke mindre enn 21 dager i isolat før de endelig slapp helt ut. 13. august kunne de nyte friheten i den grad det var mulig der de ble kjørt i parade gjennom New York, Chicago og Washington på en og samme dag. Hundretusenvis sto langs ruten og jublet. Fra skyskrapervinduene dalte det konfetti og papirstrimler fra teleks-maskinene – «ticker-tape parade» ble slike parader kalt.

Nå fikk de noen ukers fri før det bar ut på en 45 dagers verdensturne til 25 land, kalt «The giant leap tour». Norge hadde kapret den skandinaviske holdeplassen, og fra 10 til 12 oktober 1969 var de tre astronautene gjester i Oslo. De møtte statsminister Per Borten og andre folkevalgte på Stortinget før de ble kjørt i åpen bil til lunch på Slottet med Kong Olav, kronprinsparet – og Erik Tandberg med frue. Det var jublende folkemasser langs Karl Johan, nesten som i de amerikanske paradene. De møtte pressen på Grand og Erik Tandberg intervjuet dem for NRK, Sveriges Televisjon og Danmarks Radio foran et stort publikum i Centralteateret.

Astronautene og konene fikk krone Norgesturen sin med en ekte norsk hyttetur til forsvarsminister Grieg Teidemanns hytte i Hemsedal og en resultatløs rypejakt. Men i det minste fikk de se noe helt nytt – og slippe unna pressen, som var allestedsnærværende hvor enn de gikk både hjemme og verden over. De tre astronautene var blitt superstjerner.

Seks måneferder til med dramatikk og dalende interesse
Det var ikke mulig å toppe Apollo 11. Men det var planlagt mange flere ekspedisjoner – Månen var stor og mye gjensto å utforske. De tre turnerende pionerene vendte hjem for å være med på oppskytingen av Apollo 12, og ikke ta oppmerksomheten vekk fra denne. Ledet av Gemini-veteran Pete Conrad og med Alan Bean og Dick Gordon på laget tok Saturn V av den 14 november 1969. Conrad og Bean landet på Månen 19. november, rett ved den planlagte «Pete’s parking lot» som var like ved den tidligere utsendte romsonden Surveyor 3. Bragden var like stor denne gangen, men selvsagt ikke med det samme historiske suset og medieoppstusset. 

Da Apollo 13 tok av i april 1970, var interessen enda lavere, og mange lurte på om det kom til å bli satt stopp for de neste ferdene. Dette snudde imidlertid to dager ut i ferden mot Månen da meldingen «Houston, we’ve had a problem» kom med rolig stemme fra fartøysjefen Jim Lovell. En eksplosjon i en oksygentank i servicemodulen satte astronautene i umiddelbar livsfare, og hele ferden måtte endres fra månelanding til å få de tre tilbake til jorda så fort som mulig. Ved å bruke månelandingsfartøyet som «livbåt» og mobilisere alle krefter i NASA til å rekalkulere banene og finne kreative løsninger på problemer som oppsto, klarte de å berge Apollo 13 og de tre om bord. En hel verden fulgte dramaet og kunne puste lettet ut.
Det ble amerikanernes førstemann i rommet, Alan Shepard, som skulle reise kjerringa som sjef for Apollo 14 i januar 1971. Videre kom Apollo 15 i august 1971, Apollo 16 i april 1972 og den siste, Apollo 17 i desember 1972. Disse foregikk heldigvis uten samme dramatikk. Det var en like stor prestasjon hver gang, og programmene ble mer om mer avanserte og nyttige for vitenskapelige undersøkelsene ferdene kunne danne grunnlaget for.

Da Apollo 17 landet nær jul i 1972 var det allerede bestemt at den ferdig bygde og planlagte Apollo 18 skulle bli på bakken. Prisen for hver ekspedisjon var skyhøy, og nå hadde amerikanerne mistet interessen og viljen til å bruke penger på det som nå «bare» var interessant for vitenskapen.

Neste steg: Romstasjoner
Da Sovjetunionen ga opp å slå amerikanerne i kappløpet til Månen, satset de for fullt på å vinne neste duell, som var å sende opp en romstasjon som kunne bemannes av skiftende lag av kosmonauter. Amerikanerne hadde også hatt tanker om romstasjoner helt tilbake til tiden før Apollo, som et mulig alternativ til måneferden. Nå hadde USA startet utviklingen av en romstasjon kalt Skylab – et vitenskapelig laboratorium i bane rundt jorda. Igjen var det sivil forskning som fikk fronte det som opplagt også hadde militære interesser. 

For russerne var det et poeng både å komme først i mål og vise verden at månelandingen bare var et midlertidig forsprang for USA. Med Lunokhod – en stor fjernstyrt bil som utforsket månens overflate med større radius enn amerikanerne hadde dessuten russerne i 1970 markert seg på månen igjen. Men det var med romstasjonen at russerne skulle feire 10-årsjubileet for Gagarin, og slik få en dobbel PR-effekt. Og 19. april 1971 kom nyhetene: Som en stor jubileumssalutt kom romstasjonen Saljut 1 (russisk for salutt) i bane rundt jorda.

Det var en stor triumf, men kraftige bismaker meldte seg i løpet av sommeren. Første forsøk på å bemanne stasjonen et par dager etter at stasjonen var satt på plass, ble mislykket. Sojuz 10 med de tre kosmonautene om bord  klarte ikke å koble seg til stasjonen. Dermed ble det neste mannskap med Sojuz 11 i juli som fikk æren av å bli det første mannskap til å bemanne en romstasjon. De satte rekord i antall dager i rommet med sine 22 døgn. Det var igjen en stor russisk triumf – og enda mer ergrelse i USA. Men det endte i tragedie: da bakkemannskapene åpnet kapselen etter en tilsynelatende vellykket og myk landing i Kasakhstan, fant de de tre kosmonautene livløse. De hadde omkommet kort tid etter frakopling fra stasjonen på grunn av dramatisk trykkfall som følge av svikt i en trykkventil.

Nyheten om tragedien nådde med uvanlig åpenhet alle verdens aviser samme dag, også her i landet. Sorgen var stor i Sovjetunionen og medfølelsen tilsvarende på den andre siden, særlig blant de mange amerikanske astronautene og andre i romprogrammet som visste hvor høy risikoromfarten innebar. . Det hadde ennå ikke gått et år siden astronautene nesten mistet tre av sine kamerater i Apollo 13. Marginene var små, og en astronaut og en kosmonaut sto hverandre mer nær enn noen andre i å kjenne dette på kroppen.

Mens russerne jobbet for å få romstasjonsprogrammet sitt på beina igjen etter tragedien, lyktes amerikanerne med sin Skylab, som kom i bane i mai 1973. Erfarne månefarere som Pete Conrad og Alan Bean ledet hver sine av de to første mannskapene på tre som bemannet Skylab. Et tredje mannskap ble i romstasjonen i nesten tre måneder. Både russerne og amerikanerne høstet gode erfaringer som ble tatt med videre i planleggingen av større og mer langvarige romstasjoner. Planene for slike var så ambisiøse at det var naturlig å tenke internasjonalt samarbeid. Det var på tide å gå fra konkurransemodus til samarbeid i rommet.

Et håndtrykk i verdensrommet for en ny tid
Det intense konkurranseklimaet mellom de to supermaktene i den kalde krigen, USA og Sovjetunionen, var i endring. Romkappløpet skulle bli til romsamarbeid. Det første initiativet kom da amerikanske presidenten Nixon møtte Sovjetunionens leder Leonid Brezjnev i Moskva i 1972. De to statslederne bestemte at neste store begivenhet i verdensrommet burde være noe begge land kunne være like stolte av, og som kunne peke fremover mot en ny tid: en kosmonaut og en astronaut skulle møtes i bane rundt jorda og fysisk kople sammen de to landenes flaggskip i romkappløpet, Sojuz og Apollo. Slik skulle kolleger fra hver sin side i den kalde krigen møtes og utveksle varme håndtrykk. 

De to romfartøyene lettet 15. juli 1975, og etter to dager i hver sin bane manøvrerte de erfarne kapteinene stødig til en perfekt sammenkopling. Det tre amerikanerne som var håndplukket til oppdraget var Tom Stafford, Vance Brand og Deke Slayton. Fartøysjefen Stafford var veteran med to Gemini-ferder bak seg foruten den viktige generalprøven til månelandingen, Apollo 10. Deke Slayton var vel så legendarisk: han var en av Mercury Seven - de sju utvalgte første astronautene til Mercury. De to kosmonautene Alexei Leonov og Valeri Kubasov var begge blant de mest garvede sovjetiske romfarerne.

Leonov og Staffords historiske håndtrykk fant endelig sted 17. juli, i sammenkoblingstunnellen mellom Apollo og Sojuz. Det var et hjertelig gjensyn etter flere treningsøkter på forhånd hvor de fem romfartsveteranene hadde rukket å bli gode venner. De delte også ut gaver, bl.a. utvekslet de frø til trær som ble plantet i de to landene etter landingen. De pratet også sammen, både på amerikansk og russisk, eller ”oklahomski”, som Leonov spøkefullt kalte Staffords forsøksvise russisk. De arbeidet seg også gjennom et stort planlagt program av felles vitenskapelige eksperimenter. Totalt tilbrakte de to landenes romfarere 44 timer sammen.

Etterklangen av håndtrykket og møtet Apollo-Sojuz varte lenge. Den siste Apollo-ferden ble også historisk ved sammenkoplingen som av mange omtales som ferden som endte romkappløpet som hadde startet med Sputnik i 1957.

Det tok like vel nesten 20 år før neste store samarbeidsprosjekt. Russerne satset på egen hånd med romstasjonsprosjektet MIR, og amerikanerne fokuserte på sitt Romferge-program, som også hadde et romstasjonselement med Space-lab. De hadde også planer om en større romstasjon kalt Freedom.

Ved Sovjetunionens oppløsning hadde MIR-prosjektet allerede fått et større internasjonalt preg. Også amerikanske astronauter hadde hatt lengre opphold om bord i russernes stolthet. Samarbeidsklimaet fra 1970-årene ble gjenfunnet, og Russland og USA bestemte seg for å droppe sine egne romstasjonsplaner med MIR 2 og Freedom, og satse på det som skulle bli Den Internasjonale Romstasjonen - ISS. Byggingen av denne startet i 1998, og siden 2000 har den vært kontinuerlig bemannet av et internasjonalt mannskap fra USA, Russland, Canada, Japan og europeernes ESA. Svenske Christer Fuglesang og danske Andreas Mogensen har vært Skandinavias representanter – fortsatt venter vi på den første norske astronauten.

Nå forbereder USA, Russland, Europa og Kina en retur til Månen. Kina markerte seg ved inngangen til jubileumsåret 2019 med å lande en farkost på Månens bakside, lastet med ulike kameraer, instrumenter og eksperimenter, blant annet potetplanter.. Senere på året sendte et israelsk selskap en dels privatfinansiert sonde til Månen med det amerikanske selskapet Space X sin rakett.

På statlig nivå samarbeider USA, Canada, Russland, Europa, Japan og Kina også om en mulig retur til Månen. En mulighet er en månebase for forskning og mulig utnyttelse av ressurser på Månen til videre ferder i rommet, f.eks. til Mars. En månebase kan være en stasjon i bane rundt Månen eller et byggverk nede på overflaten. Det er ikke lansert noen konkrete planer eller tidsfrister for slikt, men USA igangsatte et program i 2017 som det arbeides aktivt med, og som igjen har økt pengestrømmen til det amerikanske romprogrammet. Kanskje ender det i en ny månelanding før neste tiår er omme?

Kilder:

NASA ulike nettsteder bl.a. transkriberte kommunikasjonslogger, historiesider osv.
Armstrong, Aldrin, Collins: «Først på månen»
Tandberg, Erik: Div. bøker bl.a. Romalderen, samt artikler på Store Norske Leksikon. Erik Tandberg har også bistått med kommentarer til dette manus, uten at han bærer ansvar for innholdet.
Logsdon, John: Kennedy and the race to the moon
Øvrig om div. ferder og ekspedisjoner: Wikipedia

Kopirett © 2012 Norsk Teknisk Museum. Alle rettigheter reservert.
Norsk Teknisk Museum, Kjelsåsveien 143, 0491 Oslo | Telefon: 22 79 60 00 |e-post
Design | Utvikling: akzidenz as  -  Bygget med HTML5 og CSS3