NB: Gamle sider

Hei! Du har nå kommet til Teknisk museums gamle nettsider. Fra 10. juni 2019 blir ikke disse vedlikeholdt lenger. Gå til tekniskmuseum.no for å komme til forsiden.

Månelandingen 50 år – kortversjonen

20. juli 2019 er det 50 år siden Neil Armstrong og Buzz Aldrin landet på månen. Månelandingen er et av de store øyeblikkene i teknikk- og vitenskapshistorien.

Av utstillingskurator Dag Andreassen.

Norsk Teknisk Museum markerer jubileet med utstillingen Månelandingen 50 år, som skal stå t.o.m. 27. oktober 2019. I utstillingen kan du ta plass i en fullskala modell av Apollo 11, styre månelandingsfartøyet, og følge romkappløpet gjennom de ikoniske bildene, filmene og fortellingene.

Romkappløpet
I den kalde krigens klima mellom supermaktene Sovjetunionen og USA ble erobringen av verdensrommet det mest prestisjefylte kappløpet. Russerne tok ledelsen fra start. Først med satellitten Sputnik i 1957, deretter første levende vesen med hunden Laika, og så den største triumfen med det første menneske i verdensrommet: Yurij Gagarins ferd i april 1961.

Mercury får amerikanerne i rommet
Amerikanerne var bakpå, men de var på vei. De første sju amerikanske astronautene var valgt ut. Romfartøyet Mercury, med plass til én, var klart. Med Alan Shepard i en ballistisk bane 5. mai 1961 fikk amerikanerne selvtilliten tilbake. Med John Glenns ferd i bane rundt jorda i april 1962 viste de endelig at de kunne gjøre det samme som russerne. Nå satte de seg svært dristige mål for å gjenreise æren og komme foran i kappløpet.

Kennedy lover månetriumf
Mens Mercury tok sine første enmannsferder la NASA planer for en tremanns romkapsel kalt Apollo og en svært kraftig løfterakett med navn Saturn V. Dette fikk president Kennedy til å tørre å ta hardt i da han skulle sette nye mål i romkappløpet: En måned etter Gagarins triumf lovet Kennedy verden at amerikanerne skulle erobre månen innen tiåret var omme.

Apollo til månen
Måneferden var i prinsippet enkel: Få romskipet Apollo opp i bane rundt jorda med Saturn V, og så slynge den mot månen til den ble fanget av månens gravitasjon og kom inn i bane rundt den. Fra denne banen skulle to astronauter reise ned til månen og opp igjen med et eget lite månelandingsfartøy, før alle tre ble gjenforent for tre dagers retur ved hjelp av månebanens slynge, litt raketthjelp og jordas gravitasjon.

Gemini for test og trening
Planen om å kople sammen de ulike modulene i Apollo-fartøyet ute i rommet krevde testing og trening. Gemini var et tomanns romskip som i bane rundt jorda skulle lære astronautene å manøvrere, koble fra og til andre fartøyer, teste romdrakter for opphold utenfor romskipet, teste langvarige romferder osv. En rekke tekniske løsninger som krevdes for måneferden ble også testet i Gemini-programmet. Det ble gjennomført ti Gemini-ferder på to år – fra 1964 til 1966.

Apollo fra krise til suksess
Samtidig som Geminis testprogram ble gjennomført, ble Apollo ferdigutviklet for å kunne ta steget helt til månen. Første test for Apollo i jordbane skulle skje i januar 1967. Den endte i en tragisk ulykke da en eksplosiv brann under øving i kommandoseksjonen tok livet av astronautene Grissom White og Chaffee. Ingen hadde tenkt på å lage en nødåpning.

Dette og hundrevis av andre problemer med Apollo-fartøyet ble avdekket og utbedret. Først i oktober 1968 ble neste bemannede Apollo-utskyting gjennomført, med Apollo 7. I rask rekkefølge kom Apollo 8, som brakte de første mennesker til månen, Apollo 9 som testet hele Apollo-fartøyet med månelandingsfartøyet i jordbane, og i mai 1969 Apollo 10 som gjennomførte en full generalprøve for selve månelandingen.

Apollo 11 – Ørnen har landet
Romskipet Apollo 11 ble løftet fra bakken i Florida den 16. juli 1969 av verdens største rakett: Saturn V. I kapselen på toppen av den 111 meter høye raketten satt de tre astronautene Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins. Armstrong var fartøysjef, Aldrin var pilot for månelandingsfortøyet Eagle, og Collins pilot for service- og kommandomodulen i Apollo 11, som hadde fått navnet Columbia.

Noen timer etter at de tok av fra bakken sendte siste Saturn-trinn Apollo 11 ut av jordbanen med kurs mot månen. Michael Collins foretok den viktige manøveren med å koble Apollos kommando- og servicemodul sammen med månelanderen Eagle. Tre dager senere kom Apollo 11 i bane rundt månen. Armstrong og Aldrin flyttet seg over til Eagle, koblet seg fra og startet nedstigningen til månens overflate. Etter drøyt to og en halv times ferd kunne Neil Armstrong melde NASAs kommandosentral i Houston, Texas: «The Eagle has landed» - Ørnen har landet. Klokken var 15.17 i Houston – 21.17 i Norge – den 20 juli 1969.

Et gigantisk sprang for menneskeheten
Et par timer senere kom selve utstigingen på månen. Klokken 03.56.15 norsk tid satte Neil Armstrong føttene ned i månestøvet mens han uttalte setningen som gikk over i verdenshistorien: «That’s one small step for (a) man – one giant leap for mankind». (Det er ett lite steg for et menneske – et gigantisk prang for menneskeheten.)

Buzz Aldrin fulgte etter ca. ni minutter senere. Deretter gjennomførte de to sitt oppsatte program med forsøk, observasjoner, utplassering av instrumenter og fotografering, mens de snakket med hverandre og med Houston om hva de så. Etter 2 timer og 31 minutter var begge tilbake i månelanderen.

Nå fikk de noen timers hvile før hjemreisen startet. De tre astronautene ble først gjenforent i månebanen, før de med litt rakettkraft kom seg i tre dagers bane tilbake til jorda. De landet i Stillehavet nokså nøyaktig der de skulle i forhold til hangarskipet Hornet som plukket opp både astronautene og kapselen.

Det var blitt 24. juli klokken 17.51 norsk tid, og den virkelig store jubelen kunne endelig slippes løs i kontrollrommet i Houston: Hvert sekund av ferden var et risikomoment, og først nå visste man at alt var gått bra. Kennedys mål var innfridd: Til månen, og trygt tilbake.

Superstjerner på verdensturne
For Armstrong, Aldrin og Collins var den farligste delen av turen over, men den lengste og sikkert kjedeligste gjensto: For å sikre seg mot mulige farlige mikrober ble de plassert tre uker i en isolatcontainer på størrelse med en campingvogn. Først den 13. august kunne de endelig nyte friheten - i den grad det var mulig der de ble kjørt i parade gjennom New York, Chicago og Washington på en og samme dag. Hundretusenvis sto langs ruten og jublet.

Senere på høsten bar det ut på en 45 dagers verdensturne til 25 land. Lørdag 11. oktober 1969 var det var jublende folkemasser langs Karl Johan da de tre astronautene ble kjørt i åpen bli fra Stortinget til lunch på slottet med Kong Olav og kronprinsparet. De møtte pressen på Grand og Erik Tandberg intervjuet dem for norsk, dansk og svensk fjernsyn foran et stort publikum. De tre astronautene og deres fruer fikk krone Norgesturen sin med en ekte norsk hyttetur i Hemsedal i fredelige omgivelser, skjermet for pressen som ellers var allestedsnærværende. De tre astronautene var blitt superstjerner.

Seks måneferder til med dramatikk og dalende interesse
Det var ikke mulig å toppe Apollo 11. Men det var planlagt mange flere måneekspedisjoner. Den første kom allerede i november med Apollo 12. Gemini-veteran Pete Conrad var sjef og hadde med Alan Bean ut på månen den 19. november, mens tredjemann Dick Gordon passet på i bane rundt månen. I løpet av sju timer ute på månen samlet de inn mange flere prøver enn forgjengerne, og satte ut flere instrumenter og foretok målinger og observasjoner. Bragden var altså vel så stor for dette mannskapet, men ferden fikk selvsagt ikke det samme historiske suset og medieoppstusset.

Da Apollo 13 tok av i april 1970, var interessen enda lavere. Dette snudde imidlertid to dager ut i ferden mot månen da meldingen «Houston, we have a problem» kom med rolig stemme fra fartøysjefen Jim Lovell. En skadet oksygentank satte astronautene i umiddelbar livsfare, og hele ferden måtte endres fra månelanding til å få de tre tilbake til jorda så fort som mulig. Ved å bruke månelandingsfartøyet som «livbåt» klarte de å berge Apollo 13 og de tre om bord. En hel verden fulgte dramaet og kunne puste lettet ut.

Årsaken til Apollo 13-ulykken og alle detaljer i Apollo-programmet måtte gjennomgås. De neste planlagte ferdene ble utsatt, men aldri tenkt kansellert. Det ble viktigere enn noen gang å gjennomføre de neste ferdene prikkfritt.

Det ble amerikanernes førstemann i rommet, Alan Shepard, som skulle reise kjerringa som sjef for Apollo 14. i januar 1971. Videre kom Apollo 15 i august 1971, Apollo 16 i april 1972 og den siste, Apollo 17 i desember 1972. Alle de fire siste ferdene foregikk heldigvis uten samme dramatikk. Det var en like stor prestasjon hver gang, og programmene ble mer om mer avanserte og nyttige for vitenskapelige undersøkelsene ferdene kunne danne grunnlaget for.

Prisen for hver ekspedisjon var skyhøy, og nå hadde amerikanerne mistet interessen og viljen til å bruke penger på det som nå «bare» var interessant for vitenskapen. Da Apollo 17 landet nær jul i 1972 var det allerede bestemt at den ferdig bygde og planlagte Apollo 18 skulle bli på bakken. Det skulle likevel bli en ny siste tur for Apollo, som signaliserte nye tider i romfarten.

Et håndtrykk i verdensrommet for en ny tid
Neste steg i romkappløpet var romstasjoner. Russerne var igjen først med sin Saljut i 1971, mens amerikanerne var størst med Skylab i 1973. Samtidig var konkurranseklimaet mellom, USA og Sovjetunionen i endring. Romkappløpet skulle bli til romsamarbeid.

Et nytt initiativ kom da den amerikanske presidenten Nixon møtte Sovjetunionens leder Leonid Brezjnev i Moskva i 1972. De to bestemte at neste store begivenhet i verdensrommet burde være noe begge land kunne være like stolte av, og som kunne peke fremover mot en ny tid: en kosmonaut og en astronaut skulle møtes i bane rundt jorda og fysisk kople sammen de to landenes flaggskip i romkappløpet, Sojus og Apollo.

Sammenkoplingen og det historiske håndtrykket mellom tre Apollo-astronauter og to Sojuz-kosmonauter fant sted 17. juli 1975, gjennom luken mellom Sojuz og Apollo. Det var et hjertelig gjensyn etter flere treningsøkter på forhånd hvor de fem romfartsveteranene hadde rukket å bli gode venner. Totalt tilbrakte de to landenes romfarere 44 timer sammen i bane rundt jorda.

Etterklangen av håndtrykket og møtet Apollo-Sojus varte lenge. Hele ekspedisjonen ble en forsmak på det samarbeidet som skulle komme. Den ble dermed historisk som ferden som endte romkappløpet som hadde startet med Sputnik i 1957.

Samarbeid i rommet
I dag samarbeider USA, Russland, Canada, Japan og europeernes ESA om Den internasjonale romstasjonen ISS, som har kretset rundt jorda siden med mannskap om bord siden november 2000.

Også Norge har levert teknologi til samarbeidet, blant annet eksperimenter som har vært utført i romstasjonen. Men noen norske astronauter har vi ikke fått – ennå…

Tilbake til månen?
Nå forbereder USA, Russland, Europa og Kina en retur til Månen. Kina markerte seg sågar ved inngangen til selveste jubileumsåret 2019 med å lande en farkost på Månens bakside, lastet med ulike kameraer, instrumenter og eksperimenter, blant annet potetplanter. Informasjon om denne ekspedisjonen hadde vært sparsom på forhånd, også til de landene Kina samarbeider med i romfartsprogrammene. Om dette tyder på en retur til konkurranse og romkappløp, eller om videre utforsking og mulig etablering av en bemannet base på månen blir et samarbeidsprosjekt, gjenstår å se.

Kopirett © 2012 Norsk Teknisk Museum. Alle rettigheter reservert.
Norsk Teknisk Museum, Kjelsåsveien 143, 0491 Oslo | Telefon: 22 79 60 00 |e-post
Design | Utvikling: akzidenz as  -  Bygget med HTML5 og CSS3