NB: Gamle sider

Hei! Du har nå kommet til Teknisk museums gamle nettsider. Fra 10. juni 2019 blir ikke disse vedlikeholdt lenger. Gå til tekniskmuseum.no for å komme til forsiden.

Jakob Elster og Lene Bomann-Larsen

Intervjuet av Ellen Lange og Olav Hamran 6. desember 2010, Oslo


Kan ikke si at det ikke er deg, det er hjernen, for det er alltid hjernen.

Jakob Elster og Lene Bomann-Larsen er moralfilosofer. De er opptatt av hva som er rett og gal handling. Hva er rett begrunnelse for moralsk kunnskap? Hvordan forankrer vi oppfatninger av ansvar?Jakob Elster og Lene Bomann-Larsen er moralfilosofer. De er opptatt av hva som er rett og gal handling. Hva er rett begrunnelse for moralsk kunnskap? Hvordan forankrer vi oppfatninger av ansvar?

Elster og Bomann-Larsen er tilknyttet Senter for studier av rasjonell, språklig og moralsk handling (CSMN) ved Universietet i Oslo. Senteret forstår menneskesinnet som en integrert del av naturen. Innenfor et moderne naturvitenskaplig verdensbilde er mennesket et naturlig, biologisk vesen med en adferd underlagt naturlover. Samtidig er mennesket takket være sine mentale evner også i stand til å handle rasjonelt, moralsk og til å tenke og kommunisere gjennom språk. Dette danner grunnlag for aktiviteten ved senteret og bidrar til å formulere det som framstår som selve hovedproblemet:

Hvordan er disse sentrale menneskelige aktivitetene mulige i en grunnleggende fysisk verden?

Rasjonell, språklig og moralsk handling kjennetegnes ved at de er regelstyrte aktiviteter. Disse reglene skiller seg imidlertid fra naturlover fordi de kan brytes, men samtidig er de forpliktende – de bør ikke brytes. Senterets hovedutfordring er å vise hvordan disse preskriptive eller normative trekkene ved menneskesinnet kan forstås i lys av et naturalistisk menneskesyn.

Bomann-Larsen er postdoktor på prosjektet «Moral responsibility: Challenges and implications for law and political theory». Hun har skrevet flere artikler om nevroetikk, blant annet for Criminal Law and Philosophy og Neuroethics. Jakob Elster er postdoktor ved Etikkprogrammet ved Universitetet i Oslo på prosjektet «The place of psychological facts in moral theory», og forsker bl.a. på etisk teori og på bioetikk. Elster og Bomann Larsen arbeider sammen på et felles forskningsprosjekt som heter «Neurotechnology and the Law» og som har som formål å undersøke hvilken betydning moderne hjerneforskning, og særlig teknologisk anvendelse av denne, så som fMRI-undersøkelser, har og bør ha for vår lovforståelse. Prosjektet stiller tre hovedspørsmål: Hvilke filosofiske konklusjoner om moralsk og strafferettslig ansvar kan trekkes fra nevrovitenskapelig forskning? Hva forteller denne forskningen oss om hvordan folk bruker sin moralske dømmekraft, og hvordan bør denne kunnskapen påvirke vår forståelse av straffeloven? Og hva slags hensyn bør styre bruken av nevroteknologi i rettssalen?

Drepe en for å redde fem?

Et overordnet spørsmål for Elster er hvordan og i hvilken grad vi kan stole på vår intuitive moralske dømmekraft. Om vi kan legge den til grunn for å bygge moralteori, eller om vi må begynne andre steder.

Moralfilosofer spør tradisjonelt etter hva som er rett og gal handling. For eksempel: Er det riktig å drepe en for å redde fem? En jernbanevogn ruller ukontrollert mot fem arbeidere som vil bli drept dersom vogna ikke blir stanset. Det finnes imidlertid en pens på linjen, og på sidesporet er det en person på en dresin. Hvis vogna sendes inn på det sporet, vil han bli truffet. De fleste vil mene at det er moralsk riktig eller akseptabelt å pense toget over på sporet med bare en person. Det er tross alt mindre ille at en blir drept enn fem. Men hva dersom du står på en bro over et jernbanespor sammen med en tjukk mann, og en vogn kommer rullende ukontrollert og du forstår at den vil komme til å drepe de fem personene som står i skinnegangen litt lenger nede, hvis du ikke dytter den tjukke mannen ned på sporet slik at vogna stanses mot ham. Du forstår også at det ikke ville nytte å hoppe utfor selv, fordi du ikke er tung nok til å stoppe vogna. Spørsmålet er da: Er det riktig å dytte ham utfor, for på den måten forhindre at de fem nedenfor i sporet vil bli overkjørt og drept?

De fleste mennesker vil intuitivt svare nei på dette spørsmålet: Det er ikke riktig å dytte ned den tjukke mannen. Men konsekvensene av handlingene i de to eksemplene er like; en blir drept istedenfor fem.

Elster forsker på hvordan vi kan forholde oss til denne intuitive dømmekraften, som forteller oss at det i det ene tilfellet tilsynelatende er greit å ofre eller drepe en for å redde fem, mens det i det andre tilfellet ikke er det. Ett spørsmål er hvordan vi kan begrunne at våre intuisjoner er ulike i de to tilfellene. Noe annet er å spørre om disse intuisjonene er pålitelige, slik at det er meningsfullt å gi en moralsk begrunnelse for dem, eller om noen av våre intuisjoner bør forkastes. Et sentralt spørsmål i denne forbindelsen er hva hjerneforskningen i tilfelle kan bidra med. På fMRi-bilder kan man for eksempel se hvilke områder i hjernen som er i aktivitet når man svarer på slike spørsmål som i eksemplene ovenfor. Noen forskere, som Joshua Greene ved Harvard University i USA, håper å bruke disse bildene til å trekke konklusjoner om hvilke av våre intuisjoner vi kan stole på og hvilke vi bør forkaste, for eksempel ved å peke på at vår intuisjon om at vi ikke bør dytte den feite mannen, er sterkt knyttet til følelsesmessige prosesser som vi har grunn til å tro er lite pålitelige, mens vår intuisjon om å pense toget over på et annet spor er et resultat av mer pålitelige, fornuftsbaserte prosesser. Gyldigheten av denne typen argumenter er blant det Elster undersøker.

Hjernen og jusen

Finnes det en moralsk sans som er nedlagt som en grunnstruktur/grunnfunksjon i hjernen? Elster og Bomann-Larsen er opptatt av hvilke moralfilosofiske implikasjoner et funn av en slik struktur kunne tenkes å medføre. Ett eksempel på et felt der det kan være slike implikasjoner, er rettsfilosofien og jusen mer generelt. I Norge (og i det øvrige Skandinavia) legger man stor vekt på det man kaller «den allmenne rettsoppfatning» ved lovfortolkning og straffeutmåling. Allmenn rettsoppfatning er imidlertid et veldig ullent begrep, som i praksis betyr noe slikt som «det er det jeg mener». Hvis vi kunne finne et moralsk grunnmønster i hjernen og forklare hvordan moralen virker på samme måte som vi kan forklare hvordan synet fungerer eller på samme måte som hjernen har en grunnstruktur for språk, ville man kunne trekke konklusjoner fra det om hva slags moralske grunnprinsipper mennesket biologisk sett er utstyrt med. Slik kunne man operasjonalisere ideen om den allmenne rettsoppfatning ved hjelp av hjerneforskning. Men på den andre siden kan man jo spørre om hvorfor i all verden Norges lover skulle «matche» det som er nedfelt i hjernen vår, peker Elster på.

En annen måte nevroforskningen kan være relevant for jusen på, er at den kan gi kunnskaper om aktiviteten i en normal hjerne ved moralske valg og handlinger, som igjen i teorien kan gjøre det mulig å lage koblinger mellom umoral og forbrytelser på den ene siden, og bestemte hjernefunksjoner eller mangel på aktivitet på den andre siden.

Å slutte fra kunnskap om en persons hjerne til antagelser om denne personens moralske trekk ville imidlertid være svært problematisk, ifølge Elster, som ser med betydelig skepsis på hjerneforskningens og andre empiriske vitenskapers implikasjoner for moralfilosofien og for lov og rett.

Det vil imidlertid kunne tenkes at mangel på moralske evner som skyldes «feil» i hjernen, vil kunne forstås som fritagende for ansvar. Lene Bomann-Larsen er opptatt av forholdet mellom den empiriske hjerneforskningen og våre oppfatninger av skyld og ansvar. Det gjelder både i forhold til ansvar ved tilfeller av for eksempel sosiopati og psykopati, og også bruk av teknologi for å oppnå en ønsket atferd. Er det legitimt å utføre kjemisk kastrering eller foreta direkte intervensjon i hjernen på personer som har tendenser til å forgripe seg mot barn, hvis det vil gjøre dem til bedre samfunnsborgere og hvis de selv samtykker til slik behandling? Hva er i så fall de betingelsene som må være oppfylt for at behandlingen skal være moralsk forsvarlig?

En tilsvarende problemstilling ble synliggjort i en diskusjon ved universitetet i Oslo i november 2010. Det dreide seg om bruk av medikamentet Ritalin under eksamen. Liknende diskusjoner er ført i flere sammenhenger de siste årene. Virkestoffet i Ritalin er metylfenidat, som er et amfetamin-liknende stoff som både står på lista til Antidoping Norge og på den norske narkotikalista. Ritalin og andre medikamenter med dette virkestoffet, brukes blant annet som ADHD-medisin. På den ene siden ble saken og stoffet omtalt gjennom begreper som akademisk doping, nevrokosmetikk, hjerneviagra og IQ-piller, og bruken ble kritisert ut fra at den ikke bidro til bedre og varig læring og også ut fra det man kunne kalle tradisjonelle antidoping- og antinarkotikaargumenter. På den andre siden ble det argumentert for at stoffet ikke var prestasjonsfremmende, men at det virket ved å rette opp feil og mangler i hjernen. Det ble også lagt til grunn at sykdommen ADHD skyldes lavt dopaminnivå i hjernen, og at medisinen bidro til å heve dette, slik at den syke kunne prestere normalt. Diskusjonen synliggjorde slik sett hvordan naturvitenskapelige beskrivelser av hjernens virkemåte kan ha moralske implikasjoner. Er det en moralsk relevant forskjell mellom forbedring av normalfunksjoner og behandling av dysfunksjoner?

Bestemmer hjernen hva vi skal mene?

Den empiriske hjerneforskningen undersøker hjerneaktivitet på ulike nivåer. For eksempel hvilke komplekse mekanismer og kjemiske reaksjoner som skjer i og mellom hjernecellene og som har betydning for signalproduksjon og -overføring og for hvordan hjernen virker. Og det kartlegges hvilke deler og hjerneområder som er involvert når hjernen «utfører» ulike «arbeidsoppgaver», for eksempel hvor det «lyser» når en forsøksperson blir vist bilder, bedt om å svare på ulike typer spørsmål eller utfører ulike arbeidsoppgaver. Slik kan man se hvor i hjernen følelser  som gjenkjennelse, frykt og empati oppstår, og hvilke deler av hjernen som er involvert i ulike typer beslutninger og problemløsninger.

Noen slike forsøk viser hjerneaktivitet som finner sted før forsøkspersonen er seg bevisst en beslutning, slik at forskeren ved hjelp av skanning og for eksempel måling av blodtilstrømning kan «se» hvilket valg forsøkspersonen vil komme til å ta, før personen vet det selv. Slike forsøk kan antyde at bevisstheten bare er et biprodukt av kjemisk og elektrisk aktivitet i hjernen. Beslutninger tas i hjernen før vi selv er klar over det. De eventuelle moralfilosofiske implikasjonene av slike eksperimenter er knyttet til hvilken status vi tillegger dem. Forsøk gjøres alltid i et laboratorium, med relativt enkle oppgaver og under spesielle betingelser. Kan man generalisere fra
slike forsøk til andre typer valg og beslutninger vi tar som mennesker? Bomann-Larsen mener nei, man kan ikke slutte fra «enkle, trivielle, automatiserte eksperimenter» til andre eller alle typer menneskelige beslutninger.

Langsiktig planlegging av komplekse valg som er viktige for en, er noe ganske annet enn å skulle gi signaler når man for eksempel observerer en prikk bevege seg på en skjerm. Selv om man kan lage eksperimentsituasjoner som tilsynelatende viser at beslutninger tas i hjernen før vi selv er klar over det, beviser ikke det at vi ikke tar bevisste valg om framtidige handlinger, understreker Bomann-Larsen. Dessuten er det usannsynlig at noen skulle kunne forutse hva jeg vil komme til å gjøre i fremtiden. Til forskjell fra automatiserte responser tas beslutninger på bakgrunn av grunner, som vi veier opp mot hverandre. Og selv om man ved hjelp av ulike teknologier skulle kunne «se» hva som skjer i hjernen når jeg tar en beslutning, så kunne man likevel ikke se hvorfor beslutningen tas. Grunner er rasjonelle responser på omgivelsene, ikke noe som bare oppstår i synapsene. Dette utgjør selve grunnlaget for å betrakte mennesket som et handlende moralsk ansvarlig individ. Og en slik betraktning blir egentlig ikke utfordret av nye bildeteknikker eller om man en eller annen gang i fremtiden skulle komme dit at den empiriske hjerneforskningen klarer å svare på spørsmålet om hvordan bevissthet oppstår.

Moral forankret i kompetanse

Elster er i denne sammenhengen opptatt av å avklare om eller på hvilken måte empirisk forskning på hvordan vår moralske dømmekraft faktisk fungerer, har noen moralfilosofisk relevans. Det kan være fristende for filosofien å forsøke å knytte seg til naturvitenskapelig forskning med høy status. Men det er en fatal feilslutning å tro at om man kunne finne en moralsk grunnstruktur nedfelt i hjernen, så skal vi begynne å leve etter den, understreker han, Selv om man for eksempel skulle komme fram til at det er nedlagte mønstre eller strukturer for moral i hjernen, omtrent som for språk, vil man likevel måtte forsikre seg om at disse prinsippene ikke er moralsk forferdelige, og det vil jo ikke den empiriske hjerneforskningen kunne si noe om. Og da er man ikke så mye lengre enn man var da man startet.

Bomann-Larsen er opptatt av kriterier for moralsk ansvar som ikke avhenger av at hjernen fungerer eller ser ut på en spesiell måte. Det dreier seg om kriterier som har med grad av kontroll å gjøre, driftsstyrke og rasjonell- og følelsemessig kompetanse. Selv om disse egenskapene har utspring i hjernen, vil slutninger om ansvar måtte gå via moralsk kompetanse, og ikke kunne trekkes direkte fra hjernefunksjoner.

Det finnes illustrerende eksempler fra rettshistorien. En mann i USA endret gradvis atferd; han begynte å samle på barnepornografi og forgrep seg på stedatteren sin. Under atferdsbehandlingen ble det oppdaget en svulst i området som er involvert blant annet i sosial adferd, og som kunne forklare hans nye preferanser. Da svulsten ble fjernet, ble han «seg selv» igjen. Hvordan skal man i en slik situasjon vurdere mannens straffeansvar? Vi er tibøyelige til å unnskylde mennesker for handlinger hvis de har en hjerneskade eller en hjernesykdom eller noe annet å henge det på. Men veien derfra er kort til å si at fordi vi har en sånn og sånn hjernestruktur, er vi alle unnskyldt, ingen av oss er moralsk ansvarlige. Ser vi i stedet på moralsk kompetanse, vil det være i hvilken grad vi har slik kompetanse, ikke hva som forårsaker den, som er vesentlig. Da er ikke spørsmålet lenger om mannen hadde en svulst eller ikke, men om han var i stand til å kontrollere lystene sine eller ikke.

På den annen side gir nevroteknologier oss muligheter til å gripe inn og endre folks adferd. I nevnte tilfelle var det nok å fjerne svulsten. Han ble behandlet. Men sett at han var født med disse lystene, og manglet evne til å kontrollere dem? Ville det da være akseptabelt å gripe inn for å «forbedre» ham? For eksempel ved å tilby kjemisk kastrering eller tilsvarende inngrep i hjernen? Bomann-Larsen er opptatt av under hvilke betingelser et slikt inngrep ville kunne sies å være moralsk forsvarlig.