NB: Gamle sider

Hei! Du har nå kommet til Teknisk museums gamle nettsider. Fra 10. juni 2019 blir ikke disse vedlikeholdt lenger. Gå til tekniskmuseum.no for å komme til forsiden.

Kenneth Hugdahl

Intervjuet av Ellen Lange og Olav Hamran 28. Januar 2011, Bergen

 


Kontroll over indre stemmer



Kenneth Hugdahl er utdannet psykolog.Professor ved Psykiatrisk Divisjon, Haukeland Universitetssjukehus. Forsker på de to hjernehalvdelenes forskjellige funksjoner med fokus på psykoser og hørselshallusinasjoner.Kenneth Hugdahl er utdannet psykolog. Han tok sin doktorgrad i Uppsala i 1977 og ble professor ved Universitetet i Bergen i 1984. Han er nå tilknyttet Institutt for biologisk og medisinsk psykologi og leder for fMRIgruppen i Bergen/Nasjonalt kompetansesenter i fMRI. Han har også en professor II-stilling ved Psykiatrisk Divisjon, Haukeland Universitetssjukehus. Hugdahl har ikke minst vært opptatt av de to hjernehalvdelenes forskjellige funksjoner. Han har skrevet en rekke fagbøker og publisert over 350 vitenskapelige artikler. Hugdahl har vært en av pionerene i Norge når det gjelder bruk av såkalt fMRI i undersøkelser av hjerneaktivitet. fMRI (functional Magnetic Resonance Imaging) er en teknikk der endringer i mengden oksygenrikt blod i hjernen måles. Ved økt aktivitet i cellene i hjernen, endres oksygennivået i blodet og disse endringene kan registreres og lokaliseres ved hjelp av fMRI. På denne måten kan man lage visuelle framstillinger av i hvilke områder av hjernen det er spesiell aktivitet til en hver tid, og i sammenheng med ulike mentale oppgaver. Hugdahl og forskningsgruppen hans ble i 2009 tildelt 20 millioner over fem år for å foreta fMRI-undersøkelser av stemmehøring ved schizofreni. Støtten kom som såkalt advanced grant fra det Europeiske forskningsrådet (ERC) som er å regne som meget presitsjetunge penger innenfor den europeiske forskningsfinaniseringen.

Stemmehøring

Schizofreni er en meget kompleks sykdomskategori. Formelt rommer diagnosen om lag 30 ulike symptomer, og sykdommen arter seg ganske forskjellig blant dem som er rammet av den. Et symptom som ganske mange har, er stemmehøring og at stemmene ikke lar seg skille fra den normale stemmepersepsjonen. Hugdahl ser på forskning på stemmehøring som en inngang til å finne ut mer om schizofreni. «I utgangspunktet kunne man tenke seg at det ved hørselshallusinasjoner er en feil i de delene av hjernen der den normale stemmepersepsjonen skjer», forklarer Hugdahl, «at nerveceller spontantrigger, altså fyrer også uten at øret er blitt aktivert av en lyd, og dermed skaper en subjektiv oppfatning av en stemme eller en lyd som egentlig ikke er der». Når man undersøker hjernen ved hjelp av fMRI kan man se at det er de samme områdene som er aktive både når hjernen behandler impulser fra øret forårsaket av lyder utenfra, og når en stemmehører, hører stemmer uten at det først har kommet et akustisk signal inn til ørene. Slik sett kan stemmehøring og andre hørselshallusinasjoner forstås som unormal aktivitet i disse områdene i hjernen. Ofte er slike stemmer negative og snakker nedsettende. Noen mennesker har imidlertid positive stemmer i hodet. Men språkpersepsjon kan ikke forklare alt omkring stemmehøring ved schizofreni, peker Hugdahl på, for mange mennesker hører stemmer i hodet av og til, uten dermed å bli eller være psykotiske. Også ulike religiøse åpenbaringer kan ses på som varianter av stemmehøring. Og ganske mange mennesker snakker med seg selv eller får ord, lyder, musikk «på hjernen». Selv hadde Hugdahl sangen «Fairytale» rullende i hodet i månedsvis mens den var som mest populær. Når stemmepersepsjonssenteret er aktivt og «lager stemmer» vil det hos de fleste imidlertid skje en slags undertrykking eller kognitiv kontroll, slik at dette som kommer innifra hjernen selv, blir forstått som noe annet enn signaler utenfra. Slike mekanismer for impulskontroll gjelder ikke bare ved stemmer. «Hele tiden i hverdagslivet må vi benytte kognitive ressurser til å fokusere på noe og undertrykke noe annet», understreker Hugdahl. Det kan være lyder, synsinntrykk, tanker og så videre. Spesielle områder i den fremre delen av hjernen er aktive når slik undertrykking skjer. Studier viser imidlertid at psykotiske pasienter i noen tilfeller ikke har samme aktivitet i disse områdene som ikke-psykotiske individer.

Undersøkelse av «rene stemmehørere»

De prestisjefylte pengene Hugdahl og forskningsgruppen hans har fått fra det Europeiske forskningsrådet skal brukes til å foreta spesielle fMRI-undersøkelser av mennesker i normalbefolkningen som er det man kan kalle «rene stemmehørere» og skjer i samarbeid med forskere i Trondheim og Tromsø. Undersøkelsene tar utgangspunkt i at psykoser og hallusinasjoner har med stemmer og med språk å gjøre. Det har blitt sendt ut spørreskjema til 8000 tilfeldig utvalgte personer med en rekke forskjellige spørsmål omkring det å høre stemmer. Det kom inn rundt 2500 svar og blant disse igjen skal det gjøres et utvalg av rene stemmehørere, mennesker som virkelig hører stemmer, men som samtidig også klarer å skille disse stemmene fra ting de hører. Denne gruppen kan ses på som «the missing link», sier Hugdahl, og kan gi en sentral inngang til også å forstå hallusinasjoner og psykoser. Gruppen av stemmehørere skal sammenliknes med en kontrollgruppe som ikke hører stemmer eller er pasienter. Undersøkelsene skjer ved at forsøkspersonene får høre ulike språklyder gjennom hodetelefoner og rapporterer hva de hører. Samtidig skannes hjernen med MR og aktivitet i de ulike delene av hjernen registreres. Hva forsøkspersonene får høre, er nøye uttenkt. Hugdahl forklarer at hjernen gjennom evolusjonen har «fått» helt spesielle kvaliteter og egenskaper når det gjelder språkbehandling. I venstre bakre tinninglapp sitter det nerveceller som er spesialisert til å behandle fonemer, altså språklyder. «Filosofene vil mene at det er vår store intelligens som gjør oss til mennesker», sier han, «men den helt unike tingen at et akustisk signal avkodes og har et meningsbærende innhold, er kanskje vel så bemerkelsesverdig». Hjernen bygger opp språket ut fra et begrenset antall fonemer, som er som byggeklosser, som i neste ledd settes sammen til stavelser og ord og kan kombineres på uendelig antall måter og derigjennom danner grunnlag for alt. «Det er en helt unik egenskap som ingen annen dyreart har», slår han fast. «Uten språk ville vi være lite menneskelige». Forsøkspersonene får følgelig høre enkle stavelseslyder som for eksempel «ka», «ba» og «ta» – en konsonant og en vokal. Hvis forsøkspersonene fikk høre ord, ville meningsinnholdet i disse ordene trigge ulike typer hjerneaktivitet som ville være forskjellig hos forskjellige personer ettersom assosiasjonene og forståelsene var forskjellige. «Vi vil drive nevronene i talepersepsjonsområdet med elementære stimuli», sier Hugdahl, «som forskere prøver vi så godt det lar seg gjøre å ha kontroll på alle andre faktorer enn det som skal undersøkes». Mens forsøkspersonene ligger i skanneren hører de altså «ka», «ba», «ta» og så videre, det er lange sekvenser av slike lyder i ulike rekkefølger og så registreres aktiviteten i hjernen og i tilknytning til lydene. Samtidig rapporterer personen hva hun eller han oppfatter. Dette registreres også og analyseres senere sammen med aktiviteten i hjernen.

Dikotisk lytting

Forsøkene inneholder videre en liten, men samtidig helt avgjørende detalj. Det benyttes såkalt dikotisk lytting. Det vil si at lydsignalene som går til hvert øre ikke nødvendigvis er like uten at forsøkspersonene vet det. Det kan være det kommer «pa» på det ene øret og «ta» på det andre. Når forsøkspersonene da skal si hva de hører, sier de fleste vanligvis det som kom på det høyre øret. Ikke fordi de hører bedre på høyre øre, men fordi hørselsnervene fra høyre øre har mer direkte vei til talepersepsjonssenteret i hjernen enn signalene fra venstre øre. Signalene fra høyre øre når slik sett fram først og, slik er teorien, legger da beslag på kapasistet for signalbehandling i persepsjonssenteret. Signalene fra venstre øre blir da «stående på vent», de blir ikke behandlet og blir da ikke «hørt». I deler av forsøket blir imidlertid personene som undersøkes, bedt om å rapportere spesifikt hva de hører på venstre øre, og tilsvarende, hva de hører på høyre. Folk flest klarer, når de konsentrerer seg, å høre de forskjellige lydene, også de som kommer på venstre øre. Dette er for så vidt en illustrasjon av den såkalte cocktailpartyeffekten, at vi er i stand til å følge en selvvalgt konversasjon i et rom der det er masse stemmer og flere samtaler samtidig. Mennesker med psykoser, derimot, har mye vanskeligere for å skille ut hva som kommer på det ene eller det andre øret. Hugdahl har gjort forsøk som viser at hallusinerende personer ikke klarer å rapportere lyder fra det høyre øret mer frekvent enn det venstre. «Det er som om nervecellene allerede er opptatt med å prosessere en indre generert stemme, og så stenges systemet av for signaler som kommer utenfra», peker han på. Dette danner grunnlag for en teori om hvorfor schizofrene mister realitetsorienteringen. «Når de indre stemmene setter inn, tar de all oppmerksomheten og konsentrasjonen, det vi kaller kognitiv kapasistet» forklarer han. En sentral del av studien vil følgelig være å observere hvordan de stemmehørende i normalbefolkningen, «the missing link» som prosjektet knytter slike forhåpninger til, rapporterer i disse tilfellene. Om spesielle typer hjerneaktivitet hos denne gruppen, kan gi større innsikt i hvordan vektningen av «indre» og «ytre» stemmer skjer. Hugdahl tenker at kunnskaper på dette området også kan danne grunnlag for sykdomsbehandling: At mennesker som hallusinerer, for eksempel gjennom å øve seg på å høre «pa» på venstre øre, og undertrykke «ka» på høyre, dermed vil øve seg på å undertrykke stemmer og hallusinasjoner. Poenget er ikke at stemmene skal blir borte, men at vedkommende skal bli flinkere til å ignorere dem og la dem dure og gå, men i bakgrunnen. En egen app til Iphone er i ferd med å bli utviklet og forsøkspersoner har allerede meldt seg til Hugdahl for å være med på å teste dette ut. Ved å øve seg på å flytte oppmerksomheten bort fra lyder fra det høyre øret, som hjernen “naturlig” prosesserer først, vil vedkommende få generell trening i å styre oppmerksomheten og bevisstheten. «Det er jo nettopp det hallusinerende har problemer med», peker han på. Jo mer kompleks en lidelse er, slik som schizofreni, desto enklere skal vi prøve å angripe den.