Jeg husker godt første gang jeg ble stengt inne. Jeg var vel rundt tre år.
Vi var tre unger, vi satt på ganggolvet i korridoren med én bøtte og én spade mellom oss. Jeg fant vel ut at den bøtta, den ville jeg ha, så jeg tok den fra den ungen som hadde den.
Ungen begynte å gråte. Jeg mener å huske at jeg daska bøtta i hodet på ungen, også. Da kom en pleier og dro meg etter armen.
Hun løfta meg ikke opp, bare dro. Inn på et lite kott. Midt på golvet stod det en krakk, det var det eneste som var i rommet. Hun satte seg på krakken, la meg over fanget sitt, trakk ned buksa mi og begynte å rise.
Jeg husker at det var vondt. Da jeg begynte å gråte, pekte hun opp mot en luke i taket. Den vendte opp mot loftet, der det var helt mørkt. ”Der oppe er Satan, og han kommer og tar deg hvis du gråter,” sa hun. Hun sluttet ikke å slå mens hun sa dette. Hun bare slo og slo. Forferdelig lenge, husker jeg det som.
Når hun til slutt var ferdig, satte hun meg på krakken, og gjentok at hvis jeg gråt, så kom Satan og tok meg. Så slokket hun lyset, gikk ut og låste døra. Det klikket glemmer jeg aldri.
Der satt jeg. Jeg turte jo i hvert fall ikke å gråte, og egentlig ikke puste.
Dette skjedde igjen, mange ganger. Jeg aner ikke hvor mange. Jeg gikk i mange år og trodde jeg var djevelunge. Hvorfor skulle ellers satan ta meg?
Jeg tror den kommer fra disse minnene, den forferdelige panikken jeg har når det blir mørkt inne. Jeg kan ikke være alene i et mørkt eller låst rom. Herregud, så mye planlegging det har krevd. Jeg har ikke snakket med noen om det heller, for jeg har skamma meg sånn. Jeg har innretta meg i det stille.
Ungene syns jeg har gjort mye rart. For eksempel var de flaue over at jeg aldri låste døra på do, da de var ungdommer og hadde med venner hjem. Men jeg kunne ikke.
Nå er jeg med i styret i en organisasjon, og der er det av og til nødvendig å sove på hotell. Dette tvinger jeg meg til å låse døra. Da sover jeg fullt påkledd, med alle lysene på, og med lommelykt, dirk og skrutrekker ved hodeputa, i tilfelle strømmen kuttes eller døra går i vranglås.
Helene, tuberkulosehjemmet Gibostad, Senja.
