Industrialiseringen i Norge på midten av 1800-tallet ville ikke vært mulig uten det man i dag kan referere til som muliggjørende teknologier. Muliggjørende teknologier er teknologier som viser seg å bli så betydningsfulle at de får store politiske, samfunnsmessige og økonomiske konsekvenser. De gir også grunnlag for utvikling av andre teknologier. Historiske eksempler er jernbanen og dampmaskiner, og fra omkring 1860 årene kom nye vitenskapsbaserte teknologier som mikrobiologi, kjemi og elektrisitet. De nye muliggjørende teknologiene påvirket også bryggerinæringen og tidsepoken regnes som det moderne gjennombruddet for norsk ølproduksjon. Fra 1860-tallet og frem mot 1900 ble det tatt i bruk en rekke teknologiske og vitenskapelige nyvinninger som påvirket ølkvaliteten til å bli mer holdbar og standardisert, for eksempel pasteurisering, utvikling innen mikrobiologi og mekaniske kjølemaskiner. Den nye vitenskapsbaserte industrien ga muligheter til å masseprodusere produkter som kunne selges over hele verden. 

Ny infrastruktur og kommunikasjon muliggjorde raskere spredning av varer til kundene, både innenlands og utenlands. Dampskip og jernbane er eksempler på muliggjørende teknologi som åpnet for eksport til markeder som ikke tidligere hadde vært innen rekkevidde. Øl var en ettertraktet vare i mange land og bryggeriene i Norge hadde gode forutsetninger for eksportvirksomhet siden nasjonen hadde en stor handelsflåte med kontakter over hele verden. Bryggeriene kunne sende produktprøver på øl med rutegående skip til ulike havner for å sondere markedet. Kapteinene på skutene var velvillige til dette siden de visste at de i neste instans kunne få oppdraget med frakt av eksportvarene. I perioden 1860-1900 ble det eksportert norsk øl til alle verdensdeler. Bryggeriene i Norge hadde på den tiden en fordel fremfor bryggerier i varmere land, siden Norge hadde rik tilgang på naturis. Den ble brukt både til kjøling i ølproduksjonen og til å holde ølet kaldt over lange transportetapper.

På 1860-tallet var det fremdeles noen uløste problemer knyttet til masseproduksjon av øl. Vitenskapen rundt pasteurisering og rengjær var ennå ikke etablert. En viktig faktor i industriell masseproduksjon og eksport av øl var at ølet måtte holde visse standarder og at det skulle være gjenkjennbart; det vil si at ølet alltid smakte likt. Basert på Louis Pasteurs gjærforskning fant Emil Chr. Hansen ved Carlsberg-laboratoriet ut at gjæren de brukte kunne inneholde en slags «villgjær» som kunne gjøre ølet surt, og som førte til stor variasjon i smaken mellom ulike brygg av samme øltype. I 1885 utviklet Hansen en ny metode for rendyrking av gjæren, slik at denne faktoren ble konstant. Dermed ble det mulig å masseprodusere et standardisert øl.

Eksportvirksomheten ble opprettet parallelt med det vi omtaler som det moderne gjennombruddet for norsk ølproduksjon. I utlandet ser vi at eksport av øl utgjorde en betydelig del av blant annet det tyske, engelske og nederlandske bryggerimarkedet. For de norske bryggeriene ble eksporten en del av premisset for en aktiv satsning på å etablere og utvide markedet. Dette doktorgradsarbeidet vil derfor gi mer kunnskap rundt de muliggjørende teknologiene som var med på både å etablere eksportindustrien og å utvikle en ny og standardisert bryggeproduksjon.