Onsdag 8. april 

Skrevet av Dina Hovland

En kvinne kommer til helsesenteret, strekker ut hånden for å hilse og blir forvirret over masker og hansker. Ingen har fortalt henne om Covid 19 og hva karantene betyr, og hvorfor hun må være i karantene. Hun sier igjen og igjen: "Jeg har ikke Corona".

Kanskje er det slik at når man ikke følger med på nyhetene, ikke snakker språket, da er vanskelig å forstå det som skjer nå? Forsøker å forklare at det gjelder oss alle, ikke bare henne og det er ikke fordi hun er papirløs. Det virker som om det gjør henne litt lettet. Når man lever på utsiden og ikke får innpass til de godene andre har, og da i tillegg må være i karantene og være utstøtt, forstår jeg at det kan virke veldig støtende og vanskelig.

Vi er jo alle sårbare i denne situasjonen, men i møte med denne pasienten ser jeg at de sårbare bare bli enda mer sårbare og føler seg, kanskje, enda lengre vekk fra resten av oss. Helsevesenet, som forsøker å se minst mulig pasienter for å hindre smitte, gjør det vanskelig å gi god helsehjelp til disse pasientene fordi barrierene blir veldig mange. For å få til en nasjonal dugnad må jo også disse sårbare menneskene inkluderes mer.

Onsdag 8. april –T-skjorter

Av Hilde Marie Reksjø

Helsesenteret har begrenset drift. Våre 180 frivillige kan av forskjellige grunner ikke delta i vårt pasientarbeid. Noen må sørge for at vårt varemerke t-skjortene, er rene og på plass til vi en gang er tilbake til normalen.

Mandag 13. april

Av Linnea Näsholm.

I dag har vi hatt bakgårdsklinikken åpen i en måned. Fler og fler pasienter kommer. Vi bruker tid på å ringe pasientene våre for å spørre hvordan det går. Men med nærmere 800 pasienter innom senteret i 2019 tar det tid. Når vi ringer sier flere av pasientene at de tror at vi har stengt. Noen tørr ikke å gå ut, er redd for å bli smittet av korona. Noen forteller at de nå fått bo hos en venn over tid mens andre sier det nå er færre hjelpere og dermed vanskeligere å finne et sted å bo. Mange rapporterer om mindre tilgang på mat. Vi prater med pasienter som forteller om psykisk uhelse og behov av psykolog, som venter på innkalling på sykehus, pasienter med slutt på medisiner eller med helseplager som trengs å bli undersøkt.

Mandag 13. april – Tannhelse

Av Linnea Näsholm.

Flere pasienter har henvendt seg med tannplager i bakgårdsklinikken og per telefon. Dette er ikke noe nytt for oss, hvert år gjennomfører vi litt over 200 tannhelsekonsultasjoner.

Vi har vært bekymret fordi vi har måttet stenge tannhelsetilbudet på Helsesenteret. Særlig bekymret fordi i august i fjor stengte den kommunale tannhelsetjenesten døren for vår pasientgruppe, eller rettere sagt voksne. Det betyr nå i disse koronatider et totalt manglende tannhelsetilbud for pasientene våre, ettersom de færreste har midler til å dekke privat tannlege. Pasienter kommer med tannverk, betennelser, karies og råtne tenner, og har problemer med å sove og spise.

Vi har i det siste halvåret hatt en lang venteliste til tannlege hos oss, som vi har en kveld i uken, og vi har ikke kunnet henvise pasienter i behov av akutt tannhelsehjelp. Nå i bakgårdsklinikken har vi vært redde for å måtte avvise pasienter med tannplager, og at tannplagene skal utvikle seg å bli mer alvorlige.

I dag har vi gledelig fått på plass et samarbeid slik at vi kan henvise pasienter i behov av akutt tannhelsehjelp til den kommunale tannhelsetjenesten. Dette gjør oss, og ikke minst pasientene, meget lettet.

Torsdag 23. april

Av Linnea Näsholm.

I dag kom en mann som jeg har møtt mange ganger. Han har vært i Norge i 18 år. Ja, det er riktig, 18 år. Han har barn. Når vi sitter der i bakgården og prater, mens sykepleieren går inn for å lese i journalen hans, forteller han meg at barna hans nå har hjemmeskole. Han smiler litt når jeg spør han hvordan det er. «Det er ganske så vanskelig. Det er vanskelig å hjelpe». Jeg tenker litt på det. Mannen har bodd i Norge i 18 år, men uten rett på norskundervisning, jobb eller praksis. I tillegg er han redd for å bli tatt og sendt ut fra Norge, redd for å bli skilt fra barna sine. Det er vanskelige omstendigheter pasientene våre lever under. Samtidig som du skal være ektemann, far, familie og alt annet du ønsker og er. Han er i gang med å skryte av barna sine når sykepleieren kommer ut med en lapp der det står dato for legetime.

Fredag 17. april – Konsultasjonsrom

Av Linnea Näsholm

Dette er en bra dag. I dag begynner fastlegen som vi fått av kommunen. 1 dag i uken skal han se pasienter etter avtale på Helsesenteret. Vi spurte kommunen om 2 dager i uken og vi er usikre på om 1 dag kommer til å være tilstrekkelig. Men vi kan i alle fall puste litt ut. Nå kan vi endelig begynne å sette opp legetime til pasienter som er i behov av legekonsultasjon, utredning, behandling og kontroll.

Torsdag 30. april – Mann som henter timeavtale.

Av Linnea Näsholm 

Henvisninger. Hver uke på Helsesenteret pleier vi å møte pasienter som er behov av utredning eller behandling i spesialisthelsetjenesten. Legen eller psykologen skriver en henvisning og når vi får svar formidler vi en evt. time til pasienten. I dag kom en pasient jeg kjenner godt for å hente en etterlengtet time på sykehuset, for noe som har plaget han lenge. Men han er bekymret. Tør han møte til timen? Kan han bli smittet? Kommer de til å utføre timen nå som det er korona?

Flere av pasientene våre har fått timer utsatt grunnet korona. Mange blir lei seg. «Sånn er det for mange nå», prøver vi å si. Noen pasienter har selv utsatt timer fordi de ikke tør å møte på sykehuset. Noen har fått telefonkonsultasjon med tolk. Jeg er usikker på hvordan det gikk.

Vi ringer pasienter for å informere om timer på sykehus. Iblant får vi ikke tak i pasienten. Kanskje har pasienten byttet telefonnummer? Kanskje har hun mistet telefonen? Kanskje har vi registrert feil telefonnummer? Eller kanskje hun har reist? Eller blitt sendt ut? Eller blitt syk? Noen ganger får vi aldri vite. Jeg går og tenker på henne, av og til lenge, og prøver å akseptere at jeg ikke kan ha koll eller kontroll, og at jeg bare kan håpe det går bra med henne.

En av pasientene våre har fått en time hos en spesialist som sykehuset har avtale med ettersom sykehuset ikke har kapasitet. Spesialisten ringer oss og spør om pasientens personnummer. Det har hun jo ikke, ettersom hun er papirløs. De sier først at de ikke kan ta imot henne fordi de ikke kan registrere henne inn i sitt system. Siden spør de om hun kan betale for timen.

Jeg tenker ofte på hvor mye enklere alt hadde vært for helsevesenet om alle mennesker kunne få et nummer og om det fantes en finansiell ordning. Da hadde sekretærer og helsepersonell sluppet å ringe for råd og måtte finne på egne systemer, og pasientene hadde sluppet å bekymre seg for å ta imot helsehjelp av frykt å ikke kunne betale for den. Ikke minst hadde pasientsikkerheten blitt betydelig bedre. En gang ringte jeg sykehuset om en pasient som ventet på time. De fant fem ulike journaler på pasienten. Fem journaler på helseproblemer som må sees i sammenheng, men som ingen visste om ettersom journalene ikke var sammenflettede.

Torsdag 30. april – Besøk av Nasim og Trude fra organisasjonen Mennesker i Limbo

Mennesker i Limbo er en viktig samarbeidspartner for Helsesenteret. Organisasjonen som begynte som et brukerråd på Helsesenteret har siden den gang utviklet seg til å bli en av de viktigste aktørene for og av papirløse. De jobber for økte rettigheter og å bedre situasjonen for lengeværende papirløse asylsøkere. De kommer på besøk i bakgården i dag og vi diskuterer hvordan vi kan sikre at mennesker i behov av helsehjelp vet at vi nå har åpen bakgårdsklinikk og lege. Og tips på hvordan tilbudet kan imøtekomme behovene.