Energi er en forutsetning for alt vi gjør. Uten tilgang på store mengder energi ville vår moderne levemåte vært umulig. Vi tar for gitt at vi når som helst kan skru på lyset, lade mobilen eller ta en varm dusj.

Hvor avhengig vi er av energi innser vi først når strømmen blir borte. Dagens høyenergisamfunn har likevel en kort historie. Gjennom tusenvis av år sikret menneskene sin energitilgang ved å brenne ved, torv eller annen biomasse. Muskelkraften til mennesker og dyr bestemte hvor mye arbeid som kunne utføres. For omkring 250 års siden, mot slutten av 1700-tallet, tok utviklingen en ny retning. Dampmaskinen gjorde det mulig å omsette energien i steinkull til mekanisk arbeid, og ga støtet til en energirevolusjon. I løpet av få generasjoner har fossile energikilder, først kull, senere olje og naturgass, bidratt til at den energimengden samfunnet rår over er mangedoblet. Teknisk museum skal lage en ny utstilling som plasserer Norge inn i dette bildet. Utstillingen vil vise hvordan tilgang på energi, og teknologien som trengs for å utnytte den, har omformet samfunnet på grunnleggende vis. Ved å kombinere den tradisjonelle museumsutstillingens gjenstandsfokus med vitensenterets interaktive installasjoner og pedagogikk, håper vi å gi publikum en dypere forståelse av hva energi er i spenningsfeltet mellom kulturhistorie, teknikk og naturvitenskap.

Å sikre tilgang på energi er en del av en allmennmenneskelig streben. Fra våre forfedre i urtiden lærte seg å mestre ilden, til dagens eksperimenter med superledere, fisjon- og fusjonsteknologi, har mennesket forsøkt å vinne kontroll over omgivelsene. Vitenskap og teknologi har muliggjort en velstandsutvikling uten sidestykke, men samtidig bidratt til et voldsomt press på jordens ressurser. I vår higen etter kontroll over naturen, er vi i ferd med å miste kontrollen. Den antikke helten Prometevs stjal ilden fra gudene og ga den til menneskene. For å ha forbrutt seg mot den gjeldende verdensordningen, ble han straffet på brutalt vis. Denne, og tallrike andre myter, lærer oss at overmot, grådighet og utøylet vitebegjær får konsekvenser. I tidsalderen som noen har døpt Antropocen, er denne innsikten kanskje viktigere enn noensinne.

Den allmenne energiforsyningen her i landet ble etablert med utgangspunkt i vannkraftbasert elektrisitet. Norske ingeniører temmet fossene, bygget gigantiske kraftanlegg og konstruerte noen av verdens mest effektive turbiner. Norge fikk også tidlig en elektroteknisk leverandørindustri. For nordmenn er elektrisitet blitt synonymt med den fornybare vannkraften. Likevel handler vår energihistorie om mye mer enn dette. Utstillingen har som mål å vise hvordan fornybare og fossile energikilder, med sine ulike tekniske løsninger og infrastrukturer, har eksistert side om side, overlappet og supplert hverandre. I siste halvdel av 1800-tallet fantes det for eksempel flere parallelle systemer for kunstig lys. Med kullgass som energibærer bygget gassverkene en egen infrastruktur for gatebelysning i byene. Også private husholdninger ble koblet til systemene. Ved inngangen til 1900-tallet overtok elektriske glødelamper stadige mer av markedet for belysning, men helt fram til 1950-tallet beholdt gassen en sterk stilling innen oppvarming og matlaging i private hjem. Også kullfyrte dampmaskiner var mer seiglivede enn vi gjerne forestiller oss. Selv om de tapte terreng som sentral kraftkilde i fabrikkene, og fra slutten av 1800-tallet ble erstattet av mer fleksible elektromotorer, forsvarte dampmaskinene sin stilling innenfor transport. Fordi kull – som ikke bare er energikilde, men også energibærer – enkelt kan flyttes på, ble dampmaskiner installert om bord i skip og på jernbane. På skip fikk dampen en relativt kort karriere, etter at nye forbrenningsmotorer gjorde sitt inntok. På jernbanen var det imidlertid annerledes. Noen baner ble tidlig elektrifisert, men i Norge var dampdrevne lokomotiver i drift helt fram til 1970.

Det moderne høyenergisamfunnet som vokste fram i løpet av de siste to hundre årene har preget økonomi- og arbeidsliv på grunnleggende vis. Opplyste fabrikker gjorde det mulig å holde arbeidet i gang etter mørkets frembrudd. Lyset hevet produktiviteten og økte fortjenesten. I utstillingen utforsker vi også hvordan energibruken preget det sosiale og kulturelle livet. Hva betydde det for utbredelse av lesekunsten at folk ikke trengte å lukke boken når dagslyset forsvant? Et rikt gjenstandsmateriale, sammen med originale fotografier, vil vise hvordan nye energikulturer endret samfunnet. De elektriske glødelampene skyggela byrommet på andre måter enn gasslyktene eller de eldre tranlyktene. Elektrifiseringen var mest gjennomgripende i byene. Innbyggerne i Kristiania fikk pirret sansene av lysreklamer og flombelyste fasader. Varemagasinenes elektriske rulletrapper og heiser organiserte flyten av varer og mennesker på nye måter. Trolleybusser, elektriske sporvogner, og undergrunnsbaner åpnet for en ny urban mobilitet og ga tilværelsen ny rytme og puls. Innvielsen av Holmenkollbanen i 1898 brakte hovedstadens borgere i kontakt med sine landlige omgivelser.
Søndagstur i uberørt natur ble nå et mulig avbrekk i det hektiske bylivet. I Norge som i utlandet var det mange som hevdet at elektrifiseringen skadet det menneskelige nervesystemet. Den plagede, hallusinerende hovedpersonen i Hamsuns Sult, ser salmevers skrevet med elektrisk skrift på himmelen.

Norsk energihistorie hører til i en større, internasjonal sammenheng. Utstillingen tematiserer hvordan det norske energiforsyningssystemet etter andre verdenskrig er blitt innpasset i først et skandinavisk og siden et europeisk energimarked. Integrasjonen i disse markedene startet med eksport av vannkraft, men etter at Norge ble en olje- og gassproduserende nasjon på 1970-tallet har den fossile energieksporten fått stadig større betydning. Norge er i dag en hovedleverandør av olje og gass til EU. Fordi Teknisk museum allerede har en separat oljeutstilling, vil den nye energiutstillingen ikke spesielt ta for seg denne sektoren. Norsk olje og gass er likevel egnet som inngang til dagens energikrise som får en sentral plass i utstillingen. Vitenskapen, med FNs klimapanel i spissen, har for lengst fastslått at brenning av kull, olje og gass er hovedårsaken til opphopingen av klimagassen CO2 i atmosfæren. Det er få som i dag betviler at utslippene representerer en fundamental utfordring for menneskeheten, dersom de fortsette på dagens høye nivå. Utstillingen vil nærme seg klimakrisen blant annet ved å ta for seg teknologiene som står sentralt i det såkalte grønne skiftet. I norsk sammenheng satses det på vind- og solenergi, samt produksjon av hydrogen. Utstillingen har også som mål å diskutere pågående prosjekter for fangst og lagring av karbon, og dessuten batteriproduksjon. Dessuten er det planlagt en seksjon om atomkraft. Med utgangspunkt den norske satsningen på kjernekraft i årene etter andre verdenskrig, med byggingen av to fisjonsreaktorer (som er representert i museets samling), trekkes linjen fram til debatten om kjernekraftens rolle i et nytt «avkarbonisert» energisystem. En inngang her kan være å ta for seg norske aktørers bidrag i pågående forskings- og utviklingsprosjekter innenfor fusjonsteknologi.

Utstillingen dyrker et perspektiv som både er historisk og nåtidsrettet. Og den skal utfordre publikum til å reflektere over hvordan energispørsmål vil prege samfunnet i fremtiden. I
«orakeltempelet» som er planlagt i siste del av utstillingen, vil de besøkende få se bilder som i korte glimt hinter om hvordan verden kan komme til å se ut om 100 eller 200 år. I tiden som er gått siden James Watt konstruerte sin dampmaskin, har verden opplevd en økt energitilgang som gjør det mulig å bygge globale transportsystemer og megabyer, samt å brødfø en befolkning på nærmere åtte milliarder mennesker. Det som før lå i mørket, bader nå i lys. Men stjernehimmelen har bleknet.

Foto: Norsk Teknisk Museum