Jeg fortalte ikke noen at jeg hadde vært sjuk. En nettutstilling om tuberkulosen, behandlingen og tiden etterpå.

Når et menneske vil fortelle noe viktig, skylder samfunnet å lytte og møte det med oppriktig nysgjerrighet. Ikke minst gjelder dette om den historien som skal fortelles, er ukjent, ubehagelig eller uavklart for den som forteller.

Uten at det ble formulert eksplisitt, var en slik oppfatning (et slikt moralsk standpunkt, om man vil) et viktig utgangspunkt da Nasjonalt medisinsk museum i 2008 arbeidet med filmen og utstillingen Vonde minner fra Grefsen barnesanatorium 1951-54 og det som etter hvert skled over til å bli et større dokumentasjonsprosjekt, som vi kalte «Sanatoriebarn». Vi kom i kontakt med Arild Sømo og Einar Måseide og ble med dem tilbake til Grefsen barnesanatorium i Oslo, der de var innlagt som barn på 50-tallet. Ingen av dem hadde tidligere oppsøkt Grefsen igjen. De hadde unngått det. Sømo kjørte trailer i Oslo i flere år, men kjørte aldri Grefsenveien. Måseide mannet seg en gang opp til å dra tilbake, etter å ha tenkt på det lenge, men ble stående utenfor gjerdet. Han klarte ikke å gå inn. Vi ved museet var helt uforberedt på de vonde minnene og sterke følelsene som ventet oss – dvs. dem, der, da de i 2008 gikk omkring i sanatoriebygningen.

De fortalte om tvang og straff, om opplevelsen av å være alene og forlatt. Senere snakket vi også med andre sanatoriebarn og fikk høre om omsorg og varme, og om pleiere og medmennesker som gjorde godt mot folk og gjorde dem friske. Det var forskjellige historier vi aldri hadde hørt før, til tross for at vi arbeidet to kilometer unna det gamle barnesanatoriet – og med medisinhistorie. Vi var overrasket og berørt. Og så var vi glade for å være Sømo og Måseides, og etter hvert mange andres, kanal inn til offentligheten. Vi var opptatt av det enkelte menneskes rett til å huske – og til å fortelle. Og vi ville gjerne være mikrofonstativ. Vi ville bringe videre historiene fra tuberkulosesanatoriene uten å trekke fra eller legge til noe som helst.

Samfunnet har en plikt til å lytte til slike historier som Sømo og Måseide fortalte. Vi som museum har en plikt til å lytte og til å formidle historiene videre. Vi mener at slik formidling vil være med på å gjøre samfunnet, fellesskapet, summen av oss alle, mer lydhørt, sensitivt, mer mottakelig for nyanser og små forskjeller, for én og én stemme. Det er et helt klart mål. Museet ønsker å fortsette å videreformidle enkeltmenneskers historie, mest mulig presist slik den enkelte opplevde det.

Det vil si: Hvordan de opplever at de opplevde det. Hvordan det virker i dem nå. For verken de som selv var til stede eller noen andre kan egentlig vite – presist, detaljert og uttømmende – hva de opplevde. «Kjære mor og far, jeg vil hjem,» skrev Bjørn Oscar Hoftvedt, seks år, i et brev fra Grefsen i 1955. «Kjære mor og far, jeg har det bra. Jeg vil ikke hjem. Det vil jeg ikke,» skrev han i et annet. De to brevene er skrevet omtrent samtidig. Mer enn det vet vi ikke om dem og omstendighetene rundt dem. En gang skrev han at han ville hjem, en annen gang skrev han at det ville han ikke. Vi vet ikke hvorfor han skrev det han skrev. Vi vet ikke hva han ville mest, eller som oftest.

Nasjonalt medisinsk museum har arbeidet med  sanatoriebarn i ca 3 og et halvt år. I løpet av denne tiden, og samtaler og kontakt med rundt 50 mennesker, har vi blitt mer og mer opptatt av hvordan de i ettertid forholder seg til det som skjedde da. Hvordan det håndteres – nå, tidligere, av dem som opplevde det alene og av oss alle i fellesskap, og hvordan den enkeltes og fellesskapets håndtering påvirker hverandre. Og hvorfor det håndteres som det gjør.

Vi er også opptatt av hva som «egentlig skjedde». Men vi vet at det er flere versjoner av historien om barnesanatoriene. Det pasienter, pleiere og pårørende opplevde ved barnesanatoriene er ikke ensartet, men det ligger der. Det finns. Som et minne, som en begynnelse, eller en «flekk», som forfatter Inghill Johansen skriver om i utstillingsprologen; som ikke uten videre kan «skjæres ut, løftes fram. For det er blitt noe annet.»

Hva er det blitt? Hvordan er det blitt slik? For mange er det blitt vanskelig. Det er blitt ensomt, utilnærmelig. Mange har snakket lite eller ingenting med sine nærmeste om oppholdet på tuberkuloseinstitusjon. Tittelen vi har valgt, er betegnende i så måte: «Jeg fortalte ikke til noen at jeg hadde vært sjuk». Grunnene til ikke å fortelle, varierer og er ikke alltid helt lett å få tak i. Noen beskriver skam og redsel for stigmatisering. Andre har bare ikke hatt ord eller noe rom å snakke i. Noen har aktivt prøvd å utslette det – brent dagbøker, fotografier, alt som kunne minne om den tiden. Andre har bare tenkt lite på det. «Jeg har tenkt at jeg må prøve å glemme det» forteller Jorunn Sumstad, som hadde tre sønner på sanatoriet, 3, 5 og7 år gamle. «Men jeg glemmer det jo aldri. En mor glemmer aldri noe sånt.» For mange er det blitt stort og vedvarende. «Det har fulgt meg livet,» sier Astrid Torunn Pedersen, som lå i et og et halvt år i gips med tuberkulose i ryggen.

Dermed har dette prosjektet kommet til å handle mye om erindring. Om husking – om betydningen av hukommelse og minner. Og glemsel. «Det tyngar meg at et hugsar så lite,» skriver Marit Holte, som var fire år da hun var på Reknes sanatorium i Molde. Hun skulle ha ønsket at hun husket mer. For mange er det uavklarte og uvisse noe av det aller vanskeligste. Hvorfor ble julegavene tatt fra oss? Kan det stemme at vi så dem igjen på loftet lenge etterpå? Hvorfor var vi innlagt så lenge når det fantes medikamenter, drev overlegen forskning på oss? Andre spørsmål omhandler mer komplekse forhold: Hvorfor var det så umulig å snakke om oppholdet hjemme?

Prosjektet handler altså om erindring, og også om erindringstrategier. Hvordan forholde seg til det man husker og det man ikke husker? Hvordan, og i hvor stor grad, er det hensiktsmessig å huske eller ikke huske noe? Mange beskriver det som en lettelse, når de endelig begynte å huske på og snakke om sanatorieoppholdet. «Nå er det jo blitt hobbyen min,» forteller Stein Nordby som fram til 1998 var taus om sine 10 år på Kysthospitalet i Tromsø på 1950-tallet. Mange av dem vi har fått kontakt med, snakker nå ganske lett og gjerne. De forteller, husker og tillegger minnene betydning. Samtidig har mange av dem søsken, eller nære venner, som ikke gjør det. «Broren min har bare lagt lokk på det hele,» er et typisk utsagn. Og typisk etterfulgt med: «Og det har gjort forholdet mellom oss vanskelig.»

Vi lever i en tid, et miljø og en generasjon der det å huske og det å snakke om det har høy status. «Jeg er glad vi fikk snakket om det» er vanlig å si. Et mye mer kontroversielt og oppsiktsvekkende utsagn er: «Jeg er ikke glad for at vi fikk snakket om det.» I forlengelsen av dette står museet og det tankegodset vi representerer i fare for å være med på å produsere ny skam: Skammen over ikke å snakke, ikke å orke, eller ville eller kunne huske og fortelle.

Arild Sømo er ikke sikker på om han er glad for at han har begynt å snakke om sanatorieoppholdet. «Det angriper meg på en annen måte», sier han. Han blir endret, utfordret av historier fra fortiden som med ett har blitt mer betydningsfulle. Han tror ikke det er et udelt gode. Og han er den som vet det best.

Vi har oppfordret ham og andre til å fortelle. Vi innser at vi ber om noe stort. Vi – museet – har et stort ansvar, og vi løper en kjempeliten risiko – sammenliknet med alle dem som legger helt avgjørende ting i potten: Forståelser av livet sitt, oppfatninger av seg selv, sammenhenger og betydninger i sin fortid.

Ja, vi har en plikt til å lytte når noen vil fortelle. Vi har ikke plikt til å fortelle, men vi har en plikt til å legge til rette for at flere fortellinger skal kunne stå ved siden av hverandre, i sin forskjellighet og i sin betydningsfullhet. Vi er alle med på å påvirke hva som er gangbare fortellinger og minner i et samfunn, hva og hvordan det er mulig å huske. Som samfunn, museum og som enkeltpersoner har vi alle et ansvar for å fremelske varhet. Varhet og interesse for den enkeltes historie – slik den til en hver tid lyder. Varhet for den betydning som historien til enhver tid tillegges.

Dette prosjektet tar utgangspunkt i ting som skjedde i 1950- og 1960-årene. Samtidig er det er samtidshistorisk prosjekt. Vi forholder oss til nålevende mennesker med minner som gjør seg gjeldende nå og fortellinger som fortelles nå. Museet formidler og stiller det ut en rekke pågående, uferdige historier. Det er veldig spennende å få lov å ta del i fortsettelsen av dem.

Av Ellen Lange, prosjektleder.
Skrevet til lanseringen på Teknisk museum 14. mars 2012.

 

Utskrift E-post