Jeg fortalte ikke noen at jeg hadde vært sjuk. En nettutstilling om tuberkulosen, behandlingen og tiden etterpå.

Folkesykdommen tuberkulose

Pasienter  på Vensmoen Tuberkulosen var den store folkesykdommen gjennom hele første halvdel av det 20. hundreåret. Omkring år 1900 døde nesten 7000 hvert år av tuberkulose, i en befolkning på drøye 2 millioner.

Tuberkuloseloven av 1900 påla leger plikt til å melde fra om alle tilfeller av smittefarlig tuberkulose og til å føre tilsyn med hjemmet. Loven åpnet også for anbringelse på sykehus eller tuberkulosehjem. Betalingen for oppholdet skulle deles mellom stat, fylke og kommune.

Loven la grunnlag for en omfattende utbygging av sykehus og pleiehjem. Tuberkulosen framstår som den virkelig store institusjonsbyggeren innenfor norsk helsevesen. Kampen mot tuberkulosen sto også helt sentralt i dannelsen og arbeidet til de tre store frivillige helseorganisasjonene: Norske Kvinners Sanitetsforening, Nasjonalforeningen mot tuberkulosen og Røde Kors.

Disse foreningene kom til å drive et omfattende arbeid på en rekke fronter for å bekjempe sykdommen. De drev lobbyvirksomhet og pengeinnsamlinger (bla Maiblomst og TUBFRIM). Det ble drevet opplysningsarbeid gjennom utstillinger, ved omreisende lærerinner og sykepleiere gjennom annen foredragsaktivitet. Organisasjonene satte i gang forebyggende tiltak som undersøkelser av skolebarn. Og en rekke hjelpe- og omsorgstjenester ble etablert: melkeutdeling, barselrådgivning, husmorvikarordninger, hjelpestasjoner og helsestasjoner.

VensmoenEn lang rekke små og store hjem og sykehus ble etablert; pleiehjem, feriehjem, hjem for tuberkulosetruede barn, syke- og tuberkulosehjem, kysthospitaler, sykehus og sanatorier. Omkring 1950 drev for eksempel Norske kvinners sanitetsforening 19 tuberkulosehjem og 15 kombinerte syke og tuberkulosehjem. Disse hadde til sammen nesten 1200 sengeplasser. Videre hadde foreningen 270 kontrollstasjoner for mødre og barn og 11 hjem for tuberkulosetruede barn, ni boliger for tuberkulosetruede familier og en rekke feriekolonihus.

Til sammen (alle de offentlige og de ulike private) var det ca 135 spesielle anstalter for kur og pleie av tuberkuløse i 1950. Oslo kommunes folkesanatorium, Vardåsen i Asker, var det største med 216 sykesenger. Det var seks statssanatorier: Glittre i Hakadal, Landeskogen i Setesdal, Reknes i Molde, Vensmoen i Saltdal, Ringvål i Leinstrand og Luster Sanatorium. Glittre, Vensmoen og Ringvål var de største med over 150 sengeplasser hver. Minst av tuberkuloseanstaltene var Røde Kors’ sykestue Bossekop, Alta, med 10 senger, Saltdal Sanitetsforenings tuberkulosehjem i Nordland med 9 sengeplasser og Herøy sanitetsforenings tuberkulosehjem, Møre- og romsdal, 4 senger. Ved tre kysthospitaler, Stavern, Hagavik og Tromsø, var det til sammen 385 senger. For øvrig var noe over 500 sengeplasser i andre sykehus reservert for tuberkuløse. Til sammen fantes det om lag 5 500 sengeplasser for behandling av tuberkuløse i Norge i 1950.

De fleste tuberkulosepasientene var voksne. Det var imidlertid barn på mange av sanatoriene og tuberkulosehjemmene. Ved kysthospitalene var en relativt stor andel av pasientene barn. På Reknes i Molde og Grefsen i Oslo var det egne barnesanatorier. For øvrig fantes tre tuberkulosehjem forbeholdt barn: Åsebråten barnesanatorium i Østfold og Trondhjem Legeforenings to tuberkulosehjem for barn, Nylenne og Kleivan, begge i Nord-Trøndelag.

Sanatoriene og hjemmene var under nedbygging i 1950- og -60-årene. I løpet av 1950-årene ble det samlede tallet tuberkulosesenger omtrent halvert. Omkring 1970 Faksimile fra HjemmetHusorden på Vensmoen.var kampen mot tuberkulosen over. Virksomheten ved hjemmene og sykehusene var lagt om og kategorien tuberkulose gikk ut av den offentlige statistikken.

 

 

 

 

 

 

Klikk på bildene for å se dem i større format.