Verdiløs? Den vanskelige psykiatrihistorien

NB:Avsluttet utstilling

Utstillingsperiode: 23. mars - 21. november 2010.

Tingene som forteller psykiatriens historie i Norge forfaller og forsvinner. Det som kunne gitt oss kunnskap om de mange menneskene som har levd, arbeidet, lidd, gitt eller fått hjelp og behandling innefor psykiatrien, blir skrot som bør kastes. I like stor grad som psykiatrihistorien er mangelfullt ivaretatt, er interessen for den, og overbevisningen om at den er viktig og nødvendig, stor.

– Jeg har sett på nettet at det ligger rapporter og journaler slengt utover gulvene der. Hva faen er det for slags oppførsel! Det sier sitt om hva slags menneskesyn som har fått lov til å herske. Uverdighet avsluttes med uverdighet, sier Ingvar Ambjørnsen, som skrev sin debutroman, 23-salen (1981), om erfaringene fra sin tid som ufaglært pleiemedhjelper på Lier i 1974 og -75.

Problemstillinger

Hvordan skal norsk psykiatrihistorie bevares og fortelles? Hvordan skal kildene til kunnskap velges ut? Hvem skal avgjøre hva som er de viktige historiene?

Case

Med utgangspunkt i Lier Sykehus, graver denne utstillingen fram noen av de fortellingene og stemmene som finnes i de psykiatriske institusjonenes historie.

Kilder

Vi møter bl.a. en pasient, en klinikksjef, tidligere pleiemedhjelper og forfatter Ingvar Ambjørnsen, som skrev sin debutroman 23-salen om erfaringene som pleier fra Lier sykehus, en tidligere ansatt gjennom 40 år, og folk som tar seg ulovlig inn i de folketomme bygningene på sykehusområdet. De forskjellige aktørene er på ulikt vis involvert, ikke bare i psykiatrihistorien, men også i diskusjonen om vern av den psykiatrihistoriske kulturarven.

Psykiatriutredningen

Statens senter for arkiv-, bibliotek og museumsutvikling (ABM-u) og Nasjonalt medisinsk museum har satt i gang en utredning av psykiatrihistoriske museer, samlinger og arkiv i Norge. Arbeidet hittil tyder på at psykiatrihistorien er et underprioritert felt, preget av forfall og mangler. Ingen har fått midler til å ta oppgaven. Situasjonen på Lier synes symptomatisk. Utvalget av gjenstander er tilfeldig og samlet i uegnete lokaler; de rom og etasjer som viste seg ledige. Tingene er mangelfullt eller ikke registrert, og kunnskapen om dem finnes hos enkeltpersoner.

En fortelling fra Lier

En gang midt på 70-tallet ble en mann innskrevet på Lier sykehus. Han var opp i årene og hadde begynt å surre. Han var pent kledd, for sønnen hadde sagt at de skulle på søndagstur. Ta seg en kaffe og et stykke kake. I stedet kjørte de til Lier og 23-salen, avdelingen for kroniske pleiepasienter. Han ble møtt av en ung pleier som forlangte at han skulle ta av seg alle klærne. Han nektet, men det hjalp ikke. Han tilbrakte resten av sitt liv på avdelingen. I likhet med en rekke andre pasienter.

De fleste av disse pasientene vet vi ingenting om. Også mannen som skulle på søndagstur ville blitt historieløs, hadde det ikke vært for at den unge pleieren var Ingvar Ambjørnsen.
Klærne den gamle mannen hadde på seg da han ble innlagt, ble oppbevart på loftet. Fortsatt finnes det private eiendeler i skap i de avstengte bygningene. Lier hadde i noen år et museum, men det måtte vike for plass til pasientbehandling. Nå er gjenstandene stuet sammen i et garasjeliknende lokale. Hvem spør etter hvilke historier de kan fortelle? Hvem verdsetter minnet til mannen som skulle på søndagstur?

Allmenn interesse

En rekke mennesker utforsker for eksempel de avstengte bygningene. Mange av dem publiserer filmer, bilder og skriftlige skildringer og deltar i debatter på nettet. De diskuterer elektrosjokk, lobotomi og andre behandlingsformer, hvorvidt det er riktig å ta med seg og tilgjengeliggjøre ting og arkivmateriale, og om det i så fall er mest respektfullt å anonymisere eller ikke. De diskuterer altså sentrale psykiatrihistoriske og museale tema og om og hvordan selve forfallet i seg selv kan bevares og stilles ut. Aktiviteten og mangfoldet i diskusjonen vitner om et paradoks: Feltet møtes med stor likegyldighet fra myndighetene og stor interesse fra folk flest.

Fakta om Lier

Lierasylet ble bygget for 600 pasienter i 1926 og var sentralinstitusjonen for psykiatri i Buskerud og Vestfold. Sykehuset skiftet navn til Lier sykehus etter krigen. Fra 1985 har det vært psykiatrisk avdeling under Sykehuset Buskerud, med et belegg for 90 pasienter og rundt 1250 innleggelser i året.

Tre av de seks opprinnelige sykehusbygningene har stått tomme siden 1985. I denne perioden har bygningene vært gjort til gjenstand for stor interesse fra mange hold. Mens sykehusledelsen ønsker å rive dem fordi de ikke har ressurser til å sette dem i stand, ønsker fortidsminneforeningen i Lier å verne dem, fordi de opplever dem som kulturminner av generell og ikke minst lokalhistorisk verdi

Hør NRKs radiodokumentar
Høl i gjerdet på Lier (nrk.no)

Mer informasjon om utstillingen

Ellen Lange, prosjektleder: 482 58 183
Kathrine Daniloff, kommunikasjonssjef: 900 57 192

Spilleliste: 3 filmer fra utstillingen "Verdiløs? Den vanskelige psykiatrihistorien"


Kontakt oss

Norsk Teknisk Museum

Kjelsåsveien 143

0491 Oslo

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Eller fyll ut kontaktskjema

Tlf: 22 79 60 00
Org. nr.: 979676832

Samarbeid

Venneforeningen

Museumsnettverkene

Samarbeidspartnere: