fbpx
Sommeråpent 10–17 alle dager | Kjøp billett

Kari Eliassen, Flyktninghjelpen

Mars 2020

I mars skjønte vi at det var alvor. Regionskontoret ble stengt, og alle reiser avlyst. Alle jobbet hjemmefra, men minst like lange dager som før. All innsats ble lagt i å opprettholde aktivitet og kunne fortsette å jobbe i kriseområdene hvor det siste folk tenkte på var korona. Der var det fortsatt krig, selv om flyene sluttet å gå og hovedstedene innførte varierende grad av nedstenging.

Hele det humanitære systemet jobbet for å opprettholde levering av nødhjelp, og samtidig fortelle verden at de ikke måtte glemme de mest sårbare. Det var ikke mye plass til de historiene i media.

En hverdag som før var full av reising og møter ble veldig annerledes, ingenting kunne planlegges, men vi tenkte fremdeles at ting snart vil være tilbake til normalen. Det vi fryktet mest av alt var at vi som hjelpearbeidere skulle være de som tok med oss viruset til et av de stedene vi arbeidet. Det var fremdeles i hovedsak «utlendinger» som var smittet og som derfor var faren.

Alle fryktet at viruset kunne ha katastrofale konsekvenser skulle det komme inn i en flyktninglei
r for eksempel – det var det vi forberedte oss på. Samtidig ble det tydelig at de samme tiltakene i en flyktningleir som i en by i Europa er rett og slett umulig. Å innføre håndvask og holde avstand er lite gjennomførbart på steder der en ikke engang har nok drikkevann, og hvor en raskt er 20 personer i samme husholdning. 

Kari Eliassen og hennes kolleger i Flyktninghjelpen, i en klassisk situasjon i 2020. Foto: Kari Eliassen

Vi som jobbet i Senegal skulle sørge for at mest mulig kunne fortsette som vanlig. Folk ble fremdeles drevet på flukt av krig, og trengte ikke noe mindre mat og husly enn før korona-viruset kom. I Dakar ble det innført portforbud etter klokken seks på ettermiddagen, og skoler og restauranter ble stengt. Viruset spredte seg ikke som i Europa, men sykehuskapasiteten er enda mer begrenset og tiltakene ble derfor nesten like strenge. Grensene ble stengt, og det var plutselig ingen fly for å komme seg hjem. Jeg lengtet etter norsk helsevesen i utrygg tid, og ville helst være hjemme nært familie og venner. Men i mars trodde vi alle at det var snakk om et par måneders tid før ting gikk tilbake til normalen, og jobben tok mesteparten av døgnet sånn at det ikke var så mye tid til å tenke på andre ting.  

Folk oppsøker Flyktninghjelpen for å få helseråd og hjelp til beskyttelse mot mange typer sykdommer. Men redsel for korona setter sitt preg på alt. Foto: Kari Eliassen.

April 2020

Etter hvert da vi skjønte at dette kom til å vare en stund, og vi ikke enda var blitt veldig lei og slitne, ble vi mer kreative og skapte gode møter på nett og utendørs der det enda var lov til å samles.

I slutten av april begynte ramadan, og tempoet senket seg i byen. Mye var stengt, og alle jobbet enda mer enn vanlig. I begynnelsen var vi kreative og fant nye ting å gjøre sammen, vi møttes på zoom drinks, jeg ringte til venner jeg ikke hadde snakket med på lenge og vi utforsket nye områder i byen utendørs. Vi fant en klatrevegg bak en strand som så ut som en måneformasjon, og vi snakket om at det egentlig var ganske fint å ikke reise så mye og at det meste var stengt. Vi slang oss på brødbakingstrenden, og var del av den virtuelle verdenen som tilbød alle mulige slags underholdningsalternativer for å få kveldene til å gå.  

Likevel ble denne nye virkeligheten ganske slitsom etter hvert. Vi jobbet alle altfor mye, svarte på epost og var i møter til vi sovnet, og sto opp tidlig for å fortsette. Pc-en sto alltid på kjøkkenbordet, åpen og med masse som skulle gjøres. Frustrasjonen over at pandemien tok oppmerksomheten bort fra andre kriser og kriger begynte å vokse. Søknader som handlet om å respondere på krig og konflikt måtte sendes på nytt med et kapittel om hvordan Covid ville påvirke situasjonen. Det var mer sannsynlig at et stort malaria utbrudd eller kolera ville ha noen innvirkning på situasjonen, men det var kun Covid som interesserte. Noen steder var vi redde for at stengte grenser ville gjøre det vanskeligere å få inn nødvendig hjelp, som mat og nødhjelpsartikler, men det var vanskelig å trumfe argumentene om stengte grenser som smittevern.

Mot slutten av mai reiste jeg hjem til Norge. Alt ble gjort digitalt uansett, og det var ganske sikkert at vi ikke kunne reise til landkontorene enda på en stund. Kontoret i Dakar var stengt, så jeg kunne like gjerne jobbe fra Norge. Reisen hjem var lang og surrealistisk. Alt var stengt, det var nesten ingen på flyplassene i Paris og Frankfurt, og de eneste flyene som gikk inn i Europa var repatrierings som jeg fikk plass på via den franske ambassaden. Jeg har sjeldent vært mer glad for å komme hjem. I Bergen virket livet tilnærmet likt normalt. Det var trygt å høre nyheter og smitteverntiltak formidles på mitt eget språk, å kunne snakke norsk med legen og å vite at hvis jeg ble syk så var det ikke 3 flyreiser hjem hvert fall.

For kollegaer ved landkontorene våre i Mali, Burkina Faso og DR Kongo for eksempel, ble flyreiser kansellert og ferier utsatt. Det føltes derfor ganske urettferdig å nyte våren og sommeren i Norge, etter å ha tilbrakt hele dagen med videomøter med kollegaer som ikke kunne reise hjem og som hadde enda lengre dager enn meg.  

NYHETSBREV

Vi sender deg gjerne nyheter på e-post

Ja, takk!

Vennligst aktiver JavaScript for å kunne sende dette skjemaet

ADRESSE

Teknisk museum

Kjelsåsveien 143

KONTAKT OSS

Norsk Teknisk Museum
Kjelsåsveien 143
0491 Oslo

Tlf: 22 79 60 00
Telefontid: Man.–fre. kl. 08–16
Org. nr.: 979676832

E-post: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Eller fyll ut kontaktskjema

Skole og barnehage:
Epost (kontaktskjema)
Tlf: 22 79 60 60
Telefontid: Tir.–fre. kl. 13.15–15

Utleie av lokaler:
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Tlf: 22 79 60 00