Aurora polaris: Da nordlyset ble begripelig

 

NTM CST 00008 900

Kristian Birkeland og Størmer gjorde nordlyset begripelig

Birkeland og Størmer forsket på nordlyset, og utstillingen formidler forskningshistorien gjennom kunstverk, vitenskapshistoriske gjenstander, fotografier og interaktive installasjoner.

I 1896 startet Kristian Birkeland med eksperimenter i laboratoriet. Ved hjelp av en magnetisert kule, som ble bestrålt med katodestråler i et kunstig verdensrom skapte han lysende ringer som lignet nordlyset. Inspirert av Birkeland dro Størmer vinteren 1910 til Bossekop i Alta, med et nyutviklet kamera. Resultatet av ekspedisjonen var de første fotografiene av nordlyset som var egnet for matematiske beregninger.

Gjennom disse eksperimentene og observasjonene bidro Birkeland og Størmer til å gjøre nordlyset både begripelig og forankret i matematiske og vitenskapelige modeller.

I utstillingen blir forskningshistorien formidlet gjennom kunstverk, vitenskapshistoriske gjenstander, fotografier og interaktive installasjoner. Utstillingen forsøker også å skape en opplevelse av det uhåndgripelige og overveldende ved nordlyset, opplevelser som treffer i magen i stedet for hodet.

Les mer om Kristian Birkeland og hans eksperimenter her.
Denne utstillingen inngår i feiringen av Birkelandjubileet 13. - 16. juni 2017.

Nordlysets historie

Et uklart fenomen

Det er blitt tenkt og skrevet om nordlyset i flere tusen år, men mulighetene til systematiske undersøkelser har variert med tilstedeværelsen. Som hos forfatteren av Kongespeilet på 1200-tallet preges beretningene av usikkerhet. Hva er dette fenomenet? Er det mulig å finne en systematikk i det?

I Kongespeilet omtales nordlyset som et fenomen tilhørende Grønland i en tekst fra 1200-tallet. Nordlyset er et geografisk bestemt, men variabelt fenomen. Det opptrer hyppigere og mer jevnlig helt mot nord, men nordlys er blitt observert så langt sør på den nordlige halvkule som i Mumbai. Samtidig varierer det med styrken på jordas magnetfelt. Når magnetfeltet er kraftig, konsentreres nordlyset tettere om den magnetiske polen, mens et svakere felt gir nordlys relativt langt sør. I tillegg flytter den magnetiske polen på seg. Nå ligger polen i nærheten av Sibir. I det siste tiåret har polen beveget seg nordover med en hastighet på over 40 km. i året. 

Et mangfold av teorier

Teoriene har vært mange. Nordlyset er blitt knyttet til andre naturfenomener som vær, tidevann og solaktivitet. Et knippe teorier fra 1800-tallet om hva nordlyset er, vitner om mangfoldet. Ifølge disse er nordlys:  

  • Reflektert sollys fra ispartikler
  • Reflektert sollys fra skyer
  • Svoveldamp
  • Nitrøse gasser
  • Brennende gasser fra forråtnelsesprosesser hos dyre- og plantelevninger, antent av fallende stjerner
  • Lysende partikler fra jordas atmosfære
  • Forbrenning av opphetet luft
  • Magnetisk utdunsting
  • Lysende magnetiske partikler 
  • Meteorstøv antent av friksjon i atmosfæren
  • Atmosfæriske sirkulasjonsmønstre
  • Elektrifisert molekylærsirkulasjon 
  • Elektrisk utladning mellom små isnåler
  • Elektrisk væske i vakuum
  • Elektrisk utladning i magnetfeltet
  • Elektrisk utladning mellom jordas magnetiske poler
  • Elektriske strømmer i vannaktig damp
  • Kondensering av damp fra latente elektriske væsker

Mot større klarhet på 1800-tallet

Utover 1800-tallet ble observasjonene av nordlyset mer systematiske. Da fysikeren Kristian Birkeland og matematikeren Carl Størmer vendte seg mot studier av nordlyset, var det relativt stor enighet om at nordlysets hyppighet følger den såkalte nordlysovalen, at intensiteten og fremtredelsene samsvarer med solaktiviteten og at nordlyset og magnetiske forstyrrelser er knyttet til hverandre. Like fullt spriket fortsatt forklaringen på hva som lyser.  

Selvlysende eller reflekterende?

Hovedskillet mellom flere av teoriene dreide seg om hvorvidt nordlyset er et selvlysende eller reflekterende fenomen. Polarisasjon er en egenskap lyset får ved speiling eller brytning som ble oppdaget i 1808. I 1821 publiserte den franske fysikeren Jean Baptiste Biot studier av nordlyset som viste ingen spor av polarisasjon. Det tydet på at nordlyset måtte være et selvlysende fenomen og ikke for eksempel refleksjoner fra sola eller vulkaner.  

Nordlyset som elektrisk utladning

En forklaring på hva som lyste, var at nordlyset er en elektrisk utladning i atmosfæren av lignende karakter som lyn. Den svenske fysikeren Erik Edlund forklarte i 1878 hvordan dette kunne skje med basis i eksperimenter med en magnetisert kule. Når kula roterte, ble det dannet elektrisk strøm i de tilkoblede ledningene. Edlund trakk parallellen til jorda som er en roterende magnet og antok at det gikk en strøm fra ekvator til polene. Siden denne strømmen ville følge de magnetiske feltlinjene, ville det bli utladninger i nordlysområdet. Teorien fikk stor tilslutning mot slutten av 1800-tallet.  

Nordlyset og katodestråler

Da sammenhengen mellom nordlysforekomst og solflekker ble fastsatt mot slutten av 1800-tallet, fikk de kosmiske teoriene økt tilslutning. Den danske fysikeren og meteorologen Adam Paulsen argumenterte mot utladningsteorien og hevdet at nordlyset heller skyldtes negativt ladede stråler kalt katodestråler i atmosfæren. Paulsen antok at lufta i atmosfæren omga seg med en negativ ladning som strålte ut i alle retninger. Disse dannet vinkler med magnetfeltlinjene og skapte nordlysstråler.  

Birkeland tok også fatt i katodestrålene, men antok at strålene ikke stammet fra atmosfæren selv, men fra sola. Når disse treffer partikler i jordas atmosfære skapes et lys, nordlyset.  

(NTM CST 00032) Bildetekst: Herman Fritz’ kart over utbredelsen av nordlys. Det var tidlig klart at nordlyset opptrer hyppigere mot nord. Utover 1800-tallet ble det foretatt systematiske undersøkelser, og i 1881 publiserte Fritz et kart over utbredelsen av nordlys i form av soner med et sannsynlig senter i den magnetiske polen som da var lokalisert til nordvestre hjørnet av Grønland. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM CST 00032)
Herman Fritz’ kart over utbredelsen av nordlys. Det var tidlig klart at nordlyset opptrer hyppigere mot nord. Utover 1800-tallet ble det foretatt systematiske undersøkelser, og i 1881 publiserte Fritz et kart over utbredelsen av nordlys i form av soner med et sannsynlig senter i den magnetiske polen som da var lokalisert til nordvestre hjørnet av Grønland. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM CST 00032) 

Fra Nordlysstasjonen i Kautokeino, 1882-1883. Foto: Norsk Teknisk Museum (NF.15006-033)

Vinteren 1881-1882 ble det første internasjonale polaråret gjennomført med blant annet en målsetning om å observere nordlys og jordmagnetismen. Det var den første internasjonale studien av nordlyset og regnes som startpunktet for den moderne nordlysforskningen. I Kautokeino observerte den danske meteorologen Sophus Tromholt. Hans forskning viste at forekomsten av nordlys varierer i takt med den periodiske variasjonen i solflekkaktivitet. Foto: Norsk Teknisk Museum (NF.15006-033)

Kristian Birkeland (1867-1917)

Kristian Birkeland regnes som grunnleggeren av moderne fysikk i Norge. Birkeland hadde stort pågangsmot, energi og evne til å trekke overraskende slutninger. Samtidig kunne impulsiviteten og rastløsheten gå på bekostning av resultatene.  

Vitenskapelig nasjonalist

Forskningen var Birkelands alt. I 1895 publiserte han en løsning av James Clerk Maxwells generelle ligninger for elektromagnetisme som høstet han internasjonal anerkjennelse. Like fullt valgte han nordlyset, et marginalt forskningsfelt preget av et mangfold av teorier. Kanskje var det Adam Paulsons artikkel om katodestråler og Fridtjof Nansens retur fra Polhavet som lå bak? Birkeland var en ivrig nasjonalist og ønsket å bidra til Norges selvstendighet og selvfølelse, også vitenskapelig.  

Birkelands egen forskning, men vel så mye det forskningsfeltet han grunnla i Norge gjennom sine forskningsteam og som inspirator, funderte nordlysforskningen som et norsk forskningsfelt i perioden mellom 1890 og 1945.  

I forskningens tjeneste

Birkeland fremstår som et oppkom av ideer. Han tok ut over 50 patenter, der de mest kjente er Birkeland-Eyde-ovnen og den elektriske kanon. En økonomisk lønnsom idé kunne sikre finansiering av forskningen i en tid der landets eneste universitet hadde små ressurser til å drive eksperimentell fysisk forskning. I 1905 sikret Birkeland finansieringen gjennom utviklingen av lysbueovnen til gjødselproduksjon og grunnleggelsen av Norsk Hydro (i dag Yara).  

Det første røntgenfotografi tatt i Norge, 1896. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM C 4787)
Det første røntgenfotografi tatt i Norge. Professor i fysiologi Sophus Torups hånd fotografert av Kristian Birkeland i februar 1896. Eksponeringstid: 5 min. Wilhelm von Røntgen (1845-1923) oppdaget i 1895 under forsøk med elektriske utladninger i gasser under lavt trykk stråler som kunne gjennomlyse stoff og ta fotografier av for eksempel skjelettet til levende mennesker. Han kalte disse x-stråler. I mars 1896 demonstrerte Birkeland Røntgens stråler for publikum i Polyteknisk forening og Christiania Handelskammer. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM C 4787)

Kristian Birkeland med guide og besetningen for observatoriet på Novaja Zemlja, Hans Riddervold, Johan Koren og Hans Thomas Schaanning, fotografert av Likovsky i Arkangelsk. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM C 26190)
Kristian Birkeland med guide og besetningen for observatoriet på Novaja Zemlja, Hans Riddervold, Johan Koren og Hans Thomas Schaanning, fotografert av Likovsky i Arkangelsk. Birkeland foretok flere ekspedisjoner til nordområdene for å studere nordlys. Mest omfattende var ekspedisjonen i 1902-1903 med fire stasjoner på Island, Svalbard, Novaja Zemlja og Haldde ved Bossekop. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM C 26190)

Foto: Birkeland-Eydes lysbueovn fra 1915.  

Et kunstig verdensrom

Birkeland antok at negativt ladede stråler strømmer ut fra solflekkene. Jordas magnetfelt trekker partiklene mot nordområdene. Der kolliderer partiklene med gassene i atmosfæren og i kollisjonen blir det dannet lys, nordlys. I 1896 publiserte han de første eksperimentene med katodestråler og magnetiserte kuler. Frem til 1913 brukte Birkeland ulike kamre – kunstige verdensrom - og terrellaer til eksperimenter som viste fenomener som lignet nordlys, zodiakallys, saturn-ringer og solflekker.

Møtte motstand

Birkelands teori var ikke mulig å bevise, kun indiser som laboratorieeksperimentene og observasjoner understøttet teorien. Først med målinger fra satellitter var det mulig å bekrefte teorien fullt ut. Teorien møtte stor internasjonal motstand, særlig fra britiske forskere. Ledet an av Sydney Chapman hevdet de at nordlyset heller skyldes et lokal strømsystem i den øvre atmosfæren.  

En teori om verdens tilblivelse

Terrella-eksperimentene var kjernen i Birkelands teori om verdensrommet. I foredraget «Om verdnernes tilblivelse» holdt i 1913, hevdet han at et hvert solsystem i utvikling hadde elektromagnetiske krefter i samme størrelsesorden som gravitasjonskreftene. Han antok at alle stjerner har en stor negativ elektrisk spenning i forhold til det omliggende verdensrommet som opprettholdes ved utstråling. Et sentrallegeme, for eksempel sola, slynger ut partikler som over tid samler seg og danner planeter med omløp om det.

Birkelands teori stod ikke alene. Mange fysikere forsøkte på begynnelsen av 1900-tallet, før relativitetsteori og kvantefysikk ble dominerende, å etablere nye forståelse av verdensrommet med energi eller elektromagnetisme som hovedelement.  

Julius Plücker oppdaget i 1858 at dersom trykket i et katoderør blir veldig lavt, sendes det ut en negativt ladet stråle. Foto: Norsk Teknisk Museum
Notater fra eksperimentene. I 1858 hadde den tyske matematikeren og fysikeren Julius Plücker oppdaget at når trykket i et katoderør blir veldig lavt, sendes det ut en negativt ladet stråle. Plückers oppdagelse stod sentralt i en rekke fysiske eksperimenter rundt århundreskiftet, som nordlysteorier, røntgenstråler og oppdagelsen av elektronet.  

Foto: Verdensrommet ble utviklet og bygget av Birkeland i samarbeid med assistenten Olav Devik for å utføre eksperimenter knyttet til nordlyset. Når kammeret skulle brukes, måtte det tømmes for luft. Det kunne ta opptil et døgn å få skapt et tilfredsstillende vakuum.  

Carl Størmer

Matematikeren Carl Størmer viet livet til studiet av nordlys. I hovedverk The Polar Aurora beskriver han sin egen karriere som et møte mellom en ren matematiker og en ivrig amatørfotograf.  

Gatefotograf

Størmers vitenskapelige interesse var fulgt av et blikk for det visuelle. I 1890-årene vandret han gatelangs på Karl Johan i Kristiania og i Paris med et kamera skjult under jakken. Senere brukte han fotointeressen til å utvikle en metode for å fotografere nordlyset som gjorde det mulig å foreta matematiske beregninger ut fra bildene.  

Både film og objektiver manglet den nødvendige følsomheten for å fotografere nordlyset ved begynnelsen av 1900-tallet. I 1892 tok Otto Baschin og Martin Brendel det første bildet av nordlys. Med en eksponeringstid på syv sekunder var bildet for uskarpt til vitenskapelige analyser. Størmers løsning var nyutviklede kameraer spesialtilpasset nordlysfotografering.  

Nøyaktig uttesting

Med nøyaktighet og systematikk testet han ulike filmtyper og objektiver. Det var vesentlig å ikke bare finne den mest lysfølsomme platen eller objektivet, men også det som best registrerte fargene i nordlysspekteret.  

Den samme systematikken og utholdenheten viste han i sine mer matematiske arbeider. Som matematiker utviklet han formler og utførte en enorm mengde beregninger både av de teoretisk mulige banene til ladede partikler i jordas magnetfelt og kontrollerte disse opp mot beregninger av baner basert på sitt fotografiske material.

Størmer på stranden ved Villa X i Drøbak. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM CST 00178)
Størmer på stranden ved Villa X i Drøbak. Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM CST 00178)

NTM CST 01142 web
Foto: Norsk Teknisk Museum (NTM CST 01142)

«Jeg var ung student på 19 år den gang og hadde fått fatt i et morsomt detektivkamera. Det var en rund flat blikkdåse skjult under vesten med et objektiv som stakk ut gjennem et knapphull. Under klærne hadde jeg en snor ned til et hull i bukselommen, og når jeg trakk i snoren blev billedet tatt. Jeg slentret da nedover Carl Johan, utså mig et offer, hilste, fikk et blidt smil og trakk av. 6 billeder ad gangen og så hjem og byttet plate. Jeg bodde i nærheten og hadde god tid så jeg tilslutt fikk en samling på over 500 fotografier.» Carl Størmer, St. Hallvard, 1942.  

Hvor?

Teoriene om hva nordlyset kunne være, var tett koblet til hvor nordlyset befant seg. Ved å observere nordlyset fra to ulike steder samtidig, kunne man ved hjelp av trigonometriske beregninger fastslå hvor høyt opp i atmosfæren nordlyset var. Flere observatører hadde brukt dette fra 1700-tallet og fremover. Men resultatene var svært varierende og uklare. Det skyldtes at det var vanskelig å sikre at observasjonen ble utført nøyaktig samtidig og at målingene ble gjort av samme del av nordlyset.  

Fotografi og telefon

Med telefonen ble det mulig å koordinere observasjoner. Under Birkelands nordlysekspedisjon i 1899-1900 var de to observatoriene på Haldde- og Talviktoppen forbundet med telefon, slik at målinger ble foretatt på samme tidspunkt. Med var også et kamera for å fotografere nordlyset, men lukkertiden var altfor lang til å få skarpe bilder.  

I 1910 og 1913 dro Carl Størmer på ekspedisjoner til Bossekop ved Altafjorden. Forbundet med telefon fotograferte han og assistenten Bernt Johannes Birkeland nordlyset fra to ulike steder på samme tidspunkt. I etterkant foretok Størmer trigonometriske beregninger basert på fotografiene, og han anslo høyden til mellom 100 km og 300 km over jordoverflaten.  

Nordlyskameraet

Ved hjelp av instrumentmakeren Eugene Johannesen utarbeidet Størmer en prototype på et nordlyskamera og klarte å ta gode bilder med en eksponeringstid på kun to sekunder. For å utvikle kameraet videre innledet han et samarbeid med fysikeren Ole Andreas Krogness. Sammen utviklet de løsning for å ta seks bilder på samme negativplate, ved å gjøre objektivet flyttbart. Det sparte tid ettersom platene ikke trengte å bli skiftet for hvert bilde.  

Mellom 1911 og 1935 ble flere enn 300 kameraer produsert og solgt til nordlysobservatorier verden rundt. Størmer-Krogness-kameraet var det dominerende kameraet til 1950-tallet.  

Trådmodellen

I 1903 utfordret Birkeland Størmer til å beregne de mulige banene ladede partikler fra sola kunne ta inn i jordas atmosfære. Den store utfordringen var å beskrive matematisk banene til partikler i et dipolært magnetisk felt lik det jordiske. Han forenklet problemet ved å undersøke kun de mulige banene til enkeltpartikler uten hensyn til eventuelle påvirkninger fra andre partikler. I tillegg foretok han kun beregninger av negativt ladede partikler. Det var like fullt kompliserte beregninger, særlig ettersom et elektron i bevegelse er som en liten elektrisk strøm som avbøyes av magnetiske felt.  

Forbudte soner

Beregningene bidro ikke bare til økt forståelse av nordlyset. De viste også at visse ladede partikler i jordas magnetfelt kun kan bevege seg i bestemte områder rundt jorda. I enkelte felt fanges de inn og spinner frem og tilbake mellom de magnetiske polene. Størmers baneberegninger bidro til grunnleggende ny kunnskap innen fysikken, og etter 1925 ble det tydelig at de var nyttige ikke bare innen nordlysforskningen. De bidro også sterkt til forståelsen av kosmisk stråling i området nær jorda og beskriver feltene kjent som Van Allen-belter i dag.  

Tidkrevende prosjekt

I 1904 publiserte Størmer sin første artikkel Sur le movement d’un point materiel portent une charge d’électricitè sous l’action d’un aimant èlèmentaire, og flere ble publisert frem til 1916. Mellom 1916 og 1930 konsentrerte Størmer seg om nordlysobservasjoner og publiserte ingenting om partikkelbaner. Etter 1930 viet han seg igjen til baneberegninger. Etter eget utsagn brukte Størmer og hans studenter mer enn 20.000 timer på baneberegninger mellom 1904 og 1916 og mer enn 13.000 timer etter 1930.  

For å visualisere og teste ut beregningene bygget Størmer omfattende modeller av kobbertråd trukket i hvit silke og støttet opp av metallspiler som stammet fra paraplyproduksjon. Det er ikke kjent eksakt hvor mange modeller som ble bygget, men antakelig mer enn 60. Størmer hevder at det tok mer enn 1,000 timer for en doktorgradsstudent å beregne banene og nærmere 300 timer å bygge en korrekt modell. 

Et forskningsfelt tar form

I første halvdel av 1900-tallet vokste det frem et forskningsmiljø rundt nordlys i Norge. Både institusjonelt og kunnskapsmessig fikk faget en sterk norsk forankring frem til 1950-tallet.  

Birkeland-Bjerknes-tradisjonen

Norsk geofysisk vitenskap, meteorologi, oseanografi og nordlysforskning, vokste frem som viktige disipliner rundt århundreskiftet og var alle fundert i den klassiske fysikken. Videre ble de ansett for å være potensielt nyttige for en økonomi fundert i sjøfart og fiske. Å få kunnskap om været var avgjørende og det var også der nordlysforskningen hentet sin berettigelse. Forestillingen om at nordlyset virket inn på skydannelse og andre værfenomen stod for eksempel sentralt da Stortinget bevilget penger til Birkelands ekspedisjoner eller til opprettelsen av et observatorium på Haldde – begge var kostnadskrevende prosjekter.  

Hvorfor nordlysforskningen spesielt, men geofysikken generelt fikk så stor gjennomslagskraft i Norge på begynnelsen av 1900-tallet, kan forklares med nettopp behovet for samfunnsnytte.  Laboratorier til eksperimentell fysikk var kostbare og hadde få umiddelbare gevinster. De norske satsningene rettet seg derfor mot observasjoner gjennom ekspedisjoner eller på forskningsskip.  

Forskning før satellitter og datamaskiner

Innsamlingen av rådata og de påfølgende analysene innebar et enormt arbeid. Et ledd i Birkelands andre nordlysekspedisjon av analyser av magnetfeltforstyrrelser fra ikke bare de fire stasjonene Birkeland selv administrerte, men også innsendt materiale fra ytterligere 21 stasjoner verden rundt. Størmers arkiv skal ha inneholdt mer enn 10 000 bilder av nordlys. Innsamling av grunndata og analyser av disse. Størmer og Birkeland står derfor som representanter for et større kollektiv med institusjonell forankring i Oslo og Tromsø og med et stort internasjonalt nettverk.  

Et nytt symbol for en ny nasjon

Rundt 1900 trer nordlyset frem som et av de mest sentrale nasjonale symbolene. Frem til slutten av 1800-tallet hadde nordlyset figurert i reisebeskrivelser og andre beretninger om nordområdene på lik linje med andre natur og kulturforhold i det eksotiske nord. Nå ble det et symbol for den fremvoksende nasjonen. Nordlysforskningen var en del av dette og særlig Birkeland var opptatt av vitenskapens heroiske og nasjonsbyggende sider.  

Nansen og nordlyset

Sentralt i den store interessen for det polare og den bevisste fremdyrkingen av nord stod Fridtjof Nansen og Lysaker-kretsen. I illustrasjoner og tekst beskriver Nansen fenomenet og knytter det til kontemplasjon, møte med det ukjente og oppdagertrang. I Fram over Polhavet fra 1897 skriver Nansen:  

«Fra fjernt der borte, nær horisonten i vest, bugted en ildslange sig op over himlen, sterkere og sterkere lysende jo nærmere den kom opefter. […] Skjønt jeg var tyndklæd, og kulden sitred gjennem mig, var det umuligt at rive sig løs før det hele var over…»   

Fra studier til ekspedisjoner

Birkeland organiserte tre ekspedisjoner for å studere nordlys og magnetisme mellom 1897 og 1903. Der andre publikasjoner om nordlysobservasjoner hadde hatt titler som «beretning» og «studie», omtalte Birkeland observasjonene i 1897, 1899-1900 og 1902-1903 som ekspedisjoner. Publikasjonene ble innledet med beskrivelser av de harde forholdene forskerne måtte arbeide under. Slik skrev han nordlysforskningen inn i det polare prosjektet og vitenskapsmannen som en aktør i kamp med naturen i kunnskapens navn.  

 

Størmer og Bernt Johannes Birkeland i Bossekop, 1913. Bildet er tatt av Anders Beer Wilse. Foto: Norsk Teknsisk Museum (NTM CST 00008)
Størmer og Bernt Johannes Birkeland i Bossekop, 1913. Bildet er tatt av Anders Beer Wilse som tilfeldigvis var i Bossekop for å dokumentere det samiske markedet. I bildet poserer Størmer og Birkeland i polardrakter med kamerautstyr med mer. I arkivet etter Størmer på Nasjonalbiblioteket inngår et takkebrev fra Størmer til Alexander Nansen: «Kan De gi mig oplysning om, hvor Roald Amundsen fik syet sine eskimodragter og hvor han fik skind ifra. Jeg blev nemlig saa begeistret for den eskimodragt, jeg laante til min Finnmarkstur ivaares, at jeg gjerne vilde have syet mig magen.» Carl Størmer, 05.12.1910.

«Angående det som du ofte har spurt om, hva det kan være som grønlendingene kaller nordlys, så har jeg ikke særlig kunnskap om den ting. […] Men det er så med dette som med de fleste andre ting som folk ikke helt vet, at kloke folk gjør seg tanker og gjetninger om dem, og gjetter slik som det synes dem å være rimeligst og sannsynligst. […] De som har tenkt over slike ting eller talt om dem, de har ført frem tre ting som gjetninger, og ment at en av dem kunne være den rette. Noen sier at ild omgir havene og alt det vann som flyter om jordkloden på den ytre siden. Siden Grønland ligger på den ytterste kanten av jorden i nord, så, sier de, kan det være at nordlyset skinner av den ilden som omgir de ytterste hav. Noen har også talt om at i tiden solen løper under jordkloden om natten, så kunne et skimmer av dens stråler komme opp på himmelen. […] Men det er også dem som tror […] at isen og frosten tar slik makt at dette skimmeret stråler av det. Nå vet jeg ikke flere ting som er ført frem som gjetning om denne saken enn disse tre som vi nå har talt om, og ingen av dem dømmer jeg å være sann.» Fra Kongespeilet, 1200-tallet.

logoer

     
 

Teknisk museums åpningstider

Sommerferie 2017: 20. juni – 20. august: Åpent alle dager kl. 11–18

Tir-fre: 9-16 | Lør-Søn: 11-18 | Man: Stengt
Høstferie 2017: Uke 40: kl. 11–18. Første mandag etter høstferien er museet åpent kl. 9–16
Helligdager 2017: 1. mai, Kristi himmelfartsdag (25. mai), 2. pinsedag (5.juni): kl. 11–18
Vi holder åpent hele pinsen
Andre pinsedag mandag 5. juni: 11 - 18

Stengte dager: julaften,1. juledag, nyttårsaften, 1. nyttårsdag og 17. mai.
Les mer om åpningstider

Billetter:
Barn 4-17 år: kr 100 | Voksne: kr 150 | 2v+4b: kr 450 | Les mer om billettpriser

Finn oss
 | Kontaktinfo | Mer praktisk info
Begrenset antall parkeringsplasser.

britiskeflagget 30Information in English

 

 

Kopirett © 2012 Norsk Teknisk Museum. Alle rettigheter reservert.
Norsk Teknisk Museum, Kjelsåsveien 143, 0491 Oslo | Telefon: 22 79 60 00 |e-post
Design | Utvikling: akzidenz as  -  Bygget med HTML5 og CSS3