FOLK – fra rasetyper til DNA-sekvenser

Fotografier og objekter

NB: Klikk på bildene for å se dem i sin helhet!

Kunnskap til folket I

Kunnskap til folket I


Kristiania arbeiderakademi ble grunnlagt i 1885 for å formidle nyttig kunnskap og tilby nye kulturelle opplevelser. I løpet av de 25 første årene ble det holdt 5826 forelesninger ved akademiet, med tilsammen 888.000 tilhørere.

Disse lysbildene i glass er fra forelesningene om menneskelig evolusjon og raseforskning, holdt av militærlegen Carl O. E. Arbo (1837–1906).

Foto: C.O.E. Arbo / Norsk Teknisk Museum 
Kunnskap til folket II

Kunnskap til folket II


Kristiania arbeiderakademi ble grunnlagt i 1885 for å formidle nyttig kunnskap og tilby nye kulturelle opplevelser. I løpet av de 25 første årene ble det holdt 5826 forelesninger ved akademiet, med tilsammen 888.000 tilhørere.

Disse lysbildene i glass er fra forelesningene om menneskelig evolusjon og raseforskning, holdt av militærlegen Hans Daae (1865-1926). 

Foto: Hans Daae / Norsk Teknisk Museum
Blumenbachs system

Blumenbachs system


Den tyske anatomen og medisinprofessor Johann F. Blumenbach (1752–1840) stod for en av de første inndelingene av mennesker i ulike typer.

I boka «Abbildungen naturhistorischer Gegenstände» (1810) utvidet han det biologiske klassifikasjonssystemet til den svenske botanikeren Carolus Linnaeus («Systemae Naturae», 1735). Her koblet han sammen geografisk opprinnelse med fysisk utseende.

Blumenbach argumenterte for at alle mennesker tilhørte samme art, og at forskjeller først og fremst hadde med klimatiske forhold å gjøre. De vakreste menneskene, mente han, var de som levde i Kaukasus. Herfra stammer begrepet den «kaukasiske rase».

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Oslo katedralskoles gamle bibliotek.
«Mr. Bullock’s exhibition of Laplanders»

«Mr. Bullock’s exhibition of Laplanders»


I 1821 hyret den britiske samleren William Bullock en samisk familie til å passe en reinsflokk han tok med til London. Året etter stilte han ut familien, dyrene og gjenstander fra den samiske kulturen i museet sitt, The Egyptian Hall.

Mer enn 58 000 personer besøkte utstillingen i løpet av de første månedene fra åpningen, mens den senere turnerte Irland og Skottland. Pressen beskrev den som både morsom og pedagogisk.

Foto: Thomas Rowlandson, "Mr Bullock’s Laplander exhibition" / Nasjonalbiblioteket.
Frenologisk «nasjonalhodeskalle»

Frenologisk «nasjonalhodeskalle»


Sammenhengen mellom ytre, fysiske trekk og indre karaktertrekk stod sentralt i frenologien. Denne læren ble senere ansett som en pseudo-vitenskap, men den nøt stor anseelse blant tidlige antropologer.

Denne skallen er fra en serie av 33 avstøpninger som ble solgt i Stockholm av Teknologiska institutet i 1834–35. Grunnleggeren av instituttet, Magnus Gustav Schwartz (1783–1858), var en av de sentrale svenske frenologene.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag
Von Luschans hudfargeskala

Von Luschans hudfargeskala


De 36 glassplatene i denne skalaen gjengir nyanser av hudfarge og muliggjør rasemessig klassifikasjon. Skalaen ble utviklet av den østerrikske antropologen Felix von Luschan (1854-1924).

Selv om den ble kritisert for å være subjektiv og upresis, var den i bruk internasjonalt fra 1900 og fram midten av århundret.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag.
Occipital goniometer

Occipital goniometer


Dette instrumentet ble brukt til måling av hodeskaller for å fastslå bakhodets vinkel. Det er oppfunnet av den franske medisineren Paul Broca (1824–1880), den mest innflytelsesrike fysiske antropologen på 1860 og 1870-tallet.

Fagets norske pioner Carl O. E. Arbo var en av mange som valfartet til Paris for å lære seg faget på 1870-tallet.

Instrumentet ble produsert av firmaet R. & H. Mathieu i Paris i samarbeid med Broca.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag.
Alette og Kristian Schreiner: Partnere i vitenskap og ekteskap

Alette og Kristian Schreiner: Partnere i vitenskap og ekteskap


Gjennom sine mikroskopistudier av celler bidro ekteparet Alette og Kristian Schreiner til århundreskiftets store gjennombrudd i kromosomforskning og genetikk.

Da Kristian Schreiner (1874–1957) ble anatomiprofessor i 1908, startet en sterk satsning på fysisk antropologi. Han initierte en serie utgravninger av samiske graver, og sørget for at kraniesamlingen ble beskrevet og analysert i store og påkostede bøker utgitt på 1930 og 40-tallet.

Alette Schreiner (1873–1951) konsentrerte seg om å utforske den dalevende nasjonale befolkningens fysiske kjennetegn.

Foto: Ukjent fotograf / Universitetet i Oslo: Kulturhistorisk museum, avdeling for universitetshistorie.
Halfdan Bryn: 1920-tallets fremste antropolog i Norge

Halfdan Bryn: 1920-tallets fremste antropolog i Norge


Halfdan Bryn (1864–1933) var militærlege og videreførte tradisjonen med fysisk-antropologisk forskning på vernepliktige. Han tok initiativ til den store nasjonale rasekartleggingen i 1920–21.

Imidlertid tok det mange år å analysere det enorme datamaterialet. Underveis ble samarbeidspartnerne uenige om tolkningen. De kranglet blant annet om hvor grensen gikk mellom «mørkt melerte» og «brune» øyne. Siden øyefarge ble brukt til å skille mellom rasetyper, hadde dette implikasjoner for synet på den antatt blåøyde nordiske rasens utbredelse og opprinnelse.

Alette og Kristian Schreiner tok etterhvert avstand fra Bryns mer og mer ekstreme raseideer.

Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen / NTNU UB.
Den store rekruttundersøkelsen

Den store rekruttundersøkelsen


Alle nordmenn som avtjente verneplikten i 1920–21 ble gjenstand for fysisk-antropologiske målinger av kroppsbygning, hodeform, øyefarge og hårfarge. Mange ble fotografert.

Rekrutter var populære forskningsobjekter i mange land. De var lett tilgjengelige, kunne ikke motsette seg undersøkelsene, og ble ansett som et representativt utsnitt av en nasjons befolkning. Rekruttbilder og måledata ble brukt til å inndele den nasjonale befolkningen i rasetyper, og publisert internasjonalt.

Kartleggingsprosjektet inngikk i en nasjonsoverskridende vitenskap som handlet om å inndele menneskeheten i rasetyper og utforske deres utviklingshistorie.

Foto: Åsa Marie Mikkelsen, NTM / Halfdan Bryn og Kristian Emil Schreiner i Bryn & Schreiner, Die Somatologie der Norwege nach Untersuchungen an Rekruten. Oslo, i kommisjon hos Dybwad, 1929.
Martins øyefargeskala

Martins øyefargeskala


Den norske befolkningens øyefarger ble kartlagt ved hjelp av dette måleinstrumentet, utviklet av den innflytelsesrike antropologen Rudolf Martin (1864–1925).

Til tross for denne standardiserte metoden for beskrivelse, finnes det ingen naturgitte typer av øyefarger. Det norske kartleggingsprosjektet ble preget av uenighet om hvordan øyefargene best kunne kategoriseres.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag.
Eugen Fischers hårfargeskala

Eugen Fischers hårfargeskala


Denne internasjonalt standardiserte metoden for å observere og beskrive hårfarger ble benyttet i det norske rasekartleggingsprosjektet i 1920–21.

Hårfarger finnes i mange nyanser, uten gitte kategorier. Dette skapte problemer når hårfarger skulle brukes til å raseklassifisere mennesker. Hvilken grad av blondhet karakteriserer den nordiske rase? Slike spørsmål skapte konflikter i analysen av dataene.

Foto: Håkon Bergseth, NTM / University of Oslo: Institute for Basic Medical Sciences.
Til Tysfjord for å studere den «lappiske» rasetype

Til Tysfjord for å studere den «lappiske» rasetype


Som ledd i det nasjonale kartleggingsprosjektet, foretok antropologene Alette og Kristian Schreiner en lokalstudie i Hellemo i Tysfjord i 1921. Kristian Schreiner hadde også besøkt Hellemo i 1914, hvor de antok det fantes en relativt ublandet samisk befolkning.

Gjennom sammenligning med samtidige befolkninger fra andre steder og menneskelevninger fra fortidige befolkninger, forsøkte de å identifisere et antatt «lappisk» raselement og belyse denne rasetypens opphav, migrasjoner og bosetting i landet.

Hensikten var ikke å rangere folk i et rasehierarki. Men Schreinernes oppfattet samene som rasemessig primitive. Dette påvirket møtet med lokalbefolkningen og forskningen.

Over: Portrett av Inger Nikolaisdatter Tjikkom (f. 1879), med barna Sara og Peder. Inger ble enke i 1914. Bildet ble tatt i 1914 av Johan Brun, Schreiners medarbeider under kartleggingen.

Foto: Johan Brun/Tromsø universitet: Tromsø museum og Árran: Lulesamisk senter.
Til Setesdal for å studere den «nordiske» rasetype

Til Setesdal for å studere den «nordiske» rasetype


Setesdalsbygda Valle ble studert som ledd i den store raseantropologiske kartleggingen. Basert på tidligere fysisk-antropologiske undersøkelser i bygda, forventet en å finne en særlig renraset nordisk befolkning her.

Bare målbare fysiske kjennetegn ble undersøkt. Forskningen ble likevel påvirket av ideer om rasens psykologiske egenskaper.

Alette Schreiner identifiserte Torleif Aakre som en prototypisk viking, og beskrev ham som intelligent, vital, poetisk, sunn i kropp og sjel og dertil ganske så kjekk.

Over: Portrett av Torleiv Bjugsson Aakre (1880–1972). Han giftet seg i 1908 med Gyro Bjørnsdatter Harstad (1880–1929) og fikk fire barn. Torleiv var interessert i historie og skrev artikler om Setesdal i pressen.

Foto: Kristian Emil Schreiner / Universitetet i Oslo: Institutt for medisinske basalfag og Norsk Folkemuseum.
Rasehygiene/Eugenikk

Rasehygiene/Eugenikk


Rasehygiene eller eugenikk var en internasjonal bevegelse med stort gjennomslag i vitenskapelige miljøer.

Eugenikere fryktet for framtiden. De mente at det moderne samfunnet holdt liv i mennesker som ellers ville ha bukket under i kampen for tilværelsen. Derfor gjaldt det å redusere antallet fødsler blant «mindreverdige individer».

Mennesker ble verdivurdert ut fra deres arvelige egenskaper. Dette var ikke nødvendigvis knyttet til ideer om raseforskjeller. Men mange eugenikere i land som USA, Tyskland og Skandinavia gikk inn for å verne den «nordiske rase» mot raseblanding og sørge for at den fikk bre seg på bekostning av laverestående raser.

Dette er en eugenisk propagandaplakat fra Storbritannia (ca 1935). Klikk på bildet for å se hele plakaten.

Plakaten tilhører Galton Institute / Eugenics Society Archives, Wellcome Institute Library.
Rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen

Rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen


Jon Alfred Mjøen (1860–1939) var rasehygienens fremste norske talsmann i mellomkrigsåra. I 1906 grunnla han Vinderen Biologiske Laboratorium, der han blant annet forsket på arv av musikalitet og kriminelle tilbøyeligheter.

Han støttet ideen om en nordisk eliterase og hevdet at raseblanding kunne føre til arvelig mindreverdighet. Argumentene bygget blant annet på studier av arv hos kaniner og av det han anså som raseblanding mellom den «lappiske» og den «nordiske» rase.

Mjøen var en internasjonalt kjent rasehygieniker med mange støttespillere og motstandere innenfor den eugeniske bevegelsen. Halfdan Bryn støttet Mjøens syn på raseblanding. Kristian Schreiner var avvisende.

Disse lysbildene kommer fra en av Mjøens forelesninger om eugenikk.

Foto: Ukjent fotograf, Jon Alfred Mjøen / NTM.
Nazisme og rasevitenskap

Nazisme og rasevitenskap


I sentrum av nazismen stod ideen om et raserent nordisk-germansk herrefolk med rett til å ekspandere på bekostning av andre raser. Sammen med et intenst jødehat var denne forestillingen en grunnleggende motivasjon bak nazistenes folkemord.

Men dette tankegodset oppstod ikke i et vakuum. Nazistene bygde videre på ideer som lenge hadde sirkulert på tvers av landegrenser, og som til dels hadde opphav i vitenskapelige kretser. Tyske akademikere som var involvert i å utforme nazistenes rasepolitikk, hadde mange relasjoner til meningsfeller i andre land.

Etter Nazistene maktovertakelse i 1933, møtte deres rasepolitikk motstand fra vitenskapelige kretser, men fikk også støtte fra vitenskapsmenn som var villige til å stille sine ferdigheter og kunnskap til rådighet for regimet.

Skandinavia ble regnet som den såkalte nordisk-germanske rasens vugge. Norsk rase-antropologi ble flittig sitert i tysk nazistisk raselitteratur. På dette bildet fra 1945, ser vi jødiske barn som overlevde Auschwitz.

Foto: Ukjent fotograf / United States Holocaust Memorial Museum, på vegne av Det hviterussiske statsarkivet for dokumentarfilm og fotografi.
Antirasisme i vitenskap og samfunn

Antirasisme i vitenskap og samfunn


Rasediskriminering rundt om i verden og økende vitenskapelig innsikt fikk mange vitenskapsfolk, aktivister og politikere til å heve stemmen mot rasisme. Fra 1950-åra begynte UNESCO å utarbeide offisielle erklæringer om rasespørsmålet. Disse ble symboler for etterkrigstidas anti-rasisme.

Erklæringene pekte på folkelige misoppfatninger og politisk misbruk av raseideer. Forfatterne var ledende vitenskapelige eksperter innen relevante fagfelt. De var enige om at alle mennesker tilhører samme art og at det ikke er medfødte forskjeller på folkegruppers evne til intellektuell og kulturell utvikling.

Mange biologer fortsatte å studere raser – nå gjerne definert som genetisk distinkte befolkninger. Samtidig bidro erklæringene til framveksten av en forståelse av at rasekategorier ikke eksisterer i seg selv i naturen, men er produkter av sosiale og kulturelle konvensjoner som kan endres.

Foto: UNESCO Courier July-August 1950 / UNESCO.
Internasjonal antirasisme

Internasjonal antirasisme


FNs generalforsamling vedtok Verdenserklæringen om menneskerettigheter i 1948 som en reaksjon på den andre verdenskrigs uhyrligheter. Samme år ble apartheid innført i Sør-Afrika.

UNESCOs antirasistiske kampanjer tok et oppgjør med nazistenes rasevitenskap, men unngikk det betente spørsmålet om raseskillepolitikk i USA. I USA vokste imidlertid motstanden mot landets raseskiller, og på 1960-tallet forenet deler av denne bevegelsen krefter med den voksende fredsbevegelsen og den nye bølgen feminisme.

I 1964 og 1965 ble det innført lover som forbød all diskriminering og segregering i samfunnet og sikret Afro-Amerikanernes rett til å stemme. I Sør-Afrika tok apartheid slutt på begynnelsen av 1990-tallet.

På bildet venter Martin Luther King Jr. og Malcolm X på en pressekonferanse, 26. mars 1964.

Foto: Marion S. Trikosko / United States Library of Congress's Prints and Photographs division.
Kappløpet mot genomet

Kappløpet mot genomet


Billigere og raskere DNA-teknologi var en viktig grunn til Human Genome Projects entusiastiske oppstart på 1990-tallet.

The International Human Genome Sequencing Consortium, bestående av mer enn 2000 forskere fra 20 laboratorier på tre kontinenter, og en rekke ulike fagfelt, arbeidet sammen. Konsortiet fikk konkurranse av det private selskapet Celera Genomics og i februar 2001 publiserte de to gruppene sine første utkast til sekvenser av det menneskelige genomet, i tidsskriftene Nature og Science.

I april 2003 lyktes konsortiet i å sekvensere 99% av det menneskelige genomet. Prosjektet har hatt stor betydning for biomedisinsk forskning, samtidig som kritikere har stilt spørsmål ved overdrevne forventninger og en overvurdering av genetiske forklaringer.

De har også påpekt problemer knyttet til for eksempel personvern, diskriminering og patentering av kunnskap, så vel som prosjektets voldsomme kostnader.

Foto: Håkon Bergseth / NTM.
Å lese DNA-sekvenser

Å lese DNA-sekvenser


Biokjemikeren Fred Sanger (1918–2013) og hans kolleger introduserte en ny teknikk til å bestemme rekkefølgen på biter av DNA-sekvenser i 1975. Autoradiografi ble brukt til å visualisere det.

Innen slutten av 1970-tallet hadde de utviklet en metode for å avlese hele arvematerialet til en organisme. Human Genome Project brukte Sangers metode for å lese og sammenstille sekvensene fra mange små fragmenter av menneskelig DNA.

Foto: Håkon Bergseth / NTM.
Human Genome Diversity Project (HGDP)

Human Genome Diversity Project (HGDP)


Målet med prosjektet var å belyse hvordan menneskeheten fra et opphav i Afrika, har vandret ut og befolket kloden.

Prosjektet ble startet i 1991 og samlet blodprøver fra 52 befolkninger. De var ikke valgt ut fra prinsipper om representativitet med hensyn til geografi og folketall. Utvalget ble heller gjort ved å fokusere særlig på urbefolkninger som ble antatt å ha vært isolert i lang tid.

HGDP skapte vitenskapelig kontrovers om etikk, metodikk og teoretiske premisser. Flere antropologer hevdet at ideen om genetisk isolerte urfolk var en empirisk ubegrunnet levning fra kolonitidens rasetenkning.

I 1993 døpte The World Congress of Indigenous Peoples denne kartleggingen om til «vampyrprosjektet». Urfolksgrupper verden over krevde at prosjektet skulle stoppes. Grunnen var manglende respekt for urfolkenes verdensbilder, mulig utnyttelse og patentering av personlig genmateriale samt manglende informert samtykke.

Foto: Luigi Luca Cavalli-Sforza, (2005). "The Human Genome Diversity Project: past, present and future", Nature Reviews Genetics 6, 333-340.
Fra hodeskalle til ansikt

Fra hodeskalle til ansikt


Levningene etter en kvinne ble funnet i en typisk norrøn grav i Nord-Trøndelag i 1927. Hun ble funnet sammen med godt bevarte gjenstander som er datert til 800 år etter Kristus. Antropologen Kristian Schreiner hevdet at kraniet var av «nordisk» type.

I 2015 viste en analyse av kvinnens DNA en arvelinje som var sjelden i Europa, men vanlig i tyrkiske befolkninger og Svartehavsregionen. I 2017 analyserte Forskningssenteret GeoGenetics i København DNA'et fra hodeskallen hennes for å undersøke vikingenes migrasjoner.

Face Lab, på Liverpool John Moores University, sammenholdt DNA-resultatene med arkeologiske og antropologiske data, og produserte dette bildet av ansiktet hennes i 2018.

Foto: Face Lab, Liverpool John Moores University, UK/NTM.
Samiske  levninger  graves  opp

Samiske levninger graves opp


I 1915 kom legen Johan Brun til den skoltesamiske bygda Neiden for å lede utgravninger av samisk skjelettmateriale. Kristian Schreiner hadde ordnet med tillatelse fra norske myndigheter. Men utgravningene inne på den russisk-ortodokse kirkegården møtte store protester fra lokalbefolkningen.

Etter forhandlinger med en lokal grunneier klarte Brun å få gjennomført utgravninger på hans område, ved siden av kirkegården. Her avdekket han en antatt eldre gravplass.

Levningene ble gravd opp og overført til Universitetet i Oslo. I 1999 erkjente Universitetet at innsamlingen hadde foregått på en uetisk måte og overførte forvaltningsmyndighet over levningene til Sametinget.

I 2011 ble 94 skoltesamiske levninger gjenbegravd i Neiden.

Foto: Universitetet i Tromsø: Tromsø museum og Árran: Lulesamisk senter / Johan Brun.