"Jentestreik" og fagforening

Fra fyrstikkarbeiderstreiken i oktober1889, Arbarks fotosamling

Deltakerne i fyrstikkarbeiderstreiken i 1889

Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889

Fra Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 går det en rød tråd fra forgiftning og direkte farlige arbeidsforhold i de tidlige fabrikkene med kamp mot barnearbeid og lange dager til dagens Arbeidsmiljølov med HMS-krav og arbeidstidsbestemmelser. I løpet av 1880-årene klarte arbeidere innen mange av håndverksfagene å etablere fagforeninger, som fortsatt lever.

Jonas Bals, forteller i boken Streik! at industriarbeiderklassen bestod av en tredel kvinner. Det store flertallet av disse var unge mellom 15 og 30 år. Mange barn jobbet også under dårlig forhold, i gruver, på tobakkspinnerier, ved glassverk, på sagbruk og som fyrstikkarbeidere. Han siterer boka "Dovre faller. Norge 1814 -2014": "... den moderne industrien (ble) grunnlagt av flittige kvinne- og barnehender." Først i 1892 forbød Fabrikktilsynsloven barnearbeid.

En av kildene Bals siterer, er Hanna Pedersen. Hun var sju år da hun begynte å lime fyrstikkesker hjemme og fortalte at det var så vidt de hadde til mat, selv om hele familien var involvert i fyrstikkproduksjonen.

Det hadde vært tilløp til streik tidligere, men løfter fra fabrikkeierne og trusler om konkurs førte til opphør etter kort tid, selv om arbeidsforholdene ikke ble endret til det bedre.

Fyrstikkarbeiderstreiken 1889 varte lenger, den fikk støtte fra andre, den førte til etablering av en fagforening, og, ikke minst, den klarte å rette offentlighetens søkelys på de ekstremt farlige arbeidsforholdene de arbeidet under.

Ifølge førstehåndkilde Karoline Kristiansen startet streiken med at jentene og kvinnene på fyrstikkfabrikken på Bryn ledet an ut av fabrikken i en spontan demonstrasjon, ansporet av varsel om lønnsreduksjon fra seks til fem og et halvt øre per pakket gross. (144 fyrstikkesker). De føste som la ned arbeidet, kom fra en avdeling med strengt regime der arbeidslederne ofte slo de ansatte. Jenter og kvinner fra Bryn gikk i samlet tropp til fabrikken på Grønvold, der pakkerskene hadde fått samme beskjed. Der hadde ledelsen låst kvinnene inne i fabrikken, men de la ned arbeidet selv om de ikke kunne komme ut til de andre streikende. Dagen etter kom ikke de heller på jobb.

Gutta, og mennene, som hadde bedre betalt, sluttet ikke opp om streiken.

Kampsang

Gled eder alle, I som vil vinde,

glæd jer, nu gryer den, frihedens dag.

Toget, I ser, er den nordiske kvinde,

vaagnet til kamp for arbeidernes sak.

Flokket om fanen, modige, sterke

bærede frem mange tuseners krav.

Daaren kan smile, dog snart skal han merke:

kræfter laa skjult i det blikstille hav.

Fyrstikkarbeiderne streikesang, 1889

Del gjerne saken ved å kopiere adressen og lime den inn i dine sosiale medier.

Ikke bare blant fyrstikkarbeiderne var det uro grunnet dårlige arbeidsforhold. Også i tekstilindustrien og ved Hjula væveri var det også streiker, i 1890 og i 1908 (lønnskonflikt med resultat at lønnen økte fra 7,20 til 9 kr pr uke) og i 1917.

En av dem som streiket var Anna Christoffersen, født i 1873. Hun ble ansatt ved Hjula væveri i 1883, bare 10 år gammel. På 1900-tallet ble det laget kort på hver ansatt. På baksiden av kortet hennes står det: Streik i 1912. Denne streiken i tekstilindustrien førte til at arbeidstiden ble satt ned fra 60 timer til 58 timer i uka.

Det er uklart hvorfor kortene ble laget, og det ser ut som om arbeiderne av ulike årsaker ble meldt ut og inn av sykekassen. Noen kort går også tilbake til 1800-årene. Et eksempel er Annas kort.

Anna jobbet som trederske, det vil si at hun jobbet med å få vevens renning inn i vevstolen. Hun jobbet frem til 1937, og fikk pensjon etter det. På kortet fremgår det at Anna fikk Medalje for lang og tro tjeneste i 1928 og at hun var syk i 1922.

Betzy Kjelsberg satte arbeidsmiljøet på dagsorden

Betzy Kjelsberg (1865-1950) ble ansatt som landets første kvinnelige fabrikkinspektør i Fabrikktilsynet i 1910. Kjelsberg hadde ansvaret for velferden til kvinnelige arbeiderne over hele landet. Hun jobbet for at arbeiderkvinner skulle få en bedre arbeidsdag, og var opptatt av ernæring, funksjonelle klær, barnepass, pensjonsrettigheter og hygiene.

Fabrikktilsynet ble opprettet i 1892, og skiftet navn til Arbeidstilsynet etter andre verdenskrig. De første årene var det bare menn som jobbet der. For å ivareta kvinnene besluttet Stortinget i 1909 å opprette en egen stilling for dette. Kjelsberg ble ansatt året etter, og til å hjelpe seg hadde hun fire assistenter med hvert sitt distrikt. På denne tiden var det flest kvinner i næringsmiddelindustrien og i tekstilindustrien. De tjente gjennomgående dårligere enn menn. Dårligst betalt var hermetikkarbeiderne. I 1914 tjente kvinnene 0,21, mens mennene tjente 0,52 kroner timen i den delen av industrien.

Det skjedde store endringer innen velferd og arbeidsliv i de årene Kjelsberg var fabrikkinspektør. I 1919 ble en forbedret versjon av Loven om arbeidervern, senere kjent som Arbeidsmiljøvernloven, vedtatt og loven om 8-timers arbeidsdag innført i Norge. Industriansatte og andre arbeidstakere fikk en bedre hverdag.

Betzy Kjelsberg var landets første kvinnelige fabrikkinspektør i Fabrikktilsynet i 1910.

Jomfru Biseth i vevebransjen.

I museets industriutstilling står en vevstol kjøpt inn til Hjula Væveri i 1859. De fleste ansatte på veveriet var kvinner. En av dem var Dorthea Biseth (1819-1887). Hun var leder for mønsterveverskene og bestyrer av leiegården i Maridalsveien 72. Der bodde opp mot 70 av arbeiderne som var sysselsatt på Hjula .

Biseth kom fra fattige kår i Hakadal. Hun jobbet seg opp til å bli en av de best betalte ansatte på Hjula. Før hun ble ansatt på Hjula i 1855, var hun vokterske ved veveriet på Tukthuset.

Allerede fra starten var hun en av de høytlønte på veveriet. Hun fikk store årlige julegratialer fra fabrikkeieren, og han betalte også for hennes medisinske behandling da hun fikk gikt. I motsetning til de fleste av sine kvinnelige kolleger, ble hun i egenskap av å være leder, nevnt ved navn i museets lønningslister .