Alle foto: Håkon Bergseth/Norsk Teknisk Museum
«Som 16-åring fikk jeg for mye medisiner. Jeg fikk mange bæreposer i måneden. Det var vanskelig for meg da å skjønne at det ikke var så lurt med alle de medisinene. Jeg visste ikke om noen andre som hadde kronisk migrene slik jeg hadde. Jeg tenkte at jeg var et heidundrende unntak, som derfor måtte ta så mye. Jeg holdt ikke orden på hva jeg tok og ikke. Det var mange år jeg var veldig sløv. Jeg sov veldig mye. “
Josefine
Hvordan kan vi møte hverandre og våre utfordringer, uten at vi tror vi er fabrikkfeil?
"Jeg hadde mye angst og var veldig rastløs, og så tok jeg masse Ritalin. Jeg ble dårligere og tok enda mer. Det var ikke overdose slik man vanligvis forstår ordet. Jeg ville bare få det til å virke. Men det ble bare verre. Jeg tenkte: «fabrikkfeil?“
Josefine var en av de vi møtte i prosjektet «Hjemme hos mennesker med alvorlig og langvarig psykisk sykdom» (2016).
En annen var «Kjersti». Slik beskrev hun en vanlig dag:
«Det kommer noen fra hjemmesykepleien fem ganger i døgnet. Om morgenen får jeg 26 tabletter rett i hånden og svelger dem mens de ser på. Så kommer de igjen om formiddagen – da får jeg bare to tabletter – og så igjen om ettermiddagen og kvelden. Det kommer også en nattpatrulje, ved midnatt, med det jeg skal ha for natten. Det er alltid to som kommer og ser at jeg tar tablettene og så må de signere. Hvis ikke jeg tar dem, blir jeg innlagt.»
I løpet av 7 år hopet det seg opp et berg av medisiner «Josefine» fikk utskrevet men ikke tok. Hun mente hun ble dårligere av dem.
Vi møtte Josefine og Kjersti i sine hjem. Tilsynelatende helt vanlige leiligheter. Taleføre, sterke mennesker. Men med noen særegne erfaringer og utfordringer. Kjersti og Josefine har viktige historier å fortelle. De forteller ofte – til en lege, psykiater, sykepleier. Men deres fortellinger har verdi også utenfor behandlingsrommet. Å la oss berøre av dem kan gjøre oss alle litt klokere, mer informerte og mer ivaretakende.
