En amerikansk kvinne lader en elektriske Columbia Mark 68 Victoria, ca 1912. Foto: Schenectady Museum; Hall of Electrical History Foundation/CORBIS/Corbis via Getty Images.
For hundre år siden var elektriske biler et nokså vanlig syn i hovedstaden Kristiania. Enkelte av disse bilene hadde kvinnelige eiere. Var det tilfeldig?
Av Frode Weium
Elektriske biler er ikke noe nytt. Går vi hundre år tilbake i tid, fantes det et betydelig antall elektriske biler i Norge. Størstedelen av dem var nyttekjøretøy som lastebiler og varebiler, og flest var det i Kristiania. I hovedstaden var det i 1921 registrert 162 elektriske biler, hvorav 30 var personbiler. Så godt som alle disse bilene var produsert i USA.
Datidens beskrivelser av de elektriske bilene lyder fortsatt kjent. Fordelene var at de støyet og forurenset mindre. Ulempene var batterikapasiteten og rekkevidden. I Illustreret Norsk Konversationsleksikon fra 1907 het det at «disse vogne har en mere lydløs gang end benzinvognene, og man er fri for lugten af benzindamp, men vognene maa jevnlig lades med elektricitet, hvilket indskrænker deres anvendelse til byerne og disses nærmeste omegn.» (Bind 1, spalte 586).
De elektriske bilene var også lettere å håndtere. Det krevdes ingen sveiv for å dra i gang motoren, slik man måtte med bensinbilene før selvstarteren ble vanlig. Sveivene kunne fort slå tilbake og skade hånden.
I USA, der om lag en tredjedel av bilene på begynnelsen av 1900-tallet var elektriske, ble de ofte oppfattet som damebiler. Mye av reklamen rettet seg mot kvinner, ved å vise bilder av kvinnelige førere og fremheve at disse bilene var rensligere og enklere enn bensinbilene. En annonse fra den amerikanske elbilforeningen i 1912 henvendte seg til menn, men hevdet at elektriske biler var så enkle at «Your wife or daughter – even a child – can run it.» (The Literary Digest, 13. juli 1912, s. 70).
Amerikansk reklame for Detroit Electric, 1917. Under første verdenskrig ble kvinner oppfordret til å velge elektriske biler for å spare bensin, olje og sjåfører. Foto: Wikimedia Commons.
Norsk reklame for Detroit Electric, 1916. Aftenposten, 26. oktober 1916.
Kate R. Schmedeman eide også en Detroit Electric. Hun var gift med den amerikanske ministeren (tilsvarende dagens ambassadør) i Norge, og ble til vanlig titulert som «Fru Minister Schmedeman». Som i tilfellet med Severin Christian Anker Holth og hans kone Anna, kan vi kanskje anta at ministerfruen var godt vant med elektriske biler fra hjemlandet.
Astrid Stolt-Nielsen var registrert som eier av en Milburn Electric produsert i Toledo, Ohio. Hun var gift med skipsreder, millionær og stortingsmann Botholf Stolt-Nielsen. De bodde i villaen Stoltenborg i Thomas Heftyes gate på Frogner, der de ofte holdt storslåtte selskaper for byens sosietet. I 1921 hadde de to biler og sjåfører. Dette kan illustrere hvordan de elektriske personbilene gjerne var luksusbiler eid av mer bemidlede familier.
Stolt-Nielsens Milburn Electric har imidlertid en spesiell historie. Bilen ble kjøpt av Botholf for 13.000 kroner på en auksjon i regi av det veldedige Arguslotteriet i februar 1920. Mot slutten av året ble bilen skjenket tilbake til lotteriet, og av den grunn sto den ved flere anledninger utstilt på Stortorvet i Kristiania. Allerede i februar 1921 ble bilen vunnet av en heldig loddkjøper. Det var altså ikke så lenge den var i familien Stolt-Nielsens eie.
Milburn Electric var også blant de mest solgte elektriske bilene, og nokså lik Detroit Electric både i utseende og ytelse. I USA ble bilen brukt av blant andre secret service, foruten president Woodrow Wilson. Det fantes fire Milburn Electric i Kristiania på denne tiden. På Teknisk museum er en av de andre utstilt. Den var eid av bilfirmaet Kohlberg Caspary & Co og ble første gang registrert 8. mars 1919.
Norsk reklame for Detroit Electric, 1916. Aftenposten, 26. oktober 1916.
Milburn Electric, 1919-modell. Bilen er utstilt på Teknisk museum. Foto: Norsk Teknisk Museum.
Kvinnenes bil?
Var det rent tilfeldig at det fantes enkelte kvinnelige eiere av elektriske biler i Kristiania for hundre år siden? Eller tyder dette på at elektriske biler ble sett på som passende for kvinner?
Tallgrunnlaget er ikke stort. I Kristiania var altså bare tre av 30 elektriske personbiler – ti prosent – registrert på kvinner i 1921. På landsbasis fantes det året etter ni kvinnelige eiere. Men det betød ikke at resten av bilene var registrert på menn. Over halvparten av de elektriske personbilene i Kristiania i 1921 var eid av firmaer eller etater som Freia Chokoladefabrik, Schous Bryggeri og Statens Provianteringsdirektorat.
Dessuten kan det ha vært forskjell på å eie og kjøre bilene. Kan vi anta at noen av de elektriske bilene som var eid av menn ble mest brukt av deres koner eller døtre? Annonsen til Severin Christian Anker Holth i 1919 kan tyde på at det var en dame som hadde «håndtert» bilen som skulle selges.
Men det var heller ikke slik at kvinner bare kjørte elektriske biler. I Kristiania var det langt flere kvinner som eide biler som gikk på bensin. For eksempel hadde byen en rekke kvinnelige drosjeeiere, og blant drosjene var det ingen elektriske biler.
I 1921 var det ifølge Statistisk Årbok registrert 11322 biler i Norge, hvorav 8214 var personbiler. Antallet elektriske biler er usikkert, men lå trolig under 300. Enkelte anslag var helt oppe i 440 biler.
En Milburn Electric utenfor stormagasinet Steen & Strøm i Oslo. Både bilen og forretningen var eid av grosserer Christian Strøm. Foto: Nasjonalbiblioteket.
