1. Elektrisitet
De første utstillingene
Elektrisitet var en attraksjon på de store internasjonale utstillingene som ble arrangert på slutten av 1800-tallet. Nye oppfinnelser ble vist fram og var en del av underholdningen. Den første spesialutstillingen for elektrisitet ble arrangert i Paris i 1881. Blant oppfinnelsene som ble stilt ut, var dynamoer, glødelamper, telefoner, elektriske sporvogner og biler.
Frankfurtutstillingen i 1891 har blitt kalt «starten på elektrisitetens tidsalder», og inneholdt en sensasjon. En vellykket overføring av høyspent vekselstrøm fra landsbyen Lauffen til utstillingsområdet i Frankfurt beviste at elektrisitet kunne transporteres over lengre avstander. Til tross for en avstand på 175 kilometer var krafttapet i ledningene begrenset. Overføringen markerte at vekselstrøm på viktige punkter var overlegent det konkurrerende likestrømssystemet.
Også i Norge vakte Lauffen-overføringen oppsikt. Kraften fra de norske fossene som lå langt unna byer og tettsteder, kunne bygges ut og overføres dit den trengtes. Både ingeniører, forretningsfolk og politikere innså nå at vannkraften var i ferd med å bli verdifull.
Likestrømsdynamo
Blant nordmennene som besøkte utstillingen i Paris i 1881, var en delegasjon fra Marinens hovedverft i Horten. De kjøpte en Gramme likestrømsdynamo for å drive lysanlegget til torpedobåten Od, bygget ved verftet i 1882. Gramme konkurrerte med Siemens i kappløpet om elektrisitetsmarkedet.
Edisons kulltrådlampe
Swans kulltrådlampe
Album fra «Internationale Elektrotechnische Ausstellung in Frankfurt am Main»
Esken inneholder fotografier fra den elektrotekniske utstillingen i 1891 med forklarende tekst om produsenter, tekniske nyvinninger og selve utstillingen.
Overføring av vekselstrøm
På den elektrotekniske utstillingen ble høyspentoverføring av trefase vekselstrøm for første gang introdusert med overføringen av strøm 175 kilometer mellom kraftverket i Lauffen og utstillingsområdet i Frankfurt. Installasjonen forestilte et kunstig fossefall og en grotte og var en spektakulær del av utstillingen.
Foto: Ukjent/ publisert av Frankfurter Lichtdruckanstalt, Wiesbaden & Co.
Dynamoer, likestrøm, og vekselstrøm
Det krever oppfinnsomhet å omdanne energi fra én form til en annen. For å forvandle kraften fra noe som beveger seg, som rennende vann eller vind, til elektrisk kraft, trenger man en generator. En generator kan enten produsere likestrøm eller vekselstrøm. I dagligtale kalles en generator som produserer likestrøm for en dynamo. Likestrøm er elektrisk strøm som beveger seg i en retning. Vekselstrøm skifter retning mange ganger i sekundet. I den tidlige fasen konkurrerte likestrøm og vekselstrøm, men til slutt ble vekselstrøm standarden for strømnettet, blant annet fordi det var mer effektivt å overføre vekselstrøm over lange avstander.
Dynamoer fantes ikke før på 1830-tallet, og de ble ikke pålitelige nok for industriell bruk før på 1870-tallet. De brukte kraftige magneter og en roterende spole med kobbertråd for å generere elektrisk strøm. En motor er det motsatte av en dynamo – den forvandler strøm til roterende bevegelse.
Likestrømsdynamo type T
Industrien var tidlig ute med å ta i bruk likestrøm til elektrisk belysning. Tekstilfabrikken Nydalens Compagnie hadde anskaffet en britisk Edison-Hopkinson dynamo i 1884. Fem år senere tok fabrikken i bruk denne svenske Wenström-dynamoen, produsert av Frognerkilens Fabrik. Norske elektriske fabrikker ønsket også å være med i konkurransen om det voksende kraftmarkedet sammen med de store internasjonale aktørene.
Siemens Brothers likestrømsdynamo
Treforedlingsbedriften Laugstol Brug i Skien var først i Norge med å selge overskuddskraften fra eget elektrisitetsverk til private forbrukere. To dynamoer innkjøpt i 1885 genererte elektrisitet fra vannkraft som skaffet lys til 120 kulltrådlamper ved bedriften. Etter en brann samme år ble dynamoen satt i stand ved Frognerkilens Fabrik og solgt videre til Follum Fabrikker på Hønefoss, som ga den til Teknisk museum i 1941.
Likestrøm-motor
En elektrisk motor er det motsatte av en dynamo: Den omdanner elektrisk energi til mekanisk energi. Denne elektromotoren ble brukt til å drive en kjølemaskin ved margarinfabrikken Pellerin i Oslo omkring 1900. Den ble laget ved Storms Elektriske Verksted i Oslo.
Vekselstrøm-motor
Vekselstrøm kom i bruk senere enn likestrøm. På samme måte som likestrøm-motorer kunne vekselstrøms-motorer omforme elektrisitet til mekanisk energi. Vekselstrøms-motorene hadde større bruksområde enn likestrøms-motorene, og begge typer brukes fortsatt. Denne ble brukt i et selvspillende piano på 1930-tallet.
Modell av Siemens likestrømsdynamo
Industrilederen og ingeniøren Werner Siemens oppdaget det elektrodynamiske prinsippet i 1866. Han bygget en selvmagnetiserende dynamo som omformer mekanisk energi til elektrisitet. Dette markerte gjennombruddet for den praktiske bruken av elektrisitet, og det ble for første gang mulig å produsere elektrisk strøm på en billig og effektiv måte. Elektrisitet ble i mange land generert av kull olje, eller gass. I Norge ble den tidlig knyttet til vannkraft.
Magnetoelektrisk rotasjonsmaskin
Instrumentmakeren og mekanikeren Emil Stöhrer fra Leipzig forbedret på 1850-tallet Faradays elektromotor, som hadde omdannet elektrisk energi til mekanisk energi. Maskinen ble etterspurt som energikilde i små håndverksbedrifter. Den ble også brukt til å demonstrere elektrisitet. Universitetet i Oslo anskaffet maskinen til fysikkforsøk.
Kommunikasjon
Elektrisitet åpnet for nye kommunikasjonsformer. Mens det tidligere hadde tatt dager eller uker å sende et brev, overførte telegrafen meldinger i løpet av sekunder. Signalene ble sendt gjennom kabler og ledninger. Etter hvert gjorde radiotelegrafi det mulig å sende trådløst gjennom luften. Norges første telegrafsamband kom i drift mellom Oslo og Drammen i 1855. Tjue år senere ble telefonen lansert. Dermed kunne folk også snakke sammen over lengre avstander.
Ny teknologi skapte nye arbeidsplasser. Ledninger skulle strekkes, utstyr monteres, og det trengtes folk til å betjene telegrafstasjoner og telefonsentraler. Både de private og de offentlige rommene endret karakter. Plutselig var det mulig å holde kontakt med venner og familie langt unna eller raskt bekrefte en inngått avtale. I Norge som i resten av Europa revolusjonerte raskere kommunikasjoner nyhetsformidlingen. Mellom 1853 og 1856 ble for eksempel avisleserne fortløpende oppdatert om krigen som ble utkjempet på Krimhalvøya ved Svartehavet. Aldri før hadde det vært mulig å følge krigens gang «på direkten».
Visertelegraf
Telegrafapparat fra 1871 laget av instrumentmakeren Digney Freres & Compagnie i Paris består av sender, mottaker og klokke. Visertelegrafen virker ved at viseren som peker på bokstaver plassert på en tallskive, sendes fra et sted og mottas et annet. Apparatet har tilhørt Universitetets fysikksamling.
Telefon «Tax»
Denne bordtelefonen ble lansert i 1884 og hadde fast mikrofon og løst hørerør. Todelingen var forløperen til telefonrøret. Den ble drevet av et lokalbatteri. Modellen hadde flere kallenavn, blant andre «skelofon», «eiffeltårnet» eller «symaskinen» på grunn av formen. Produsent var stockholmsfirmaet L.M. Ericsson, som laget telefoner for det nordiske markedet fra 1880 og fremover. Denne telefonen ble brukt i Stavanger.
Utlånt av Tanja Bergby.
Voltasøyle
Elektrisk spenning kan skapes ved hjelp av celler av metaller som kobber og sink sammen med basisk vætet papp eller lær. Voltasøylen ble funnet opp av Alessandro Volta i 1799 og er forløperen til batteriet. Kopien ble laget ved museet i 1937.
Magnetoelektrisk induksjonsapparat
Dette apparatet er bygget av instrumentmaker Andersen i Drammen i 1869 for Universitetets fysikksamling. Apparatet gjorde det mulig å føle elektrisitet. Elektroterapi ble brukt i medisinen for å behandle smerte, lammelser og nevroser.
Kabelprøve, den første transatlantiske telegrafkabelen
Den første kabelen ble lagt mellom Irland og New Foundland i 1858. Det første telegrammet var en hilsen fra den britiske dronningen til den amerikanske presidenten. Teknologien var ennå ikke ferdig utviklet. Signalet var svakt, og beskjeden brukte lang tid på å komme fram. Etter få uker hadde kabelen helt sluttet å virke.
Kabelprøve, den andre transatlantiske telegrafkabelen
I 1865 ble det lagt en ny sjøkabel mellom Irland og New Foundland som virket. Heretter kunne det sendes telegrammer over Atlanteren. Legging av atlanterhavskabelen var London-firmaet Telegraph Construction and Maintenance Companys første store prosjekt.
Kabelprøve, strekningen Skandinavia Storbritannia
Sjøkabelen mellom Storbritannia og Skandinavia ble påbegynt i 1868 og gikk fra Newbiggin-by-the-Sea nord for Newcastle i England til Hirtshals i Danmark, Marstrand i Sverige og Arendal i Norge. Kabelen ble produsert av Telegraph Construction and Maintenance Company og ble lagt av Det Store Nordiske Telegraf-Selskab.
Kabelprøve, sterkstrøm
Sjøkabelen mellom Storbritannia og Skandinavia ble påbegynt i 1868 og gikk fra Newbiggin-by-the-Sea nord for Newcastle i England til Hirtshals i Danmark, Marstrand i Sverige og Arendal i Norge. Kabelen ble produsert av Telegraph Construction and Maintenance Company og ble lagt av Det Store Nordiske Telegraf-Selskab.
Kart over telegrafkabler fra Europa via Russland til Japan
Det Store Nordiske Telegraf-Selskab hadde ansvaret for å legge kablene merket med rødt. De sorte kablene ble lagt av andre selskaper.
Fra boka Det Store Nordiske Telegraf-Selskab 1869–1894, Oversigtskort IIII, 1894.
2. Konsesjonslovene
Hvem kan eie naturressursene?
De som sikrer seg kontroll over naturressurser som jord, vann, skog eller olje, får ofte mange fordeler. Å ha kontroll over en ressurs, for eksempel en foss, betyr at man har sikret seg noe som ligner et monopol. Det gir muligheten til å innkassere en ekstra gevinst, eller grunnrente som det heter. Vannkraftens verdi økte mot slutten av 1800-tallet takket være bedre teknologi for kraftoverføring. Norske spekulanter og mektige utenlandske kapitalister ble rike på kjøp og salg av fossene.
I 1906 ble Stortinget varslet om at noen av de mest attraktive fossene var i ferd med å komme på utenlandske hender. I all hast vedtok politikerne en lov som sa at alle private aktører måtte søke om tillatelse – konsesjon – for kjøp av større vannfall. Staten, fylker og kommuner trengte ikke konsesjon. Loven ble diskutert og innskjerpet i flere omganger. Den kanskje viktigste bestemmelsen handlet om at ferdigbygde kraftverk skulle overføres gratis til staten etter maksimum 60 år. Prinsippet er kjent under navnet hjemfallsretten.
Statuett i sølv
Sølvstatuetten var en gave fra styret i Norsk Hydro til generaldirektør Sam Eyde på hans 50-årsdag i 1916. Den overdådige statuetten kan stå som et uttrykk for de store verdiene private aktører kunne tjene på norske naturressurser. På toppen troner Såheim kraftstasjon på Rjukan over fem av Hydros vannkraftverk og fabrikker. Produsert av gullsmedfirmaet J. Tostrup.
Monopolspill
Isolator
Isolatoren er en viktig komponent i kraftoverføring. Jo høyere spenning i ledningen, desto flere isolatorskåler må brukes. Bygging av høyspentledninger i Norge skjøt fart etter 1900. Denne isolatoren med mange skåler var en gave til Norsk Teknisk Museum fra importør og ingeniør Christian Dick i 1929.
Oljekonsesjoner
Konsesjonsloven fra 1917 er starten på en lang tradisjon med offentlig forvaltning av energiressurser. På samme måte som med vannkraften var tanken at olje- og gassressursene på bunnen av Nordsjøen tilhørte fellesskapet. Første konsesjonsrunde for oljeutvinning på norsk sokkel ble utlyst i 1965. Amerikanske Phillips Petroleum Company var et av oljeselskapene som søkte om tillatelse, fikk ja og fant olje.
Bildet er en optisk illusjon. Noen ser katten med en gang, andre aldri. Ser du katten?
Illustrasjon: Ukjent
Sigarettetui i sølv
I januar 1906 holdt Norsk Hydro sitt første fulltallige styremøte. Det foregikk i Paris fordi selskapets hovedaksjonær var den franske storbanken Paribas. Inngraveringen på etuiets bakside viser at det var en gave til generaldirektør Sam Eyde fra styret i Hydro. Det står «I erindring om vort første direktions møde i Paris».
Georgismen: Ser du katten?
Georgismen var en sosial reformbevegelse som fikk internasjonalt gjennomslag på 1890-tallet, oppkalt etter den amerikanske økonomen Henry George. Han er kjent for sitt forslag om grunnrenteskatt, som i dag er en viktig inntektskilde for den norske staten. Georgister snakker om «å se katten». Uttrykket handler om å få øynene opp for hvor hvilken grad eierskap til jord påvirker økonomien vår.
Bildet er en optisk illusjon. Noen ser katten med en gang, andre aldri. Ser du katten?
Illustrasjon: Ukjent
Striden om konsesjonslovene
Over en tiårsperiode, fra 1906 til 1917, ble reguleringer av norsk vannkraft heftig diskutert på Stortinget. Næringsliberale politikere argumenterte for at fossene skulle tilfalle både norske og utenlandske oppkjøpere. Sosialistene ønsket et statlig monopol på vannkraften. Midt imellom stod flertallet. De mente at konsesjonslovene ikke skulle forby, men regulere investeringer betalt med privat kapital, enten den var norsk eller utenlandsk. Foto: Frederik Hilfling-Rasmussen
Sam Eyde
Sam Eyde var industribygger og ingeniør. Han var med på å etablere Norsk Hydro, hvor han var generaldirektør fra 1905 til 1917. Eydes investeringer i vannkraft gjorde norske myndigheter oppmerksom på hvor nødvendig det var å regulere kjøp og salg av fosser.
Foto: A.B. Wilse/Norsk Teknisk Museum
Fare, regulering, kontroll
Elektrisiteten var en ny og farefull teknologi som måtte reguleres. Politikerne vedtok lover og regler som tilsynsmyndighetene i neste omgang fulgte opp. Kraftverkene hadde ansvaret for en sikker kraftproduksjon. Ved hjelp av tekniske systemer ble overføringen av strøm styrt fra kraftkilden via ledninger, kabler og transformatorer ut til forbrukerne. Store master ble satt opp for høyspentoverføring, og hos forbrukerne var ledninger, brytere og sikringer det tekniske utstyret som sikret at strømmen gikk der den skulle og at den ble brutt dersom den kom ut av kontroll.
Utbyggingen av trygge elektriske installasjoner ble fulgt opp ved opprettelsen av Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO) i 1933. Alt materiell som skulle brukes i det norske strømnettet, måtte godkjennes og være NEMKO-merket. Denne lovpålagte ordningen ble avviklet da Norge ble med i EØS i 1994.
Sikringer
Sikringene kontrollerer strømmen ved at den brytes ved overbelastning, kortslutning og i ytterste konsekvens brann. Sikringselementene har vært brukt på Oslo maskinistskole omkring 1900.
Knivbryter
Med brytere kan strømmen skrus av og på. Denne knivbryteren var først i bruk ved Røros Kobberverk, som fra 1896 fikk elektrisk lys fra Norges første kraftverk med vekselstrøm, Kuråsfossen. Det ble store besparelser for gruvedriften ved å ta i bruk elektrisk lys, og det bedret også gruvearbeidernes arbeidssituasjon. Etter 1901 ble bryteren brukt i vognhallen til Trondheim Sporvei.
Utladningskule
Lillestrøm kommunale elektrisitetsverk fra 1912 leverte strøm til gatelys, forretningslokaler og noen få privatboliger. Denne ble brukt i verkets kontroll- og prøvestasjon. Etter test av utstyr måtte spenningen fjernes ved utladning. Det skapte en gnist og kanskje et smell mellom utstyret og kula.
Spole for overspenningsvern, Drammen elektrisitetsverk
Ikke alle byer hadde enkel tilgang på vannkraft ved at en elv med et vannfall gikk gjennom byen. Da Drammen fikk elektrisitet i 1903, måtte kraften hentes fra Gravfoss i Geithus i Modum og overføres til en transformator på Bragernes. Derfra kunne strømmen sendes ut til kundene. I 1932 hadde alle husstander i byen elektrisk strøm
Testapparat
NEMKO hadde ansvaret for å teste elektrisk utstyr. Dette apparatet ble brukt til å teste lampeholdere.
Kraftutbygging
Anleggsarbeidere ved Rånåsfoss kraftverk klatret opp i en høyspentmast under montering. Kraftverket i Glomma ble utbygd mellom 1918 og 1922. Opp mot 1200 mann jobbet samtidig på anlegget der det vokste fram et eget samfunn med skole, sykestue, post og telegraf.
Foto: Ukjent/Norsk Teknisk Museum
Bildet er en optisk illusjon. Noen ser katten med en gang, andre aldri. Ser du katten?
Illustrasjon: Ukjent
Forvaltningskontroll
I 1891 ble den første loven som regulerte elektrisitet, vedtatt. Før det hadde ansvaret for kontroll av brannfarlige installasjoner ligget hos de private forsikringsselskapene. Det ble etablert et eget offentlig tilsyn med elektrisitetsverk i 1896.
Utover 1900-tallet fikk vannkraften en stadig større plass i norsk energiforsyning. Det statlige Norges vassdrags- og energivesen (NVE) forvaltet vann- og energiressursene i landet. Store kraftverk som ble regulert etter konsesjonslovene, produserte det meste av kraften. Men de fleste kraftverk omkring 1920 små og privateide. Grunneiere ble oppfordret av myndighetene til å bygge ut fossefall til eget bruk. Elektrifiseringen av bygdene skjedde i samarbeid mellom det offentlige gjennom lover og forvaltning, private aktører som eiere og den elektrotekniske industrien som produserte utstyret.
Måler av strømmer i vann
Dette hydrologiske instrumentet fra 1880-årene kaltes en «flügel» og målte hastighet, vannmengde og strømninger i vassdraget. Det ble brukt av Kanalvesenet som var ansvarlig for utnyttelsen av norske vassdrag før «vesenet» ble en del av det nyopprettede NVE i 1921.
Sikringselement med to propper
Olaf O. Rogndals elektriske anlegg hadde alt teknisk utstyr som var nødvendig for å sikre overføringen av elektrisitet fra det lille kraftverket han hadde bygget til gården han drev i nærheten.
Ledning med støpsel for varmeovn
Småkraftpioneren Olaf O. Rogndal fikk lagt inn elektrisitet i huset sitt i årene etter 1900. Da fikk familien installert lys, elektriske kokeapparater og varmeovner.
Bok Om utnyttelse av mindre vandfald
I 1913 ble boka utgitt av Vassdragsvesenet som var forløper til NVE. Målet var å oppfordre private med egne vannfall til å sette opp sine egne små kraftverk. Dette var særlig aktuelt på bygdene der infrastrukturen for strøm ennå ikke var utbygd. Småkraftverkene var fritatt for konsesjon.
Stolper med strømledninger ved Homme gård
Olaf O. Rogndal bygde Vest-Telemarks første kraftstasjon på 1890-tallet med turbin, dynamo og elektrisk utstyr som overførte kraften fra elva til gården. Strømmen drev også maskinene hos Rogndals sag og trevarefabrikk.
Rensing av gressfrø
Oppfordringen om å bygge private kraftverk ble støttet av industrien som solgte elektrisk utstyr for landbruksmaskiner og lys og varme i husholdningen. NEBB gav ut heftet Landbruk & elektricitet i 1914, der rensemaskinen for frø ble presentert.
Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum
3. Byens lys
Lys i hjemmet
Mange arbeidsoppgaver i hjemmet trenger lys for å kunne utføres. Parafinlampene sammen med talglys var de vanligste lyskildene i norske hjem gjennom 1800-tallet. Etter hvert ble det tatt i bruk lamper som var beregnet for spesialiserte bruksområder. Taklampene sørget for generell belysning av rommet, mens bærbare lamper ble brukt til nøyaktighetsarbeid som lesing eller søm.
Elektrisk belysning var mindre brannfarlig, rensligere og enklere å bruke enn stearin og parafin. Etter århundreskiftet fikk kraftselskapene en kraftig økning i antall kunder. Det store gjennombruddet for elektrisiteten i norske byer og tettsteder kom i årene etter første verdenskrig. Ved slutten av 1930-årene hadde 80 % av husholdningene installert elektrisk strøm. Dette var den høyeste andel i verden.
Lysestake for vokstlys
Med fem armer lyste kandelaberen opp i mørke stuer. Glassprismene reflekterte ytterligere effekten av flammene fra vokslysene. Løse figurer av fugler hørte til og kunne erstatte lysene. Den er laget av forgylt sink og stod i en bolig i Meltzers gate i Oslo.
Lanterne de poche
Lommelykten består av stearinlys og fyrstikker med ripe i metalleske. Speilet på lokkets innside reflekterte og forsterket lyset når det var tent. Lykten var produsert på slutten av 1800-tallet av det belgiske firmaet Roche & Cie.
Nitedal fyrstikkeske
Nitedals Tændstiksfabrik ble grunnlagt i 1863. De første årene produserte fabrikken fosforstikker, som var lett antennelige og enkelt kunne tennes mot buksebeinet eller støvelen. Sikkerhetsfyrstikkene måtte tennes mot en riveplate og var derfor mer brannsikre. Denne esken har riveplate. Nitedals fyrstikker produseres i dag av Swedish Match.
Bryant & May fyrstikkeske
Fyrstikkene hadde tennsats i begge ender for bedre utnyttelse av trematerialet. Fabrikken lå i London der flere tusen lavtlønte kvinner og barn jobbet. Arbeidsforholdene var dårlige med helseskader på tenner og skjelett på grunn av arbeidet med fosfor. Det var kvinner som la ned arbeidet i de første storstreikene i Storbritannia ved Bryant og May i 1888 og i Norge ved Nitedal i 1889.
Astrallampe
Den første vitenskapelig konstruerte oljelampen ble patentert i 1784. Den har en hul veke som tilfører luft til flammen, og oljen renner fra den høyt plasserte oljebeholderen til veken. Lampen kastet minimalt med skygge og ble derfor brukt til lesing og kalt studerlampe. Et annet navn var «argandlampe» etter lampens oppfinner. Lampen mangler glasskjerm.
Moderatørlampe
Denne franske lampen ble oppfunnet i 1837 og har beholderen for olje plassert under veken. En skjult trykkmekansime presser oljen opp i brenneren.
Parafinlampe
Lampen ble kalt rundbrenner på grunn av den sylindriske veken. Den lå nedsunket i parafin i lampens glasskolbe. På 1800-tallet var flere typer olje i bruk. I starten var fetolje, som illeluktende tran- og hvalolje, vanligst. Senere ble den erstattet av treolje eller olje laget av kull. Parafin var billig og rentbrennende, og jordoljen avløste snart de andre oljetypene.
Gasslampe
Lampetten er av jern og polert messing og har gassarm til ett bluss. Den ble produsert av R.W. Winfield & Co i Birmingham i 1878. Fabrikken laget også rørmøbler som stoler og senger. Gass for privat belysning ble ingen suksess i Norge på grunn av høy pris. Lampen var en gave fra Nasjonalmuseet til Teknisk museum i 1931.
Nattlampe
Denne elektriske nattbordlampen i messing er fra omkring 1915. Da elektrisk belysning ble vanlig, kunne flere rom i huset lyses opp. Det ble mulig å utføre flere aktiviteter uavhengig av tid på døgnet. Lesing på sengen var for eksempel ikke lenger brannfarlig. Lampeskjermen er ikke original.
Gatelykter
Gatelysene bidro til å trygge uteområdene etter mørkets frembrudd. Privat eiendom og offentlige bygg skulle beskyttes mot «lyssky virksomhet». I Oslo etablerte kommunen på 1830-tallet en egen lyktekomité med politimesteren og brannmesteren i spissen. Komiteen sørget blant annet for at lysene fungerte som de skulle. Lyktene måtte tennes, slukkes og holdes rene.
Det startet med 75 offentlige oljelykter i Oslo i 1734. I tillegg satte også private gårdeiere opp lykter ved sine eiendommer. I 1848 kom gasslyktene, og i 1892 ble de første elektriske lampene tent på paradegaten Karl Johan med annenhver gasslykt og annenhver elektrisk buelampe. De forskjellige lyskildene eksisterte parallelt i flere tiår. I 1929 ble de siste gasslyktene slukket.
Lyktestolpe for gass
I 1848 ble Oslo gassverk grunnlagt. Elleve gatelykter ble satt opp fra gassverkets lokaler i Storgata til Stortorvet. Denne lykten er av støpejern med nygotisk dekor og er merket som nummer 10. Gass gav bedre lys og var lettere å vedlikeholde enn oljelyktene.
Lampehus for gatelykt
De første gatelyktene var oljelamper for fetolje, som tran og hvalolje. Gårdeiere og forretningsdrivende satte opp lykter som lyste opp gater og inngangspartier. Det var også kommunale lykter i bruk. Oljelampene lyste svakt, tålte kulde dårlig, og behovet for vedlikehold og pussing av glass var stort. For å spare på utgiftene var det strengt regulert hvilket tidspunkt lyktene skulle tennes. Etter 1881 ble det ikke lenger kjøpt inn nye oljelykter i Oslo. Men de var fortsatt i bruk og ble flyttet fra sentrum til forstedene.
Gasslykt «Regent»
Den hengende gasslykten med sju bluss ble kjøpt inn av Oslo gassverk omkring 1915 fra den ledende produsenten av gasslykter William Sugg & Co i London. Lampen var en teknologisk nyvinning med flere sammensatte bluss i hver sin kuppel for å øke lysmengden, mens perforerte hetter spredte lyset. Den kastet også mindre skygge enn de tidligere gasslyktene.
Elektrisk gatelykt
Lampen ble anskaffet av Oslo Lysverker i 1923. Dette var samme år som kommunen besluttet å elektrifisere all gatebelysning i byen.
Byens paradegate
Oslos innbyggere møttes på Karl Johan, der det gjaldt å se og bli sett. Gatebelysningen var etter 1892 en kombinasjon av høye elektriske buelamper med sterkt lys og lave gasslykter som gav et svakere, men mer behagelig lys. De to variantene sees i horisonten mot slottet i bakgrunnen.
Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum
Graving i byens gater
Gasslyktene var forbundet med rør som måtte graves ned. Rørene måtte også jevnlig repareres. I krysset Prinsens gate og Nedre Slottsgate ble en hel lyktestolpe skiftet ut. Bildet er tegnet av arkitekt Wilhelm von Hanno i 1862.
Foto: Wilhelm von Hanno / Fredrik Birkelund / Oslo museum
Kulltrådlampe fra Hammerfest
Hammerfest ble i februar 1891 den første byen i Europa med elektrisk gatebelysning. Kommunen bestemte at overskuddet fra byens spritsalg skulle betale for dette allmennyttige formålet. Finnmarksposten beskrev hendelsen: «Den straalende belysning gjør naturligvis stor lykke hos byens folk, som om aftenen ferdes tallrik ute for rett at nyde og beundre det prektige lys som frembringes paa en saa ufattelig maade.»
Lys på arbeidsplassen
Industrien var tidlig ute med å ta i bruk elektrisk belysning. Første gang det skjedde, var i 1877 ved Lisleby Brug i Fredrikstad. Buelamper ble plassert høyt oppe på veggen i fabrikkhallene og lyste sterkt. To kullstifter stod mot hverandre og det oppsto en gnist i mellomrommet mellom dem når strømmen ble ledet gjennom. Åpne lyskilder som olje, gass og kullstifter i kombinasjon med gnister fra maskiner, oljesøl og støv førte til brannfare. Da glødelampene ble lansert på 1880-tallet, ble lysstyrken mer stabil og behageligere å jobbe i. Brannfaren minsket ved at den glødende kulltråden ble kapslet inn i en glasskolbe.
Behovet for belysning var annerledes innenfor kontor og varehandel enn i fabrikkene. Også her var taklyset fortsatt viktigst, men samtidig trengtes en mer fleksibel belysning som gjorde det enklere å lese og skrive.
Glødelampe
Patentert av Sigmund Bergmann i 1881 i samarbeid med Thomas A. Edison som senere kjøpte opp Bergmanns amerikanske patenter. Bergmann dro tilbake til Berlin, der han noen år senere grunnla en lampefabrikk. Den ble en del av Osram i 1919.
Luxo-lampen
I mellomkrigstiden ble glødelampen forbruksvare. Emballasje og logo hjalp forbrukeren med å velge det rette merket. I reklamen for D-lampen hevdet Osram at lampen hadde en levetid på hele 1000 timer og gav 36 % mer lys enn de lampene som vanligvis ble brukt. Lampen ble lansert i 1935.
Osram D-lampe
I mellomkrigstiden ble glødelampen forbruksvare. Emballasje og logo hjalp forbrukeren med å velge det rette merket. I reklamen for D-lampen hevdet Osram at lampen hadde en levetid på hele 1000 timer og gav 36 % mer lys enn de lampene som vanligvis ble brukt. Lampen ble lansert i 1935.
Strekking av kabler
Også elektrisiteten var arealkrevende. Kabler måtte graves ned i grunnen eller ledninger strekkes mellom master. Elektrisitetsverket i Oslo var kommunalt og hadde ansvaret for byens strømforsyning. Her strekkes det 35000 volt kabler i krysset Øvre Slottsgate – Prinsens gate sommeren 1922.
Foto: Ukjent fotograf / Norsk Teknisk Museum
Titteskap med modell
Inne i titteskapet kan du se en man som predikerer foran en forsamling, og en plakat hvor det står "Bare de opplyste er ikke redd for skygge".
Modell av Geir Christiansen
4. Forbruk
Elektrisk underholdning
Kampen mellom elektrisitet og gass stod på kjøkkenet. Gassverkene var i mellomkrigstiden i stor grad blitt utkonkurrert som leverandør av belysning til industrien og gater. Men gass egnet seg godt til matlaging i hjemmet, og mange husholdninger hadde allerede investert i gasskomfyrer. Likevel økte populariteten til de elektriske husholdningsapparatene.
Elektrisitet var ren og basert på norsk vannkraft og en voksende nasjonal elektroteknisk industri. Hygiene var også viktig, og det ble påpekt at elektrisitet ikke oste slik gass og parafin gjorde. Elektrisitetsverkene gikk sammen med produsentene for elektrisk utstyr, husmororganisasjonene og folkeopplyserne for å overbevise husmødrene om å koke elektrisk.
Edisons filmfremviser
Lars Fitjar var tidlig ute med å vise film i Haugesundsområdet. Han reiste rundt med denne filmfremviseren og en grammofon på bedehus og andre forsamlingslokaler. Fremviseren ble også brukt til lysbildeforedrag. Filmrullene ble sveivet for hånd. Ofte måtte han lage sin egen elektriske strøm da mange steder fortsatt var strømløse. Prosjekteringslyset ble dannet ved hjelp av gass.
Kinoplakat
De fleste filmene som ble vist, var utenlandske og ble kjøpt direkte fra USA eller en forhandler i Oslo. Det fantes også en tidlig norsk filmproduksjon. Prisen for en barnebillett var 10 øre i 1905, som tilsvarte prisen for en liter melk. Kino var svært populært. Lokalene fyltes opp, og publikum elsket å se de levende bildene.
Filmfremvisning i Osterhaus’ gate
Norvald Bjerke viste filmer i Oslo og Bergen omkring 1910. I tillegg spilte han selv trekkspill sammen med virtuosen Øivind Andersen under forestillingene.
Foto: Ukjent/Norsk Teknisk Museum
Kampen om husmødrene
Elektrisitet bidro til nye former for underholding. Det statlige radioselskapet Norsk Rikskringkasting (NRK) ble grunnlagt i 1933 etter noen år med private selskaper. Lyden ble sendt fra studio via lokale radiosendere ut til de tusen hjem. De første radioprogrammene inneholdt musikk, radioteater, gudstjenester og folkeopplysning.
Radioapparatet fikk en fremtredende plass i stua og ble en viktig del av tidens interiører. I starten var markedet dominert av radioer fra utenlandske firmaer som Telefunken og Philips, men etter hvert ble også flere norske radiofabrikker etablert.
Elektra komfyr
I 1932 lanserte Oslo-firmaet Per Kure en billig elektrisk komfyr som passet inn på de fleste kjøkkener og hos familier med mindre god økonomi. Elektriske plater var en teknisk nyhet og var besparende for både strømforbruk og plass. Den minste modellen Elektra-komfyrer hadde to kokeplater, stekeovn og varmeskap for tallerkenene.
Tredelt kokekar
Riktige kokekar var viktige for å utnytte kokeplatene på komfyren. Kokekar i aluminium med flat bunn var anbefalt. De ledet varmen best. I tillegg var det viktig at hele platen var dekket. Et kokekar i tre deler gjorde at poteter, grønnsaker og kjøtt eller fisk kunne kokes samtidig på den største platen.
Elektrisk lysreklame
Lampen var reklame for Elektra komfyrer og kokeapparater produsert av Per Kure. Den tegnede figuren ble brukt i mange av firmaets reklamer. Lampen kom fra Cæsar Lundbergs forretning på Bryn som solgte elektrisk utstyr på begynnelsen av 1930-tallet.
Parafindrevet brødrister
Turismen vokste på slutten av 1800-tallet. Badehotellet og sanatoriet på Hankø åpnet sommeren 1877. Her var det også utleievillaer der gjestene laget sin egen mat. For å tilfredsstille de utenlandske turistenes smak ble det anskaffet brødristere, men disse måte drives av parafin før elektrisiteten kom.
Kokeapparat for parafin
Kokeapparater drevet av petroleum eller parafin gjorde at maten kokte raskt opp. At de også var økonomiske i bruk, bidro til at de ble vanlige i mange kjøkken tidlig på 1900-tallet. Ulempen var at de var svært brannfarlige.
Kokeapparat for gass Model 45
Gass var godt egnet til matlaging. Gasskomfyrer var vanligst, men det fantes også små og enkle kokeplater for gass.
Reklame for Rex komfyr
Elektrisk Bureau var det ledende elektrotekniske foretaket i Norge. Det var tidlig ute med å produsere kjøkkenartikler i serien Rex. Henriette Schønberg Erken var en pioner innen husmoryrket som husstellærer og kokebokforfatter. Hun holdt kurs og demonstrerte elektriske apparater for husholdningen, som i denne reklamen fra 1926.
Foto: Ukjent/Norsk Teknisk Museum
Reklame for elektrisitet og gass
Drømmen om et koselig hjem var et sentralt motiv i reklamen fra mellomkrigstiden. Det trengtes varme til både matlaging og oppvarming. Effektivisering av husarbeidet var også et viktig salgsargument. Reklamen var for norskproduserte elektriske artikler og tyske og britiske gassovner som ble solgt i Norge.
Vi som koker elektrisk
Gerd Wibord Thune var ansatt av Norske elektrisitetsverkers Forening for å lære opp norske husmødre i matlaging ved hjelp av elektrisitet. Kokeboken kom ut i 1939. under andre verdenskrig kom boken i nye utgaver med kriseoppskrifter og råd om hvordan husmoren kunne spare på både strøm og matvarer.
Radio i hvert hjem
I etterkrigstiden ble barbering med elektriske maskiner populært. Tørrbarberingen som det ble kalt, utfordret den tradisjonelle barberingen med kost, kniver, såpe og vann. Barbermaskinen var enklere å bruke, og det ble hevdet at den også var mer hygienisk. Søl med vann og de farlige knivene forsvant. Lanseringen av den nye forbruksvaren ble fulgt av store reklamekampanjer.
1950-tallets reklameannonser var sterkt kjønnet. Kvinnelige konsumenter var målgruppe for de fleste nye forbruksvarene. Unntaket var barbermaskinene som var beregnet på menns ansiktshår. Barbermaskinreklamen ga identitet til de mannlige konsumentene ved å spille på maskulint utseende og kunnskap om barbering, elektrisitet og mekanikk.
En latvisk radio
Radioen Vef super MD39, produsert i Latvia i 1939, ble gitt til museet i 1964. Opprinnelig kom den fra «Riksutvalg for disponering av herreløse radioapparater». Utvalget fordelte radioapparatene som ikke ble hentet etter krigen. Jødene var de første som fikk inndratt sine radioapparater under krigen. Over halvparten ble drept i tyske konsentrasjonsleirer. Kanskje har dette apparatet vært eid av en norsk jøde?
Trolløye
Radiorøret eller elektronrøret av typen Telefunken A M2 DRP ble brukt som trolløye i radioen. Dette var en stasjonsmåler der elektronrøret lyste når radioen var riktig innstilt på ønsket stasjon. Lampen blinket når søkeren var ute av fokus og lyden skurret.
Reklame for Telefunken radio
På 1930-tallet var den tyske radiofabrikken en av de største leverandører av radioer i Norge. Den særegne logoen ble designet i 1919 og er fortsatt i bruk. Å lytte til radio ble en fritidsaktivitet og kilde til opplysning og dannelse på lik linje med å lese bøker og aviser.
Illustrasjon: Ukjent/Norsk Teknisk Museum
Bruksanvisning for Telefunken Stratos 34
Stratos var en serie blant Telefunkens mange radioer. Det ble lagt vekt på enkel betjening av radioen, god lyd, og «det vakre utseende som gjør at den passer i ethvert hjem».
Foto: Ukjent/Norsk Teknisk Museum
Kroppspleie
I 1896, året etter at verdens første kinematograf åpnet i Paris, ble levende film vist på Circus Varieté i Oslo. Åtte år senere ble den første kinoen etablert i Stortingsgata. Bare i Oslo var over tjue kinoer i drift omkring 1910, og tendensen var lik over hele landet. Alle med en fremviser og tilgang til film kunne sette opp en kino der det passet. I 1913 fikk Norge en egen filmlov. Da ble det krav om kommunal tillatelse for å vise film. Kommunale kinoer ble opprettet, og de små private kinoene forsvant.
De første filmene var korte og inneholdt gjerne nyhetsstoff eller humor. Noen av filmene hadde et vovet innhold etter tidens normer. Det var stumfilmer, akkompagnert av grammofon- eller pianomusikk.
Schick barbermaskin
Jacob Schick konstruerte den første elektriske barbermaskinen. Den ble satt i kommersiell produksjon i 1931. Fabrikanten fortsatte å videreutvikle konseptet med tørrbarbering. Det amerikanske barbermaskinmerket eksisterer fortsatt i 2023.
PhiliShave «Sigaren»
Philips lanserte sin første elektriske barbermaskin i 1939, den såkalte PhiliShave. Utover 1940-tallet ble maskinene tilgjengelige for stadig flere. I reklamen ble begrepet tørrbarbering brukt, og metoden skulle være skånsommere mot huden. Barbermaskinen fikk kallenavnet Sigaren.
PhiliShave «Egget»
I 1953 kom Philips’ første batteridrevne barbermaskin. Den kunne dermed enkelt tas med på reise. Speilet på batteriboksen var også hendig for å sjekke resultatet av barberingen. To år tidligere hadde Philips lansert modellen med dobbelthode som var en ny teknologi innenfor elektrisk barbering.
Remington «Contour»
Remington Rand satset på barbermaskiner fra 1937. Merket var kjent fra blant annet skrivemaskiner, og barbermaskinene fikk raskt en god posisjon også i Norge. På 1950-tallet drev firmaet en utstrakt markedsføring med eget avbetalingssystem og en innbytteordning for eldre barbermaskiner. Slagordet var: «La barberingen bli en fornøyelse!»
Braun DL 3 1955
Det tyske elektronikkmerket Braun begynte å produsere barbermaskiner på 1950-tallet. Firmaet satset stort på industridesign, blant annet ved å jobbe med gripevennlighet. Også logoen ble designet på 1950-tallet.
Bruksanvisning for Telefunken Stratos 34
Stratos var en serie blant Telefunkens mange radioer. Det ble lagt vekt på enkel betjening av radioen, god lyd, og «det vakre utseende som gjør at den passer i ethvert hjem».
Foto: Ukjent/Norsk Teknisk Museum
5. Magi
Atomkjernens hemmeligheter
Atomkjernens hemmeligheter
På 1930-tallet var kjernefysikk et nytt og uutforsket felt. Einstein hadde allerede slått fast at store energikilder lå skjult i atomene. Mange hadde idéer om hva kjernekraften kunne brukes til. Var dette løsningen på verdens energikrise? Forskere så med optimisme på kjernefysikkens muligheter – i en tid før atombomben var oppfunnet.
I 1932 spaltet forskere atomkjerner i laboratoriet for første gang. Det klarte de ved hjelp av en maskin som akselererte partikler til høy hastighet. Nå kunne forskerne kontrollere en kjernereaksjon, og utføre eksperimentell kjernefysisk forskning. Ellen Gleditsch var den som introduserte feltet kjernefysikk i Norge. På 1930-tallet ville ethvert fysikklaboratorium med respekt for seg selv etablere et akselerasjonslaboratorium. Fysikkprofessor Johan Holtsmark ved Norges Tekniske Høyskole satte i gang byggingen av en Van de Graaff-akselerator. Han hadde store visjoner for hva maskinen kunne få til:
«(…) hvis man kunde få ødelagt masse og utvunnet den energi som vilde bli fri ved ødeleggelsen. Det skulde ikke mange gram til for å skaffe hele Norge elektrisitetsforsyning i et år.» (Teknisk Ukeblad, 1935)
Generator, del av Van de Graaff-akselerator
Dette er den andre Van de Graaff-generatoren i hele Europa. Maskinen ble bygget ved Norges Tekniske Høyskole (NTH), mellom 1933–1937, i regi av Johan Holtsmark og med hjelp fra Odd Dahl. Den kunne lage høyspenning opptil en halv million volt. Målet var å skape nok energi til å knuse atomkjerner og skape en kjernereaksjon. Høyspenningsanlegget på NTH var starten på akseleratorbasert kjernefysikk i Norge.
Akselerasjonsrør
Et akselerasjonsrør ble koplet til generatorens kuppel. Gjennom røret ble protoner sendt i høy hastighet mot en målskive av lette grunnstoffer. Det skapte en kjernereaksjon. Med avanserte instrumenter kunne fysikerne måle hva som skjedde etterpå. Akseleratorbasert kjernefysikk, med sitt behov for plass og infrastruktur, var starten på de enorme forskningslaboratoriene for kjernefysikk slik vi kjenner dem i dag.
Foto: Ukjent/Museum for universitets- og vitenskapshistorie
Van de Graaff på verdensutstillingen i 1937
På verdensutstillingen i Paris ble det nyeste innen teknologi vist frem, og i 1937 var en Van de Graaff-maskin selvskreven. Under demonstrasjonene slo lilla gnister ut av kuppelen til stor begeistring for publikum. Maskinen utstilt i Palais de la Decouverte kunne produsere opptil 5 millioner volt. Det er ti ganger mer enn vår maskin, som også stod ferdig i 1937.
Tegning: Boutterin/Bridgeman Images
«Å lage energi via fusjonsteknologi har vært en drøm i flere tiår. Men det har også vært bare det: en drøm. Nå kan det altså endelig se ut til at drømmen kan bli virkelighet.»
Fusjon
Å skape energi i kjernereaktorer kan gjøres på to måter, gjennom fisjon eller fusjon. Fisjon deler atomkjerner, mens fusjon smelter sammen partikler. Fusjonsprosessen har vært forsket på siden andre verdenskrig, og i 2022 hadde fusjonsforskere et stort gjennombrudd: De skapte en kjernereaksjon som ga fra seg mer energi enn de hadde tilført. Dette viser muligheten for en selvgående energikilde, altså en slags evighetsmaskin. Men fusjonseksperimentene er svært ressurskrevende. De krever et enormt trykk og over 150 millioner grader celsius, som er mye varmere enn solens kjerne.
Foto: Damien Jemison/AP, NTB
Å få hjulet til å dreie helt av seg selv
Perpetuum mobile kommer fra latin og betyr «evig bevegelse». Evighetsmaskinens mål er å kunne gå av seg selv, altså utføre et mekanisk arbeid uten hjelp fra en ekstern energikilde.
Det første forsøket på en evighetsmaskin som vi kjenner til, ble utviklet av den indiske matematikeren Bhaskara, ca. år 1150. I renessansen tegnet Leonardo da Vinci skisser av evighetsmaskiner, men han innså samtidig at det var umulig å bygge slike. Dette kunne ikke forklares vitenskapelig før på midten av 1800-tallet. Termodynamikkens lover slår fast at en del av energien alltid vil gå tapt i omformingen av energi fra en tilstand til en annen. Lovene begrenser virkningen av en maskin til mindre enn 100 prosent. Det betyr at evighetsmaskinens prinsipp om å utføre et arbeid uten tilførsel av energi er umulig. Dette har likevel ikke stoppet oppfinnere fra å prøve, som evighetsmaskinen til Teknisk museum er et eksempel på.
Generator, del av Van de Graaff-akselerator
Evighetsmaskinen ble bygget på Vulkan Jernstøberi og mekaniske Verksted i Oslo, trolig mellom 1890–1930. Maskinen ble laget på bestilling, men ingen hentet den. Kanskje var det fordi oppfinneren ikke hadde råd til å kvittere den ut eller at personen underveis hadde mistet troen på prosjektet. Vi kjenner verken bestilleren eller maskinens konstruksjonstegning. Gitt i gave til Norsk Teknisk Museum i 1939.
Forsiden av en katalog til verdensutstillingen.
Illustrasjon: A. Simon.
Tegning: Boutterin/Bridgeman Images
Leonardo da Vincis notatbok
Tegningen viser en skisse av en evighetsmaskin. Små baller inni hjulkonstruksjonen skulle få hjulet til å gå rundt av seg selv.
Tegning: da Vinci/ The British Library.
Foto: Ukjent/Museum for universitets- og vitenskapshistorie
Energi som universell målestokk
Den tyske kjemikeren Wilhelm Ostwald (1853–1932) mente at alle fenomener kunne forklares ut fra læren om energi. I sin energilære – energetikken – inkluderte han ikke bare naturen og materien, men også samfunnsmessige forhold som kultur og økonomi.
Prosjektet handlet ikke om å skape en uuttømmelig energikilde, men om energieffektivisering. Målet var å frigjøre mennesket fra naturens tvang. Ostwald mente at energi var en ressurs som mennesket måtte mestre. Evnen til å forvalte energi på en effektiv måte satte han i sammenheng med et lands kulturutvikling. Ostwald skilte ikke mellom ulike kulturer, men mellom ulike lands kulturelle nivå. Hvilket nivå landet befant seg på, ble vurdert ut fra dets energibeholdning, utnyttelsesgraden og fordelingen av den i samfunnet. De landene som mestret dette best, befant seg på det høyeste sivilisasjonsnivået.
Energi og kultur
Bok av Wilhelm Ostwald som ble oversatt til norsk i 1911 og utgitt på Aschehoug forlag. Historikeren Edvard Bull d.e. kalte Ostwald for en av samtidens skarpeste vitenskapsmenn i sin anmeldelse av boken. I dag regnes Ostwalds energilære som en idéhistorisk kuriositet.
Batteri
Ble produsert av Belfa elektrokjemiske fabrikk i Bergen mellom 1900–1920.
Amerikansk dollarseddel
Under den økonomiske krisen på 1930-tallet lanserte noen amerikanske ingeniører idéen om et nytt økonomisk system. Istedenfor et system basert på gullstandarden, der pengemengden står i forhold til sentralbankens gullreserver, foreslo de at pengenes verdi skulle knyttes til mengden energi samfunnet rådde over. Hovedpoenget var at energibeholdningen til for eksempel en sekk kull er konstant, mens pengeverdien til kullet endres over tid. Å bytte til en energivaluta ville gjøre det økonomiske systemet mer forutsigbart, mente de. Flere norske ingeniører støttet tanken.
6. Norge i en fossil verdensorden
Bilmotor, 1910-1930
T-Forden er en av de første masseproduserte bilene. Den var utrustet med en 4-sylindret motor som ga 20 hestekrefter og en toppfart på rundt 70km/t. I forbrenningsmotoren gjøres kjemisk energi om til mekanisk energi. Gnisten fra tennpluggen antenner bensingassen som skyver stemplet inne i sylinderen, som igjen skyver bilen fremover. T-Forden kunne drives av bensin, parafin eller etanol.
Det fossile havet
På 1800-tallet bygget norske verft skip av tre. Mot slutten av århundret ble de erstattet av stålskip drevet av kullfyrt damp og på 1900-tallet petroleumsmotoren. Skipsflåten har vært en av verdens største. Norske skip har fraktet fossile brensler som kull, olje og gass som tørrlast og i tankskip. Skipene har fraktet kull fra England og Tyskland til jernbanen, gasskraftverk og fabrikker i Norge. Drevet av kullfyrte dampmaskiner og dieseldrevne motorskip har råstoff som tømmer, fisk og hvalolje gått fra Norge til kunder over hele verden. Motoriserte hvalbåter og fiskeskøyter har høstet av havet, og fra slutten av 1960-tallet har olje og gass blitt hentet opp under havbunnen. Skipene frakter ikke bare brensler, råstoff og varer til og fra Norge. De er nav i et internasjonalt nettverk som har gjort verden stadig mer fossil.
Byggingen av Panama-kanalen, 1907
Panamakanalen fører skipstrafikken gjennom seks dobbeltsluser på veien mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Kanalen åpnet for trafikk i 1914. Det var opprinnelig meningen at polarskipet Fram skulle være åpningsskip, men åpningen ble så forsinket at skuta dro hjem til Norge. I 2016 ble kanalen utvidet med et parallelt løp som tar større skip.
Teodolitt
En teodolitt er et instrument for å lese av horisontale og vertikale vinkler og brukes i landmåling. Denne ble brukt under byggingen av Panamakanalen. Den utfordrende byggingen startet i 1800-årene. Over 27 000 arbeidere antas å ha mistet livet frem til åpning i 1914.
Innseilingen til Suezkanalen, 1890-1915
Suezkanalen knytter sammen Middelhavet og Rødehavet. Kanalen åpnet for trafikk i 1869, og reduserte reisetiden mellom Europa og Asia med omtrent en måned. Skip med en lengde inntil 275 m og en bredde på 70 meter kan passere gjennom kanalen. De kan frakte inntil 1 million fat med olje eller andre varer på inntil 200.000 tonn.
Barken «Lindesnæs»
Vinteren 1877–1878 ble seilskutene «Jan Mayn», «Stadt» og «Lindesnæs» ombygd til tankskip ved Fagerheims verft i Tønsberg. Lasterommene på skutene ble inndelt i med vanntette skott og oljekraner på dekk. Selv om damp-tankskipet ble utviklet samtidig, ble det bygget seil-tankskip inn på 1900-tallet. Oljer og petroleum holdt seg godt og tålte lange seilaser, og rederne sparte utgifter til drivstoff .
Parafinkanne
Frem til begynnelsen av 1900-tallet ble bensin, parafin og andre oljeprodukter fraktet som stykkgods i kanner og tønner om bord i skip. Selve skipet var som en gigantisk container som fraktet brenselet fra produksjonssteder utenlands til store havner som Oslo og Bergen og videre ut til handelssteder langs kysten.
Tømmermottak i Gjøsvika
Kobberverket på Røros hadde et stort behov for tømmer i utbrytningen av malm, i avsvovling og til smelting og raffinering av kobberet. Etter at Rørosbanen åpnet i 1877, kunne importert koks tas i bruk. Avskogingen stoppet opp. Andre steder på Østlandet forenklet jernbanen transport av tømmer og åpnet nye områder for skogsdrift.
Modell av NSB damplok 2a nr. 16
Tre lokomotiver av denne typen ble levert til Kongsvingerbanen i 1861. Etter åpningen av Hovedbanen mellom Kristiania og Eidsvoll i 1854, var jernbaneentusiasmen stor. Den var usvekket frem til 1920-tallet, da vei og veibygging kom i førersetet. Jernbanen reduserte transportkostnadene drastisk, og endret også bosettingsmønstre med fremvekst av nye tettsteder langs linjene.
KREDITERING
KREDITERING HER
«Reise i Mexico», 1907
I 1907 reiste den norske ingeniøren og offiseren Ole Wilhelm Lund til Mexico. Han skulle undersøke muligheten for å bygge en jernbane fra Mexico by til Stillehavet. Siden 1870-tallet hadde Lund vært sentral i utbyggingen av norske jernbaner med blant annet utstikking av Bergensbanens høyfjellsovergang og byggingen av Ofotbanen og Sulitjelmabanen.
Kullskuffe
Kullet brenner og får vann til å koke. Varmeenergien i dampen forvandles til en mekanisk kraft som driver lokomotivet fremover. Kullet oppbevares i en tank på lokomotivet eller i en egen vogn og må spas inn i brennkammeret. Fra begynnelsen av 1900-tallet ble kullet gradvis erstattet av diesel og elektrisitet. I 1971 ble det siste damplokomotivet tatt ut av drift.
På jakt etter kull
Norsk koksverk, 1965
I 1961 ble Norsk Koksverk etablert i Mo i Rana og visjonen om norsk koks endelig realisert. Ved verket ble kull fra blant annet Svalbard videreforedlet til koks. Kvaliteten på koksen var omdiskutert, og i 1988 ble verket nedlagt.
«Nightshift» av Sverre Knut Johansen
Opptak fra forskjellige vognene og alarmer festet på disse er samplet og bearbeidet og utgjør sammen med andre lyder fra Koksverket fundamentet i verket «Nightshift». Musikken følges i filmen av videoopptak fra verket gjort av Oddbjørn Johansen før nedleggelsen i 1988. «Nightshift» ble utgitt første gang i 1999 på albumet The Source of Energy.
Anneksjonsskilt
Utdrag fra "Arktisk gruvedrift" 1974
Fra gruvene på Svalbard er kull fraktet med skip til varmekraftverk i Longyearbyen, og til kjemisk og metallurgisk industri i Norge og Europa. På begynnelsen av 1900-tallet var håpet at kullforekomstene på Svalbard skulle dekke behovet for kull i Fastlands Norge. Til tross for at kullet var viktig i stålproduksjon ved jernverket i Mo i Rana, har det hele tiden vært nødvendig å importere kull.
Produsert av NRK.
Fra Ny-Ålesund, 1936
Svalbard var et mannssamfunn av gruvearbeidere og funksjonærer. Arbeiderne hadde ikke lov til å ha med seg familien. Det var et gode forbeholdt kontorarbeiderne. 7. juli 1929 reiste de fire første arbeiderkvinnene til Longyearbyen. Kvinnene arbeidet innen omsorg, forsyning og renhold. Først på 1970-tallet fikk kvinner lov til å jobbe i gruvene
«Jacob Kjøde» ankommer Harstad
I mai 1949 legger «Jacob Kjøde» til kai i Harstad. Om bord er kistene med 15 gruvearbeidere som mistet livet da metangass antente kullstøv i Ester III i Ny-Ålesund den 4. desember. Ulykker og eksplosive branner har til sammen krevd livet til over 185 arbeidere i de norske gruvene på Svalbard.
Gruvearbeidere på jobb i gruve 5 på 1960-tallet
Ned til 300 meter jobber gruvearbeiderne i fjell med permafrost. Kull og stein ligger lagvis. Kullagets tykkelse bestemmer arbeidshøyden. I Svea-gruva er kullagene opp mot fem meter tykke, mens høyden i gruvene ved Longyearbyen er under en meter. Når kullet forsvinner, settes det opp stempler. De skal bære fjellet som trykker ned.
GASSBRENNER
Den fossile kroppen
Dusj
Arbeidet i gruvene på Svalbard og i gassverkene var møkkete. Etter endt arbeidsdag vasket arbeiderne seg i bøtter eller vaskevannsfat. Det hendte ofte at noen gikk hjem uten vask. Arbeidstøyet kunne snart stå av seg selv på grunn av kull- og steinstøv. Med varmt vann og dusj ble det etter hvert enklere å vaske kroppen ren for støv og sot.
Støvlunger
Dette er et røntgenbilde av lungene til en eldre mann som jobbet i en kullgruve. Støv kan fremkalle en betennelsesreaksjon i lungene som danner arr. Gradvis blir pusten dårligere, og risikoen øker for andre lungesykdommer som kreft og tuberkulose. Mange typer arbeid som gruvedrift, rivningsarbeid og tekstilproduksjon gir høy eksponering for støv.
Bygging av gassklokke for Oslo gassverk
Når kull varmes opp til 1100–1 200 grader, dannes det en gassyntese av hydrogen, metan, karbonmonoksid og etylen. Den kalles lysgass eller bygass. Det var ikke mulig å tilpasse produksjonen fullt ut til forbruket. Den ekstra gassen ble oppbevart i gassbeholdere, såkalte gassklokker, som sto i vannbasseng. Den største klokken ved Oslo gassverk ble bygget i 1925 og rommet 60 000 gass.
Gassmåler
Gassverket i Oslo åpnet i 1848, og i løpet av 1850-tallet ble det etablert gassverk i Halden, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Moss. Ledningsnett som brakte gassen fra gassverket til forbrukerne, ble lagt i bakken. Av og til kunne det oppstå lekkasjer. Gassmålere som denne ble brukt i laboratoriet ved Oslo gassverk og kunne måle gassutslipp.
Arbeidere ved retortene i Oslo gassverk, omkring 1930
Retorter var ovner som ble fylt med steinkull og brant ved 1100 grader i 7 til 8 timer uten tilførsel av oksygen. Arbeidslag på fem mann skrapte den hvitglødende koksen ut og ned til avkjøling i etasjen under. Når en retorte var tømt, bar det videre til neste. Svetten rant, og seilduksvotter beskyttet mot den verste varmen. Etter 1920 ble driften mer maskinell.
Koksboks
Et biprodukt ved brenning av kull til gass var koks. Koksen ble solgt fra en haug på Ankerløkken. Den kunne være opptil 10 meter høy. Det var mulig å få kjørt hjem koks, men mange hentet den også selv med vogn eller kjelke. Gassverket dekket ikke behovet for koks, og importert koks kunne også kjøpes i egne utsalg.
Da havet ble tømt for olje
Fra flenseplan i Grytviken, Sør-Georgia, omkring 1930.
Hvalfangstindustrien var en verden av menn. Hvalfangerne skulle være tøffe og holde roen i møte med ekstrem natur og farlig arbeid. Hvalen var overalt. Når flenserne skar hull i buken, veltet innvollene ut. Hvalrester la seg som en fet hinne over alt. Stanken satte seg i klærne, i senga og i alt de smakte.
Menn fra St. Vincent på Kapp Verde om bord i «Thor II», 1916–1917
På Kapp Verde-øyene, utenfor kysten av Vest-Afrika, stoppet skuta for å fylle kull. Billig arbeidskraft kom også om bord. De utførte det tyngste arbeidet. De skyflet kull, bar kasser, slepte materialer og spadde graks, de gjørmete restene etter produksjon av hvalolje. De afrikanske arbeiderne var ikke del av skutas fellesskap. Dem blandet man seg ikke med.
Gruvelampe
Frem til midten 1800-tallet fant mesteparten av hvaloljen veien til oljelampene. Oljen fra fangst langs kysten i nordområdene var etterspurt i Nord-Europa og USA. I hjemmet var lampene gjerne åpne skåler, mens lukkede lamper ble brukt i gruver. Oljen ble fylt i beholderen og brant gjennom veken i tuppen. Denne lampen ga lys i koboltgruvene på Skuterud i Modum.
Hvalfangstskipet D/S «Hav»
D/S «Hav» ble bygget ved Akers mek. Verksted i 1931 for rederiet A/S Polhavet i Tønsberg. Båten ble drevet av . Raske dampskip gjorde at hvalfangerne kunne fange raske hvalarter. Fra 1920-tallet ble de døde hvalene tatt om bord i flytende kokerier, og omgjøringen av hval til olje kunne foregå til havs.
Harpun
Skytteren sikter og fyrer av et skudd mot hvalen. Harpunen treffer og trenger inn i dyrets kropp. Lina strammer seg og utløser granaten som eksploderer inne i dyret. Noen ganger drepes hvalen i løpet av sekunder, andre ganger tar det timer. Granatharpunen ble utviklet av Svend Foyn og var viktig for industrialiseringen av hvalfangsten på 1860-tallet.
Hvalører
I den industrielle hvalfangsten var hastverket stort, og den lettest tilgjengelig oljen lå i spekket. Når spekket var skrellet av, ble resten av hvalen dumpet, og jakten etter neste hval fortsatte. Rundt tre millioner dyr måtte bøte med livet. Enkelte arter forsvant for alltid, andre balanserer fortsatt på kanten på utryddelse.
Energiforvaltning
Fossile brensler som kull og olje kan brukes når det trengs. Vann og vind følger naturens gang. Hvis elva fryser eller tørker inn, må maskinene stå. Med dampmaskinen kan fabrikken gå uavhengig av vær og årstider.
Fabrikker med dampmaskiner krevde at mange mennesker utfører arbeid i samme takt. Tidligere hadde arbeid handlet om å utføre en oppgave og arbeiderne hadde fått betalt for mengden planker kuttet eller garn spunnet. Nå ble arbeid knyttet til tid, og arbeiderne fikk betalt for tiden de hugget eller spant. Dagen ble delt i arbeidstid og fritid.
Termodynamikken vokste frem som kunnskapsfelt på 1800-tallet. Det bidro til å koble energi, effektivitet og arbeid sammen, og ga et vitenskapelig grunnlag for ingeniørenes effektivisering av maskinene. Fra fabrikkene spredte vektleggingen av produktivitet og effektiv energiutnyttelse seg til andre deler av samfunnet.
Kokshenting, 1919
Å forvalte energiressurser var ikke bare et spørsmål for bedrifter eller staten. Også i husholdet skulle energien forvaltes. Ofte var kvinnene ansvarlige for koks, kull og ved til oppvarming, belysning og ikke minst matlaging, der råvarer skulle omdannes til energigivende næringsstoffer og sikre ytelse i arbeidet.
Indikator for dampmaskiner
En indikator viser hvordan gasstrykket i dampmaskinen varierer. Variasjonene ble automatisk nedtegnet på et papirark. Ingeniører brukte diagrammet til å kontrollere at maskinen fungerte best mulig og hvor stor arbeidskapasitet den hadde. Arbeidet med å forbedre dampmaskinens virkningsgrad, var et utgangspunkt for fagfeltet termodynamikk.
Stoppeklokke
Som arbeider kan du få betalt enten for et stykke arbeid eller for tiden du arbeider. Med fabrikkproduksjon ble det vanligere at arbeid og tid ble knyttet sammen. Da ble det viktig at arbeidstiden var så effektiv som mulig. Tidsstudier undersøkte hvordan arbeidet kunne gjøres raskere og med mindre energiforbruk både hos maskinene og arbeiderne.
Modell av tankskipet M/T «Strix»
Før 1. verdenskrig var petroleum først og fremst en lyskilde. Gjennom krigen ble den en energikilde med mange flere anvendelser. Norske redere satset på tankskip, og i 1930, da «Strix» ble bygget, hadde Norge verdens tredje største tankskipsflåte. Veksten har fortsatt. I dag fraktes det 27 ganger mer olje med skip enn i 1935, og omtrent en fjerdedel av all skipstransport er oljefrakt.
Fordekket på T/T «1978
Oljetankerne er ikke bare arbeidsplasser, men også levested. Lengst tid ute hadde de som seilte på Asia, som gjerne var ute i to til tre år av gangen før andre verdenskrig. Gradvis er seilingstidene blitt redusert. Om bord arbeider besetningen i hovedsak med drift og vedlikehold. Med skip i jern og stål handler det først og fremst om kampen mot rusten.
7. Fossile Eventyr
Norge er en oljestat. Store inntekter kommer fra utvinning av olje og gass og Norge har en omfattende industri knyttet til produksjonen. Høsten 1969 ble Ekofisk oppdaget. Det var startskuddet for virksomheten i Nordsjøen. Men Norge var også del av andre oljeeventyr. Industriell utvinning av olje begynte i siste halvdel av 1800-tallet med felt blant annet i USA, Romania og Aserbajdsjan. Norske ingeniører og forretningsmenn bidro til å hente oljen opp og norske redere og sjøfolk transporterte den fra feltene til forbrukerne.
Utover på 1900-tallet ble verden – og Norge – omformet av olje. Den dannet grunnlaget for blant annet den store drabantbyutbyggingen som omformet landskapet og livsstil. Bilen åpnet for å bo lengre fra arbeidet og en mer fartsfylt fritid. Gjennom 1900-tallet har økt tilfang av olje gått hånd til hånd med økt velstand. Norge har vært et lykkelig oljeland - særlig når oljeprisen har vært høy. Nå fyller forbrenning av fossile brensler atmosfæren med stadig mer klimagasser. En gang tar det slutt. Er det fortsatt et eventyr?
Ekofisk-tanken
Støpt i betong, med en høyde på over 70 meter, kunne Ekofisk-tanken lagre opptil 1 000 000 fat olje. Den ble bygget som en lagringsplass for olje fra Ekofisk-feltet, men ble raskt erstattet av en rørledning til Teesside i England. Tanken er ikke lenger i bruk.
"Snart er det over. Ikkje neste år, ikkje om ti eller tjue år, men snart. Frå havet sitt perspektiv er det snart. Då helikopteret lettar ser eg alt saman heilt klart.
Når kvar og ein boreplattform har tømt dei 15-30 brønnane under seg, når dei har fylt heile reservoaret med vatn, då ska dei løfte over- og understell og frakte plattformane bort, ein etter ein. Berre Ekofisktanken står tilbake. Åleine vil betonggiganten stå her, midt i alt som flyt.
Og sakte, men sikkert vil den søkke i havet og bli borte."
Marit Eikemo, «Alt søkk i havet», Samtidsruinar (2009)
Baku, Aserbajdsjan
Fra 1870-tallet ble de store oljefeltene rundt Baku industrialisert. I 1872 grunnla den svenske Nobel-familien oljeselskapet Branobel. Det var i en periode Russlands største bedrift og spredte seg ut i riket gjennom oljebrønner, rørledninger, raffinerier, tankskip, jernbane og en flernasjonal arbeidsstyrke. Inntektene fra oljen i Baku tilfalt hovedsakelig europeiske investorer
Villa Otium
I 1911 flyttet Hans Olsen og familien inn i Oslos største og flotteste privatbolig tegnet av Henrik Bull. Villaen og hageanlegget minnet om de russiske palassvillaene familien hadde levd i i St. Petersburg og Baku, der Hans Olsen ledet Nobel-familiens oljeselskap Branobel. Villaen er i dag bolig for den amerikanske ambassadøren til Norge.
Oljebrønner i Baku, Brødrene Lumiere 1897.
Over 200 raffinerier var i drift rundt Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan. De spydde ut en tykk, svart oljerøyk. Forurensningen var stor, arbeidsforholdene dårlige og klasseskillene enorme. På begynnelsen av 1900-tallet vokste de politiske og etniske konfliktene. Oljearbeiderne streiket, og Bakus oljeindustri ble et arnested for revolusjonær aktivisme anført av blant andre
I Æventyrland: Oplevet og drømt i Kaukasien
I 1899 reiste Knut og Bergljot Hamsun fra St.Petersburg til oljefeltene i Baku. I Æventyrland beskriver deres reise i en blanding av faktiske opplevelser, drømmer og fiksjon. Oljen er en følgesvenn på reisen – fra brennende parafinlamper foran russiske ikoner i St.Petersburg, som drivkraft for lokomotivet på den transibirske jernbane og som en sanselig, altomsluttende erfaring i Baku.
Lysbryter
Lysbryteren ble installert i Villa Parafina i 1901 og var i bruk til rundt 1930. I 1896 hadde Staten kjøpt eiendommen bygget av parafinimportøren Fredrik Sundt. Villaen ble brukt som statsministerbolig, før den i 1908 ble bolig for utenriksministeren. Siden 1962 har «Villa Parafina» vært Statens representasjonsbolig, mens statsministeren bor i naboeiendommen.
Parkveien 45, «Villa Parafina»
Villaen ble oppført i 1877 for Fredrik Sundt som var en av de største importørene av parafin. Seilskip brakte fat med petroleum fra USA og skotsk parafin som ble solgt direkte til kunder i Oslo eller distribuert videre i landet. Etterspørselen, prisene og fortjenesten var høy. Den staselige villaen hans fikk raskt kallenavnet Villa Parafina.
Statoils hovedkvarter
Den 14. juli 1972 vedtok Stortinget opprettelsen av et statlig norsk oljeselskap som skulle iverata statens forretningsmessige interesser på norsk sokkel. Året etter fikk selskapet navnet Statoil. Midt på 1980-tallet var Staoil blitt den største operatøren i Nordsjøen, og på 1990-tallet gikk selskapet i allianse med blant annet BP og ble et internasjonalt oljeselskap.
«Oljepenger til alles beste»
30. mars 2011 presenterte statsminister Jens Stoltenberg handlingsregelen som angir hvor stor del av inntektene fra oljevirksomheten som kan brukes. Han sammenlignet skogen og oljepenger; «vi gjør som i god skogsforvaltning: vi hogger bare i tilveksten.» Oljefondet ble opprettet i 1990 for å sikre langsiktighet i oljepengebruken.
Borekrone
For 150 millioner år siden sank alger og plankton til havets bunn. Tusenvis av lag med nye avleiringer, leire, sand og kalk presset dem sammen og nedover i varmen. På om lag 2000 meter og 200 grader ble de til olje og gass. Som olje og gass gled de oppover igjen til en barriere av tett stein helt til en borekrone laget et hull og lettet på trykket.
Alexander Kielland-ulykken
27. mars 1980 ble ett av de fem beina til boligplattformen Alexander Kielland revet av i høy sjø på Ekofiskfeltet i Nordsjøen. Plattformen kantret. 123 omkom, og 89 ble reddet. Ulykken er den største industrielle ulykken i Norge. Til sammen har minst 266 mennesker omkommet til havs i norsk oljevirksomhet siden 1967.
Trafikk over Rådhusplassen
Med bilen kom nye, raske kjøretøy som krevde plass. Forgjengerne måtte ut av gatene og opp på fortauet. På Rådhusplassen i Oslo møttes havna, jernbanen og bilene. Ideen om en tunnel under Akershus festning ble lansert første gang i 1916 og i 1990 åpnet Festningstunnelen. Tunnelen fører gjennomfartstrafikk langs sjøsiden av Oslo under jorda.
Avgiftsmerke, 1932
Mellom 1927 og 1932 måtte alle biler ha avgiftsmerker for å vise at årets kontroll- og veiavgifter var betalt. Fargen på merket forandret seg fra år til år. Det ble etter hvert også innført avgifter knyttet til bruk. I 1931 ble det innført en bensinavgift på 3 øre per liter. En liter bensin kostet da rundt 20 øre. Avgiftene skulle dekke utgifter til vedlikehold og bygging av veier.
Gargoyle Mobiloil Arctic
Den pyramideformede oljekannen på 1 liter fra Norsk Vacuum Oil var populær i etterkrigstida. Selskapet importerte og solgte smøreoljer, spesielt til fiskeri- og handelsflåten. Etter krigen ble smøreoljer til kjøretøy viktig. Smøreolje beskytter bevegelige deler i maskiner og motorer, reduserer friksjon og slitasje, vanninntrengning og rust.
Fossil makt
Hvor viktig oljen er for moderne krigføring, ble tydelig under første verdenskrig. Til tross for at olje har vært brukt som brensel og lyskilde uminnelige tider i Midtøsten, var det først nå at vestlige oljeselskap for alvor fattet interesse for oljeforekomstene her. Europeiske og amerikanske selskaper ønsket å sikre ressurser til sine hjemmemarkeder og å bevare en høy fortjeneste på oljen de allerede produserte i USA, Polen, Ukraina og Russland. Selskapene fikk militær og politisk støtte av sine lands myndigheter til å sikre seg kontroll over de viktigste oljeforekomstene i verden.
Inntektene fra oljefeltene i Midtøsten tilfalt i all hovedsak de vestlige oljeselskapene, og kun en ørliten del gikk til produsentlandene. Først med nasjonaliseringen av oljeindustrien på 1970-tallet fikk land som Iran, Irak og Saudi-Arabia større del i inntektene. Over 30 % av den oljen verden forbruker i dag, produseres i Midtøsten, og det er her de største reservene ligger.
Utover på 1900-tallet ble verden – og Norge – omformet av olje. Den dannet grunnlaget for blant annet den store drabantbyutbyggingen som omformet landskapet og livsstil. Bilen åpnet for å bo lengre fra arbeidet og en mer fartsfylt fritid. Gjennom 1900-tallet har økt tilfang av olje gått hånd til hånd med økt velstand. Norge har vært et lykkelig oljeland - særlig når oljeprisen har vært høy. Nå fyller forbrenning av fossile brensler atmosfæren med stadig mer klimagasser. En gang tar det slutt. Er det fortsatt et eventyr?
Bensinpumpe fra British Petroleum
Etter andre verdenskrig var BP en av de store distributørene av oljeprodukter i Norge. Med flere biler på veiene kom også flere bensinstasjoner. Drivstoffet lå i store underjordiske tanker. Bensinpumpene brakte det opp og over i bilens tank.
Fram fyller olje på Vallø, 1910
Vallø Oljeraffineri ble grunnlagt i 1900 og var frem til 1960 Norges eneste raffineri. Raffineriet laget produkter som transformatorolje til kraftverk, drivstoff til motorbåter og kjøretøy og smøreoljer til maskiner. Polarskuta Fram brukte en rekke ulike energikilder på sine ekspedisjoner. Foruten seil, kullfyrt dampmaskin, parafin og en vindturbin med batterier, fikk skuta i oktober 1910 også fylt lagrene med olje.
Rafinor på Mongstad, 1975
Olje er ikke bare olje. Den kjemiske sammensetningen varierer fra oljefelt til oljefelt, og før den kan brukes må den foredles gjennom raffinering. Raffineriet på Mongstad ble oppført av Norsk Brændselolje og Norsk Hydro og stod ferdig i 1975. Med råolje fra Midt-Østen og Nordsjøen produserte anlegget en rekke produkter.
Magnetkort fra Norol
Norol ble grunnlagt i 1976 som et statlig norsk distribusjonsselskap for petroleumsprodukter. Selskapet tok over etter Norsk Brændselolje som hadde vært eid av blant annet BP. I 1988 ble selskapet overtatt av Statoil. Statoil ble da et såkalt integrert oljeselskap som drev med alt fra leting, utvinning og produksjon av olje til salg av bensin (og pølser).
Oljelager i Abadan, Iran
Anglo-Persian Oil Company (APOC) ble grunnlagt i 1909 for å utnytte oljefelt i Iran. Selskapet ble opprettet på oppfordrings fra det britiske marinedepartementet. Den britiske staten eide 51 % av aksjene fra 1914. Selskapet endret navn til British Petroleum (BP) i 1954.
Oljekuppet i 1953
I 1951 nasjonaliserte den iranske statsministeren Muhammad Mosaddeq landets oljeindustri. Produksjon og distribusjon hadde vært kontrollert av Storbritannia gjennom selskapet APOC, senere BP, og hoveddelen av inntektene ført ut av landet. I 1953 støttet USA og Storbritannia opp under et kupp for å få Mosaddeq avsatt. Fra 1954 ble Irans oljeindustri igjen kontrollert av vestlige oljeselskaper.
Kart over rørledninger, oljeterminaler og oljefelt i Midtøsten
Oljen fraktes ut fra oljefeltene via rørledninger. De går til raffinerier ved Persiabukta eller nordover til Middelhavet, der oljen pumpes over i store tankskip. Skipene frakter oljen videre til kunder over hele verden.
Bombe
Denne sementbomben ble anskaffet av Hærens flyvevesen i 1914 Granater var blitt sluppet fra fly under den italiensk-tyrkiske krigen i 1911. Under den meksikanske borgerkrigen i 1913 ble det for første gang brukt et fly som var bygget for å bære bomber.
«Jerrykanne», 1942
Bensinkannen ble utviklet i Tyskland i mellomkrigstiden. Kannene var viktig for motoriseringen av de militære våpengrenene, og muliggjorde raske forflytninger. De var lette å stable, ikke spesielt tunge og enkle å produsere. Fra 1939 ble den kopiert av briter, amerikanere og etter hvert også i Kallenavnet «Jerrykanne» stammer fra engelsk slang for tysker: Jerry for «german»
Flypropell
I 1903 foretok de amerikanske brødrene Wright den første flyvning med et motorisert fly. I begynnelsen var militær flygning praktisk talt enerådende, men etter første verdenskrig ble fly tatt i bruk til sport, utforsking og kartlegging, til transport av varer, post og passasjerer i tillegg til krigføring. Denne propellen ble kjøpt til et mindre fly rundt 1920.
Magasin for Colt mitraljøse for fly
Under 1. verdenskrig ble maskingeværet montert på fly, og dermed var jagerflyet oppfunnet. Drevet frem av bensindrevne forbrenningsmotorer ble fly en avgjørende krigskraft. Storbritannia gikk inn i krigen i 1914 med 11 utdannede militærflygere, og hadde da krigen sluttet mer enn 20 000 fly av ulike typer, 100 luftskip og nær 300 000 mann innrullert.
Modell av containerskipet «Bayard»
Containerskipet «Bayard» ble bygget for rederiet Fred. Olsen ved Ankerløkken verft i Florø i 1974. Containersystemet ble utviklet i USA på 1950-tallet og reduserte kostnadene med å frakte varer dramatisk. Om lag 90 % av alle varer vi kjøper, har en gang vært i en container.
Containerskipet «Moscow»
Med containerskipet ble frakt av varer over store avstander billig. Det er lønnsommere å produsere varer der lønningene er lave og transportere dem til forbrukere langt unna enn å ha fabrikker nær markedet. Gradvis har skipene vokst seg større og større, så store at Panama-kanalen er blitt for liten. Vil skipene bli enda større når isen smelter i nord?
Forenede Kullimportører i Bjørvika, Oslo havn
Containerskipene endret havneområdene. Før containerne var havna kjernen i byen. Lossing, lasting og lagring av containere krever mye plass, og skipene forsvant fra sentrum til utkanten av byen.
Sleipner petroleumsmotor
Små petroleumsmotorer som denne en-sylindrede motoren produsert av Sleipner Motorfabrikk i Fredrikstad i 1908 var tilpasset det norske fisket. Det hadde tradisjonelt foregått nær kysten i små båter. Med motor var det mulig å komme lenger ut på havet, et hav som ble oppfattet som uuttømmelig.
Smørekopp til bensinmotor
Antageligvis produsert i 1912
Rapp Motorfabrikk
Motorene skapte nye arbeidsplasser. Mindre verft i distriktene bygget båtene, enkle slipper og verksteder reparerte dem, og drivstoff måtte tankes. På 1920-tallet hadde tre av fire båter norskproduserte motorer fra en av de over 120 norske motorfabrikkene. Den største var Rapp motorfabrikk på Rodeløkka i Oslo.
Konserv A/S hermetikkfabrikk, 1930
Fersk fisk ble lagt på is og fraktet med raske dampskip eller jernbane til kunder i Europa. Store mengder brisling og sild gikk til hermetikkfabrikker. Her ble de tredd på tråd, røyket og lagt i olje i bokser for hånd. En middelstor fabrikk kunne produsere ca. 30 000 bokser per dag. Fiskeindustrien var arbeidsplass for mange kvinner.
Svolvær
Med motoriseringen i de første tiårene av 1900-tallet ble en god og trygg havn viktigere enn nærhet til fiskeplassene. Bygder som hadde ligget tett på fiskeplassene, ble avfolket, mens tettstedene lenger inn vokste med fiskemottak og foredlingsfabrikker .
Fiskebåter på vei mot Lofotfiske
Motorbåtene ga flere dager på havet og lengre tid til fiske hver dag på områder stadig lenger unna land. I tillegg medførte maskindrevne redskaper som kraftblokken at garnmengden kunne økes og fangsten vokse. Arbeidet ble også mindre slitsomt.
Fiskekvæner i båt
Motorene skapte nye arbeidsplasser. Mindre verft i distriktene bygget båtene, enkle slipper og verksteder reparerte dem, og drivstoff måtte tankes. På 1920-tallet hadde tre av fire båter norskproduserte motorer fra en av de over 120 norske motorfabrikkene. Den største var Rapp motorfabrikk på Rodeløkka i Oslo.
Laksetrailer
På 1970-tallet ble laks og ørret for alvor norske husdyr. Det meste av fisken eksporteres. Hver dag kjører i snitt mer enn hundre vogntog med laks fra anleggene langs kysten til fly, skip eller videre langs veien til kunder over hele verden.
Ulikhetsmaskiner
Dampmaskinen har vært en velstandsmaskin, men også en ulikhetsmaskin. Den åpnet verden opp, avlastet kroppen, ga tilgang til flere varer og økende materiell velstand . I samspillet med kull, stål og en kapitalistisk vekstøkonomi pr oduserte og forsterket dampmaskinen
Når dampmaskiner og forbrenningsmotorer forvandler kull, olje og gass til hestekrefter og kilowatt, slippes det ut drivhusgasser. Siden starten av den industrielle revolusjon har den globale gjennomsnittstemperaturen økt. Det fører til tørke, flom og kraftige stormer. Enkelte områder rammes hardere enn andre og de med minst har færrest muligheter til å tilpasse seg. De verste konsekvensene har vi ennå ikke sett. De er det fremtidens mennesker som må møte.
Bessemerkonvertor
I bessemerprosessen, som ble utviklet av Henry Bessemer i 1855, fremstilles stål ved innblåsing av luft i flytende råjern. Stålet var ikke av høyeste kvalitet, men kunne fremstilles billig og i store mengder. Bessemerstål har hatt stor betydning i fremveksten av det moderne samfunnet. Produksjon av stål er svært energikrevende og er totalt er ansvarlig for 7–9% av verdens utslipp av karbondioksid med et gjennomsnitt på 1,8 tonn CO2 per tonn stål.
Bessemerkonvertoren på skjermen kan sees i museets 2. etasje. Film: Håkon Bergseth / Norsk Teknisk Museum
James Watts dampmaskin
Dampmaskinen utnytter energien i vanndamp fra en dampkjele som drivkraft til å bevege andre maskiner. Brennstoffet er i utgangspunktet fleksibelt, men de fleste har vært fyrt med kull. Kull har høy energitetthet sammenlignet med for eksempel ved. Samtidig slipper forbrenning av kull ut store mengder klimagasser. Når ett kilo kull brennes, slippes det ut om lag 2.5 kg CO2.
Hvem har bidratt mest til globale CO2 utslipp?
Hvis alt fossilt brensel som har bidratt til verdens CO2 utslipp mellom 1750 og 2020 hadde fått plass i 100 tønner, så ville forbruket til de ulike verdensdelene ha fordelt seg sånn som du kan se inni titteskapet. (Afrika 3, Asia 33, og Nord-Amerika og Europa 60).
Fremstillingen tar ikke hensyn til folketall.
Kilde: Our World in Data/Der Spiegel
