Hofgaard-maskinen

Rolf Hofgaard tok ut og vedlikeholdt en rekke patenter på elektromekaniske regnemaskiner fra 1924 til midt på 1950-tallet. En prototype fra 1956 for en elektronisk kontormaskin med kartotek, regneverk, input og utskriftsenheter tilhører Norsk Teknisk Museums samling.

Hofgaard befant seg i siste halvdel av 1920-tallet i de mest sentrale kontortekniske utviklingsmiljøene i USA. Han etablerte blant annet et stort utviklingslaboratorium i kompaniskap med Remington. Fra midt på 1930-tallet til 1960 arbeidet Hofgaard i Norge, etter hvert i samarbeid med elektroselskapet Sønnico. Maskinen ble demonstrert midt på 1950-tallet, men aldri satt i produksjon. Prototypen ble gitt til Teknisk museum, men er aldri stilt ut.

Hva kan en slik maskin og et slikt utviklingsprosjekt lære oss om teknologiutvikling, eller mer konkret om datamaskinenes tilblivelse?

Innen 1950-årene var omme var Hofgaards løsninger parkert og forbikjørt av de digitale elektroniske datamaskinene som fant sitt grunndesign i løpet av det første tiåret etter andre verdenskrig.

Fra forskningsmiljøer i USA og Storbritannia, primært finansiert av krigsteknikkens behov, sprang industrielle løsninger ut rettet mot militære og sivile markeder. Det norske elektronikkmiljøet etter krigen hadde sterke forbindelser til de angloamerikanske miljøene., først gjennom kontakter etablert gjennom de titalls norske ingeniører og vitenskapsmenn som var i eksil i Storbritannia under krigen, og der fikk innpass i de mest sentrale britiske elektronikk-forskningsmiljøene.

I etterkrigsårene var studiereiser og opphold ved ulike amerikanske miljøer obligatorisk for de som ledet an i maskinbygging i Norge på 1950-tallet. Jens Glad Balchen på NTH skal ha funnet inspirasjon fra studieopphold ved Yale University i 1951 for sin elektroniske analogmaskin DIANA. På samme måte hadde Thomas Hysing, som ledet arbeidet med Norges første elektroniske digitalmaskinen NUSSE ved SI i Oslo, studieopphold i réleteknikk ved UCLA Berkley, bak seg før han gikk i gang med maskinkonstruksjonen i Oslo i 1951.

Neste generasjon NTH-ingeniører som utgjorde kjernen i siffergruppen ved FFI, hvorav mange skulle bryte ut og starte det som ble Norsk Data, var i tur og orden på lengre studieopphold ved MIT. Disse kjente historiene gir et samlet inntrykk av at forbindelsene mellom USA og norske utviklingsmiljøer omkring elektroniske regnemaskiner er et rent etterkrigsfenomen. Historien om Rolf Hofgaard og hans maskin kan modifisere dette.

Norsk og internasjonal datahistorie har en tung vekt på utviklingen etter 1945. Datahistorisk forskning har altså i stor grad konsentrert seg om historien etter 1945, med vekt på krigstidens prosjekter og introduksjonen av radiorøret som avgjørende.

Norsk forskning følger samme linje. Bildet domineres av forskningsinstitusjonenes interesse for regnekraft, og etter hvert en statsstøttet interesse for anskaffelse og anvendelse av elektroniske regnemaskiner også i industri og forvaltning. Beretninger om miljøer og personer involvert i utviklingen av en norsk dataindustri starter i 1945.

I denne tradisjonen er amerikanske ENIAC stamfaren – første generasjon – og dagens diversifiserte maskinpark alle på et vis ENIACs etterkommere. I en slik genealogi er det fare for å definere et «år null» som svekker bildet av viktige bakgrunner, overganger og overlapp mellom teknologer.

Én bestemt historie er oftest fraværende: Rolf Hofgaards arbeider med sitt databehandlingssystem rettet mot det private næringsliv, utviklet i samspill med de ledende amerikanske kontormaskinfirmaene på 1920-tallet, og i samspill med norske investorer på 1930- til 50-tallet.

Hofgaard er mest aktiv i en overgang mellom de første mekaniske regnemaskinene og hullkortsystemene som Hollerith og Bull står for i Norge, og etterkrigstidens «nullpunkt» med elektronikk og radiorør. Selv om han også var aktiv i Norge i etterkrigstiden, i samme periode som de norske elektronikkpionerene, er han ikke omtalt i litteraturen. Det kan skyldes at Hofgaard-maskinen er et eksempel på en mislykket innovasjon. Den står like fullt frem med fortellerkraft om en overgangsteknologi og et utviklingsprosjekt som ikke var en raritet i liten skala, ensomt i en bortgjemt garasje.

Tvert imot er Hofgaard blant de første som tar reisen fra Norge til USA for å gi sitt bidrag til å bringe kontormaskin-industrien over i elektronikkens tidsalder. Han etablerer samarbeid med et av de ledende selskapene i bransjen, Remington, som går i kompaniskap med Hofgaard og setter opp en stor utviklingslab i Bridgeport CN.

Krakket i 1929 og urolighetene som fulgte satte en stopper for selskapet Hofgaard-Remington Corporation, og boet ble solgt til National Cash Register (NCR). Ifølge Hofgaard fulgte et hundretalls patenter med på kjøpet.

Betyr det at Hofgaards utviklingsarbeid også satte spor etter seg i etterkrigstidens maskinpark, slik den ble utviklet av selskaper som Remington, NCR og IBM? Det er blant spørsmålene som skal undersøkes.

Viktigst er det at forskningsprosjektet vil kaste nytt lys på en av museets gjenstander, simpelthen ved å spørre «Hva er dette for en maskin?», og deretter sette alle funn inn i den store datahistoriske fortellingen, som i likhet med det meste annet av teknologi- og innovasjonshistorie sjelden handler om enkeltpersoners geniale påfunn og klare gjennombrudd, men om de mange tusen små og store forsøk, feiltrinn, gjennombrudd og veivalg på veien til vårt moderne informasjonssamfunn.