Hva kan én og samme gjenstand fortelle oss om museenes ulike mandat, samlingspraksis og formidling? Og hvilke historier vekkes til live når en tilsynelatende ordinær gjenstand gis en plass i rampelyset? Bli med på en reise inn i museenes verden, sett fra plystretelefonens perspektiv. Vi møter masterstipendiat for 2024, Sara Alette Nygaard.
— Hva er din bakgrunn?
Jeg er student på Museologi og kulturarvsstudier ved Universitetet i Oslo. Jeg har bakgrunn fra studier på UiO i kultur- og kunsthistorie, og tidligere utdannelse som blomsterdekoratør. Jeg har altså en blanding av akademia og håndverker i meg.
— Hvilke funn håper du å avdekke i masteroppgaven?
Oppgavens tematikk er å sammenligne én lik gjenstand, som står utstilt både på Norsk Teknisk Museum og Nasjonalmuseet i Oslo, for å undersøke hva en utstilling gjør med en gjenstand og hva en gjenstand bringer til et museum.
Gjenstanden jeg har valgt er telefonen EB 1967-modell, også kalt plystretelefonen. En bruksgjenstand nok mange som levde på 60-70-80-tallet har et forhold til, men som jeg ikke kunne noe om fra før. Ved å se på samme type gjenstand på to forskjellige museer, ønsker jeg å se på hvordan de to museene gjør sine mandat og samling- og utstillingspraksiser forskjellig, eventuelle likt. Hva har de to museene valgt å vektlegge ved telefonen? Hvordan har museene presentert telefonen, og hvilke forutsetninger ligger i museenes samling- og utstillingspraksiser?
— Hvorfor Norsk Teknisk Museum?
Oppgaven handler om både Teknisk Museum og Nasjonalmuseet, som begge er valgt fordi de er nasjonale museer innen ulike felt og ligger i samme by, Oslo. Det gir et godt sammenligningsgrunnlag, der forskjellene i mandat og praksiser hos museene kan komme fram.
— Hva er din favoritt gjenstand på museet?
Kan jeg svare noe annet enn telefonen «min»? Jeg har i hvert fall blitt veldig glad i den grå, masseproduserte hverdagstelefonen. For meg viser den at en museumsgjenstand ikke trenger være noe unikt eller gullbelagt for å være fasinerende. Telefonen jeg skriver om er å finne i en monter i I/O utstillingen på Teknisk Museum. Men det er faktisk fire eksemplarer til av 1967-modellen synlige på museet.
Ellers vurdert jeg en stund å skrive om telefonkiosken Riks, som utgangspunkt for oppgaven min. Den røde telefonkiosken, også utstilt i IKT-utstillingen I/O, liker jeg fordi du kan gå inn i den og få en følelse av hvordan det var å bruke den. Det gir en annen museumsopplevelse. Den er også en gøy kombinasjon av arkitektur og design - bygning eller bruksgjenstand?
— Har oppgaven ført til en overraskende oppdagelse?
Med lite forhåndskunnskap om telefonen jeg valgte, har jeg blitt fasinert av hvordan man, når 1967-modellen var Televerkets standardapparat, måtte stå i telefonkø for å få fasttelefon hjemme. Etterspørselen var større enn det Televerket klarte å betjene. Langt fra vår hverdag nå, der vi alle har en telefon i lomma og bytter den når man selv har lyst.
Televerket fikk mange telefoner i retur når folk skifte til nyere modeller, og flere av 1967-modellen ente hos tidligere Telemuseet, nå en del av Norsk Teknisk Museum. Derfor har Teknisk museum over 100 eksemplarer av 1967-modellen i samlingen sin, mens Nasjonalmuseet har den ene som står utstilt. Denne forskjellen i samlingene kommer ikke fram i utstillingene på de to museene.
— Hva er drømmen etter endt master?
— Hvordan har samarbeidet med museet preget din tilnærming til masteroppgaven?
Samarbeidet med museet har vært bare positivt. Å få dette masterstipendet har gitt meg mulighet til å være på museet så mye jeg har trengt. Alle ansatte jeg har spurt, har stilt opp med tid og delt av sin kunnskap om samlingene og utstillingsarbeidet. Jeg var så heldig å få ha praksisplass her høsten 2024 som en del av studieløpet. I den perioden ble jeg kjent med mange på museet, og det ble en god start inn mot masteroppgaveskrivingen.
