Av Dag Andreassen, konservator ved Norsk Teknisk Museum

Hangen til å komme seg til skogs vokste blant Christianias kondisjonerte etter 1850, da industrialiseringen begynte å påvirke byluften. Etter hvert ble det et mål å få folk fra alle samfunnslag ut i skauen for velvære, avslapping og fysisk fostring. Skytterlag ble til idrettslag, og turistforeningen ble dannet for å hjelpe folk ut på tur. Mot slutten av 1800-tallet var det polarheltene, med Nansen i spissen, og vinteridrettsheltene, med skihopperne på toppen, som satte heltestandarden og inspirerte folket til å finne frem sin indre Birkebeiner.

Thomas Heftye er ikke bare navnet på en fasjonabel gate på Frogner. Han var «bankier og friluftsmann» – en av Christianias rikeste, som også visste å dele godene. Heftye elsket friluftsliv, både rundt hovedstaden og langt til fjells. Da han døde i 1884, hadde han sørget for at Turistforeningen, som han startet, fikk Eidsbugarden som port til Jotunheimen. Han sørget også for at hovedstaden fikk både Østmark og Nordmark: Hans «jaktslott» Sarabråten i Østmarka, samt Frognerseteren og Tryvann i Nordmarka, ble kommunalt gods takket være Heftye.

Friluftsliv og marka ble et felleseie for folk i Christiania, og Thomas Heftye var en viktig pådriver i denne utviklingen. Han sørget for nye turmål i naturen, som det første Tryvannstårnet, bygget i 1867. Tårnet ble et populært turmål med tre utkikksplattformer. Det andre tårnet, bygget i 1884, lignet det første, men råtnet og ble revet i 1924. I 1933 stod et nytt tårn ferdig, inspirert av middelalderske borger, og ble en del av utviklingen av Tryvann som vintersportssted. Etter 20 år ble dette tårnet også revet på grunn av forfall, og et nytt tårn ble bygget med støtte fra NATO og NRK, som markerer Tryvannstårnets moderne rolle i Oslo.

At Tryvann ble et teleteknisk knutepunkt i Norge på 1920-tallet, var kanskje ingen tilfeldighet. Telegrafverket, som ledet an i den trådløse revolusjonen, hadde nemlig en sjef ved navn Thomas Heftye – sønn av tårnbyggeren. Han var offiser, teleingeniør og en friluftsentusiast som trolig kjente Tryvann bedre enn de fleste.

Den første radiosenderen for prøvedrift i 1923 ble plassert ved Telegrafverkets anlegg på Tryvann, ikke langt fra det daværende utkikkstårnet. Derfra hadde man fri sikt vestover mot fjellheimen og østover til svenskegrensen. Samtidig ble tårnet brukt av brannvakta til å speide etter skogbrann.

Da regulære radiosendinger startet på 1920-tallet, ble mellombølgesendere plassert i byene, og Oslo fikk sin på Lambertseter i 1929. Men med FM-radio og fjernsyn på vei, trengtes et helt nytt sendenett. På 1950-tallet begynte utbyggingen av nær 50 hovedsendere over hele landet – og Tryvann fikk igjen en sentral rolle.

I 1958 begynte pressen å grave i Tryvannstårnets sanne formål. Forsvarets arkitekt, P.A.M. Mellbye, nektet å kommentere, men med fremveksten av fjernsynet ble hemmeligheten avslørt: Et nytt tårn skulle bygges på Tryvann, over 100 meter høyt, i betong – med utkikksplattform for publikum. Offisielt ble tårnet presentert som et kringkastingstårn, men det skjulte en militær funksjon som var i tråd med den kalde krigens behov for strategiske høydepunkt.

Byggingen av tårn som disse var ikke unik for Norge. Eksempler som British Telecoms tårn i London, som ikke ble "offisielt" anerkjent før på 1990-tallet, viser hvordan slike konstruksjoner ofte måtte være både synlige og usynlige på samme tid.

Byggingen av det nye Tryvannstårnet startet i 1960. Det skulle bli 118 meter høyt, med seks underetasjer som solid fundament for den slanke betongkonstruksjonen. Et servicebygg på bakken rommet kontorer, tekniske rom og publikumsmottak. Øverst i tårnet, 60 meter over bakken, lå et panoramagalleri med 360-graders utsikt – tilgjengelig via landets raskeste heis eller en sommeråpen trapp til utendørsgalleriet.

Tårnets design ble hyllet og trakk assosiasjoner til tidens teknologiske vidundere – særlig romrakettene. Tilfeldigvis var det nesten like høyt som Saturn V, måneraketten som sendte Apollo-astronautene til månen. Med belysning som forsterket silhuetten, ble det et lysende landemerke. I september 1962 sto tårnet ferdig, og forsvarsminister Gudmund Harlem overleverte det fra staten til Oslo kommune. Fra 1963 fungerte det som hovedsender i det landsdekkende radio- og fjernsynsnettet, men det tok flere år før hele Norge var dekket.

Så var det Harald Hårfagre som samlet Norge til ett rike eller var det NRK? Hvis det var det siste så er Tryvannstårnet det ultimate symbolet på rikssamlingen: Ikke før folket i Finnmark fikk se de flimrende TV-bildene med Tryvannstårnet som logo på slutten av sekstitallet kunne hele landet samles foran fjernsynet til samtidige opplevelser av lyd og bilde. Fra tårnet ved hovedstaden strømmet nyhetene og debattene, musikken og fjernsynsteateret, Erik Bye og barne-TV ut til hele folket – samtidig. Det er ikke rart at folk fra hele landet valfartet til Tryvannstårnet.

Tryvannstårnet ble en umiddelbar publikumsmagnet, med opptil 120 000 besøkende årlig. Men fra 1980-tallet, i takt med NRK-monopolets fall, mistet tårnet noe av sin tiltrekningskraft, og besøkstallene raste til under 20 000. Kanskje var folk blitt mer reisevant og fant utsikten mindre imponerende sammenlignet med tårn i byer som Berlin eller Seattle, eller det nye Tyholt-tårnet i Trondheim med sin roterende restaurant. Men det var ikke dette som satte en stopper for besøkene – i 2004 måtte tårnet stenges for publikum etter nye branntekniske krav, da heis og trappeløp i samme sjakt ble ansett som for farlig.

Tryvannstårnet mistet sin rolle som landets kringkastingssentrum da det digitale bakkenettet erstattet analoge TV-sendinger fra 2007. I 2017 ble også FM-senderne slukket, og de digitale senderne ble flyttet til andre tårn, blant annet de enklere nabotårnene på Tryvann. Selv om tårnet fortsatt huser enkelte telekommunikasjonsfunksjoner, var det få tekniske innvendinger da riving ble lansert som en mulighet. NRKs kontrollrom på Tryvann ble avviklet, men mye av utstyret er bevart av Teknisk museum.

Diskusjonen om Tryvannstårnets fremtid splittet byen. Noen ville rive det for å slippe vedlikeholdskostnader, særlig siden brannsikkerheten hindret bruk uten store ombygginger. Andre så muligheten for et nytt og mer spektakulært tårn – kanskje med hotell og restaurant – og flere forslag ble lansert i forbindelse med en mulig OL-søknad fra Oslo. På den andre siden sto verneforkjemperne, som fremhevet Tryvannstårnet som et ikonisk landemerke og et viktig industrielt kulturminne.

Store deler av Tryvannstårnets teknologiske historie er bevart av Norsk Teknisk Museum. I bildekarusellen nedenfor kan du glede deg over nostalgiske tilbakeblikk fra tårnets liv, mens vi venter spent på tårnets nye drakt med Christian Ringnes som eier.