Carl Størmer og nordlyset

Av Arne Langleite

Det første fotografiet av nordlyset ble tatt allerede i 1892 av tyskeren Martin Brendel. Til vitenskapelig bruk var de første fotografiene ikke klare nok, på grunn av den lange lukkertiden som var nødvendig for å ta bilde av fenomenet. Bildene ble tatt om natta, og nordlyset ble utflytende og utydelig.

Carl Størmer (1874-1957), som siden studietiden i Kristiania på 1890-tallet hadde vært en entusiastisk fotograf, fikk ideen om å bruke triangulering for å bestemme høyden på nordlyset over jordoverflaten. Slik kunnskap ville være vesentlig for å forstå fenomenet bedre.

Det var flere som var interessert i å finne en løsning på dette. Fysikeren Ole Andreas Krogness, som var bestyrer på observatoriet på Halddetoppen ved Alta, hadde utviklet et kamera som tok seks bilder på samme plate ved hjelp av et flyttbart objektiv, slik at man kunne ta flere bilder i rask rekkefølge.

Størmer fant en løsning på det siste problemet med kameraet, som var å få inn nok lys til at man kunne ta et skarpt bilde av bevegelige former. Han brukte et lite objektiv fra et filmkamera for barn fra den tyske produsenten Ernemann. Dette kameraet ble et viktig instrument for nordlysforskningen også internasjonalt, det ble solgt 300 kameraer til forskere over hele verden.

Med det kameratekniske på plass etablerte Størmer stasjoner med en avstand på minst fem kilometer, som holdt kontakten via telefon. Når det dukket opp et interessant nordlysfenomen, tok fotografene på de forskjellige stasjonene bilder av det samme nordlyset, i samme øyeblikk. For å kunne sammenligne og gjøre beregninger passet man på at den samme stjernen eller konstellasjonen var plassert midt i bildet.

Ved hjelp av beregningene man kunne gjøre på grunnlag av bildene ble det etter hvert etablert at nordlysets gjennomsnittshøyde er på litt over 100 km over jordens overflate. (Men det ble gjort observasjoner ned til 71km og av solbelyste nordlys opp til 1000 km.)

I tillegg til å etablere høyden til nordlyset ga den store mengden fotografier muligheten til å etablere forskjellige typer nordlys. Disse ble for eksempel brukt i et nordlysatlas som ble produsert i sammenheng med det andre internasjonale polaråret i 1932-33. Atlaset ble distribuert til samarbeidspartnere i, blant annet, Canada, USA, Storbritannia og Nederland, og inneholdt også prosedyrer og konvensjoner for å fotografere nordlyset på en måte som ville gi gode resultater for senere beregninger.

Størmer tok de første nordlysfotografiene i 1909, og fortsatte med kartleggingen til sin død. Det ble produsert et stort antall fotografier som la grunnlag for forskning både av Størmer og andre. De fleste bildene er tapt, men ved Norsk Teknisk Museum har vi fortsatt noen hundre eksempler på Størmers arbeid.