Dommedags­rommet

Av Laila Andersen

Inn i en bakgård omringet av leiligheter ligger nødsentralen på Torshov. Ned en kjellertrapp, bak en halvmeter tykk betongdør, befinner det seg et av de mest spesielle objektene i verneplanen for teletekniske kulturminner; et hemmelig dommedagsrom. Før 1990-tallet eide Televerket hele dette kvartalet. I dag er alt solgt.

Nødsentralen er en direkte konsekvens av kald krig, og frykten for total utslettelse. Noe mange er engstelig for også i dag. Hele kvartalet var arbeidsplasser for Televerket; Verksteder, montørbase, lager, bensinstasjon og Åsen sentral der nødsentralen lå i kjelleren til høyre ved den øverste parkeringsplassen

La oss gå tilbake til oktober 1962: I 13 dramatiske dager holdt verden pusten. Aldri har vi vært så nær en atomkrig. Den kalde krigen mellom øst- og vestmaktene nådde bristepunktet da Sovjet bestemte seg for å utplassere atomraketter på Cuba, med rekkevidde til amerikanske storbyer. USA på sin side, hadde allerede mellomdistansemissiler rettet mot Sovjetunionen fra Tyrkia.

Nå startet intense forhandlinger mellom president John F. Kennedy og den sovjetiske lederen Nikita Khrusjtsjov – begge med fingeren på hver sin atomknapp. I siste liten snudde de sovjetiske skipene som var på vei til Cuba med våpen. Krisen ble avblåst, men verdenssamfunnet var rystet. Dommedag hadde aldri føltes nærmere.

Cubakrisen ble en vekker for mange nasjoner. Også for Norges sivile beredskap. Nødsentralen på Torshov er et av få gjenværende vitnesbyrd fra sivilt beredskap. Hit skulle 12 intetanende sentralborddamer fra rikstelefonen beordres fra Telegrafbygningen i Kongens gate 21 ved et eventuelt angrep.

Kommunikasjon er jo gjerne noe av det første som rammes i krig. Det ser vi på regimer i dag og hvordan makthaverne forsøker å kneble ytringsfriheten. Derfor fantes det på begynnelsen av 1960-tallet en plan for hvordan sentralborddamene (eller sentralbordbetjenter som de kanskje hadde titulert seg med i dag) skulle forflyttes hit. De visste selvfølgelig ingenting. Planen var topphemmelig.

Lukten i bunkersen er stram av fuktskade, og slår i mot oss når vi åpner den tunge døra. På tre av veggene er det oppheng til ytterklær, nok knagger til en liten skoleklasse. Knaggene er malt i samme farge som betongveggene, en mosegrønn nyanse som er gjennomgående i de tre rommene nødsentralen består av.

Vi åpner neste dør inn i et slags kontrollrom. Antakelig arbeidsplass for tre personer, for det er tre kontorstoler i rommet. Vi må tolke interiør og dokumentasjon, for det er ingen igjen som kan fortelle oss om den hemmelige nødsentralen.

Tingene og rommet i seg selv bærer vitnesbyrd om innsatsen samfunnet var forberedt på å iverksette ved en eventuell atomkrig. Sentralborddamene måtte nok belage seg på lange, innestengte dager i bunkersen. Det kan vi blant annet lese av krukker med Aspirin i medisinskapet. Det samme forteller en båre lent inntil veggen i arbeidsrommet, og tørrdassen i avlukket ved siden av.

Ellers er det mest teknisk utstyr her nede: en kabeltavle, et sentralbord med et gammeldags telefonrør, samt en loggbok med håndskriften «Åsen Nødsentral». Midt i rommet henger noe som minner om et moderne sikringsskap. Ved siden av hver spak lyser en liten lampe. Her lyser det bestandig. Jeg tror ikke noen vet at forbindelsen fortsatt er intakt. Da vi var nede sist, i november 2025, lyste det fortsatt.

I et dokument datert 1964 fra Telegrafstyret står det blant annet:

«Nødsentralen er plassert i det ene tilfluktsrommet i Åsen sentral. Den skal fungere som nødsentral for Oslo for det tilfelle at Oslo rikstelefon ikke kan fungere, eller bysentralene i Oslo og Bærum helt eller delvis er satt ut av funksjon.

Nødsentralen består av 12 stk. telefonbord av type M, med nødvendige stativer for kabelavslutning, transformatorer, linjeveksler, releer m.v. Det er dessuten montert et stativ WT 100 tonetelegrafiutstyr med 36 kanaler. Telefonbordene er montert med jakk- og lampestriper for 120 fjernsamband, 120 bylinjer, 100 kombinerte CB/LB-abonnentlinjer og 100 LB-abonnentlinjer.»

Innerst i bunkersen er sentralborddamenes arbeidsrom, utstyrt med 12 sentralbord. Rommet er ikke stort, og bare tanken på den hektiske aktiviteten som ville utspilt seg her nede, lokker på migrene. Hvorfor valgte Telenor å legge alarmsentralen nettopp her? Åsen Telebygg er plassert over hoved-fjernkabelen som går ut av Oslo. Det betyr at alle samtaler ut av Oslo gikk gjennom denne. Bak en luke i rommet er veien inn til kabelsjakta.

Grunnen til at dette er en manuell telefonsentral, er nok at fienden sannsynligvis ville sørget for at den automatiske telefonsentralen var ubrukelig. Man er veldig sårbar i krig hvis alt er automatisert og digitalisert, men sentralbordene hadde i tillegg en tilkobling til den automatiske telefonsentralen. Opprinnelig var rommene til nødsentralen et tilfluktsrom.

Det ble heldigvis aldri bruk for utstyret på Åsen nødsentral. Sovjet angrep aldri Norge. Kontorstolene og tørrdassene fikk beholde plasten på. Den hemmelige nødsentralen ble stående ubrukt, og glemt. Fram til Telemuseet midt på 90-tallet gikk i gang med å utarbeide en verneplan for teletekniske bygninger og installasjoner på oppdrag fra Televerket.