Fargeblind

Av Phil Loring

En snøfull novembernatt i 1875 raste et forsinket ekspresstog på vei fra Malmö til Stockholm rett forbi en rekke signallykter. Det kolliderte med et møtende tog i Lagerlunda i Sverige og ni mennesker omkom. Den svenske fysiologen Alarik Frithiof Holmgren (1831–1897) mistenkte at togene krasjet fordi jernbanearbeidere var fargeblinde og hadde forvekslet fargen på signallyktene.

Han testet 266 ansatte for å finne ut av det. Resultatet telte 13 fargeblinde, nesten fem prosent. Studien, som ble publisert på flere språk, bidro til å forvandle fargeblindhet fra en kuriositet til både et vitenskapelig felt og et tema for offentlig debatt. Den første standardiserte fargesynstesten – er kanskje en av de alle første moderne «visualiseringsteknologier» som vitenskapshistorikeren Donna Haraway har kalt det – oppsto av den ulykken.

I artikkelen bruker jeg begrepet «fargeblind», i tråd med mine historiske kilder. I dag er «svekket fargesans» (på engelsk «color vision deficiency») en mer presis betegnelse. Som den norske legen og historikeren Erlend Hem skrev i 2004: «Det har ingenting med blindhet å gjøre, men betyr at fargeoppfattelsen er endret.» Det er, kort sagt, en annen måte å se på.

For 150 år siden forstod forskere at de ikke burde be folk om å navngi farger under fargesynstesting. En av grunnene var fordi folk kan være svært uenige om hvilke navn fargene har. Dette gjenspeiles også i hvordan fargeord varierer fra språk til språk og fra én historisk periode til en annen. En annen grunn var at øvelse spilte en udefinert rolle. Som den britiske kirurgen Charles Roberts skrev i 1881:

«No decisive results can be obtained as to the efficacy of a person's color-sense by asking him the names of certain colours. One person's perception of colours may be irreproachable, yet his power of expression may be defective; whereas another may be colour-blind, but practice may have taught him the names of colours.»

Vel vitende om disse begrensningene utformet Holmgren sin fargesynstest rundt handlinger snarere enn ord. Han ba testpersonene gruppere en rekke gjenstander etter hvilken farge de oppfattet dem som. I arbeidet med å utvikle testen prøvde han farget glass, farget papir, kjemiske løsninger og silke.

Til slutt falt valget på et industrielt fremstilt materiale kjent på tysk og de skandinaviske språkene som zefyrgarn og på engelsk som «Berlin wool». Det var en luftig merinoull, farget i Berlin med nye syntetiske anilinfarger. Zefyrgarn var billigere og mer levende enn naturlig fargede alternativer. I Stockholm, som over hele Europa, var det billig og lett å oppdrive i alle regnbuens farger. 

For å gjennomføre testen la Holmgren frem en haug med 80–100 små bunter av zefyrgarn på et bord i dagslys. Haugen inneholdt bunter i åtte regnbuefarger samt brun, grå, rosa og purpur – i minst fem nyanser av hver farge, fra blek til mettet. Uten å bruke fargenavn ba han testpersonen plukke ut bunten som matchet en blek grønn prøve. Et raskt og nøyaktig svar betydde normalt fargesyn; feil eller nøling utløste en ny runde med en bunt i mørk purpurfarge for å identifisere den spesifikke typen svikt – rød, grønn eller blå.

Utstyrt med testen sin gikk Holmgren i gang med å samle statistikk i stor skala. Sammen med sine assistenter testet han 7 953 svenske jernbaneansatte, 4 225 sjømenn, 2 752 foreldreløse barn, 1 851 soldater, 1 523 studenter, 649 møllearbeidere og 321 fanger og vakter. Nesten alle de testet var menn, fordi kvinner ikke arbeidet i yrker der fargeblindhet var ansett som farlig.

Holmgrens kolleger bestod av et internasjonalt nettverk som brukte den samme standardiserte testen, og de målte befolkninger i Norge, Finland, Danmark, Nederland, Tyskland, Østerrike, Sveits og den nordøstlige delen av USA. Det samme tallet dukket stadig opp: 4 til 5 prosent. Omtrent én av tjue menn testet positivt for fargeblindhet. Forskerne ble overrasket over hvor høyt tallet var.

Svært få av de fargeblinde visste at de var det. Som Holmgren uttrykte det: «Först och främst bör man erinra sig, att färgblindheten icke är någon sjukdom i den mening, att den är förenad med något slags lidande, som uppfordrar den färgblinde att söka läkareråd.» Og likevel kalte han og hans kolleger prosessen med å identifisere den en «diagnose» – et språklig valg som antydet en pasient med behov for behandling. Sådan stemte ordvalget dårlig overens med Holmgrens egen posisjon.

Flertallet av mennesker med svekket fargesans var imidlertid ikke egentlig fargeblinde, men falt inn i en mellomkategori – «svag Farvesands» (eller på engelsk «feeble color sense») i datidens språkbruk. Før standardiserte fargesynstester kunne gi en diagnose opplevde ikke nødvendigvis en person med svekket fargesans synet sitt som svekket. Testen identifiserte ikke bare disse menneskene – i tilfellet med den mildere «svag Farvesands»-kategorien skapte den dem i realiteten.

Holmgren hadde en norsk kollega og tidvis kritiker ved navn Anders Daae (1838–1910). Daae var lege i Kragerø, han ble senere fengselsdirektør og var en pioner innen fingeravtrykksidentifikasjon. På 1870-tallet ble han en del av det internasjonale nettverket av forskere som brukte Holmgrens garntest til å samle statistikk om fargesyn.

Daae skrev i 1878 at grensen mellom normalt fargesyn og fargeblindhet var temmelig vilkårlig. Vilkårlig eller ei hadde klassifiseringen likevel reelle konsekvenser. Han holdt foredrag for andre leger i Kristiania om hvor viktig det var å teste sjømenn og jernbanearbeidere for fargeblindhet for å forhindre ulykker som den i Lagerlunda i Sverige, som dette essayet startet med.

I 1877 gjennomførte Daae Holmgrens test på 413 norske skolebarn, halvparten gutter og halvparten jenter. Ingen av jentene han testet var fargeblinde, og kun fem av dem viste svekket fargesans. Blant guttene testet den velkjente andelen 4,88 prosent positivt for fargeblindhet, og ytterligere 5,36 prosent viste svekket fargesans.

I dag er det en etablert kjensgjerning at mange former for svekket fargesans er knyttet til en mutasjon på X-kromosomet, noe som gjør det til et kjønnsbundet trekk som er langt mer utbredt i XY- enn i XX-kropper. På 1870-tallet var det imidlertid ikke nok data til å overbevise mannlige forskere om at menn virkelig var underlegne overfor kvinner i så måte.

Den amerikanske synseksperten Benjamin Joy Jeffries hevdet i 1877 at kvinner «sannsynligvis» bare var flinkere til å skjule sin fargeblindhet for testlederne. Sosiale forventninger knyttet til kvinners kunnskap om klær og kosmetikk ga dem øvelse i og presset dem til å lære seg å navngi farger korrekt: «most likely future statistics, based on true methods of testing, will reverse the now quite general impression as to their having better color-perception.»

Daae lot seg ikke overbevise. Han stolte på sine egne data og slo i 1878 fast at kvinner «bare ytterst sjelden» viste tegn til fargeblindhet. Han mistenkte at kvinners skarpere fargesans på en eller annen måte var arvelig, og skrev at «den skarpere Farvesands, som Fruentimmerne gjennem mange Generationer have erhvervet og udviklet ved Syslen med farvede Gjenstande, gaar i Arv væsentlig sexuelt eller til samme Kjøn.»

Han kjente ikke mekanismen, men han pekte, om enn usikkert, mot en kjønnsbundet genetisk forklaring. Darwin hadde publisert sin teori om seksuelt utvalg bare seks år tidligere, og her kan vi kanskje se Daae bryne seg på implikasjonene av denne nye evolusjonsteorien.

Daae hadde også egne meninger om Holmgrens test. Han mente den var unødvendig komplisert, og i 1877 laget han sin egen variant med zefyrgarn brodert – trolig av søsteren Sophie, som eide en broderiforretning – på et lite stykke grovt tekstil i et 7 x 10 sjakkbrettmønster.

For et normalt seende øye så fargesammensetningene nesten tilfeldig ut, bortsett fra én helgrønn rad og én helrød rad. For et fargeblindt øye var det slett ikke tilfeldig: svekket fargediskriminering førte til at visse blandede rader fremsto som ensartede, samme farge i lysere og mørkere nyanser. Fellen var skjult i fullt dagslys – en fargeblind testperson avslørte seg selv ved å se orden der en normalt seende person så variasjon.

For et normalt seende øye så fargesammensetningene nesten tilfeldig ut, bortsett fra én helgrønn rad og én helrød rad. For et fargeblindt øye var det slett ikke tilfeldig: svekket fargediskriminering førte til at visse blandede rader fremsto som ensartede, samme farge i lysere og mørkere nyanser. Fellen var skjult i fullt dagslys – en fargeblind testperson avslørte seg selv ved å se orden der en normalt seende person så variasjon.

Daae utformet testen sin slik at den kunne brukes av en bredere krets enn det Holmgren hadde tenkt seg – allmennleger, jernbane- og marineleger, lærere og tekstilarbeidere. Den krevde ingen forberedelser og inneholdt bare 10 ja-eller-nei-svar. Fordi den var flat, kunne den legges inn i et tynt hefte og distribueres over hele verden. Den ble først utgitt i Kragerø og ble raskt plukket opp av et forlag i Berlin. Eksemplarer av testen finnes i museer og biblioteker over hele Europa og Nord-Amerika. Den var fortsatt i trykk så sent som i 1898.

Testen identifiserte det Daae kalte «rød-grønn blindhet», og slo sammen Holmgrens rødblindhet og grønnblindhet til én praktisk kategori – fortsatt i bruk i dag, og fortsatt med Daaes definisjon: en tendens til å forveksle rødt med grønt. Som Daae skrev: «I praktisk Henseendé har det ikke nogen Interesse at skjelne mellem Grønblindhed og Rødblindhed. Fælles for begge Slags Farveblindhed er det ikke med Sikkerhed at kunne skjelne mellem Rødt og Grønt, altsaa mellem de Farver, der ere antagne som Signalfarver baade ombord i Fartøier og ved Jernbaner.» Han var pragmatisk: testen måtte virke og redde liv, uavhengig av hvem som vant det vitenskapelige argumentet om trikromatismen.

Daae utformet testen sin slik at den kunne brukes av en langt bredere krets enn det Holmgren hadde tenkt seg – allmennleger, jernbane- og marineleger, lærere og tekstilarbeidere. Den krevde ingen forberedelser og inneholdt bare ti ja-eller-nei-svar.

Fordi testen var flat, kunne den legges inn i et tynt hefte og distribueres over hele verden. Den ble først utgitt i Kragerø, før et forlag i Berlin raskt tok den opp.

Eksemplarer av testen finnes i dag i museer og biblioteker over hele Europa og Nord-Amerika. Den var fortsatt i trykk så sent som i 1898.

Testen identifiserte det Daae kalte «rød-grønn blindhet» og slo sammen Holmgrens rødblindhet og grønnblindhet til én praktisk kategori. Kategorien er fortsatt i bruk i dag, med Daaes definisjon: en tendens til å forveksle rødt med grønt.

Som Daae skrev: «I praktisk Henseendé har det ikke nogen Interesse at skjelne mellem Grønblindhed og Rødblindhed. Fælles for begge Slags Farveblindhed er det ikke med Sikkerhed at kunne skjelne mellem Rødt og Grønt, altsaa mellem de Farver, der ere antagne som Signalfarver baade ombord i Fartøier og ved Jernbaner.»

Han var pragmatisk. Testen måtte virke og redde liv, uavhengig av hvem som vant det vitenskapelige argumentet om trikromatismen.

Som Haraway formulerte det: «Feminist objectivity makes room for surprises and ironies at the heart of all knowledge production: we are not in charge of the world. We just live here and try to strike up non-innocent conversations by means of our prosthetic devices, including our visualization technologies.».

Disse innretningene omfatter elektronmikroskoper, dataskjermer, CT- og MR-skannere, romkameraer, satellittovervåkingssystemer, fargeforsterkningsteknikker og så videre – og mer beskjedne teknologier som broderitråd syntetisk farget i et bredt spekter av farger.

Det at vår nåværende forståelse av fargeoppfattelse, og våre blendende visualiseringsteknologier, delvis er forankret i en svensk togkatastrofe i 1875 – og i en manns bearbeidelse av søsterens broderiplate to år senere – svekker ikke vår anerkjennelse av vitenskapen. Tvert imot styrker det den.