Materialene som brukes
Før byggingen starter, er det viktig å finne holdbart treverk på en bærekraftig måte. Løken Bygg AS og Dovre Handverksenter AS har allerede vært ute i skogen for å finne store trær med mye kjerneved. Mer enn 60 trær har blitt valgt, og de felles med motorsag om vinteren. Dette minimerer inngrepene i naturen. Trærne blir forsiktig dratt ut av skogen for å beskytte miljøet.
Til eikene i vannhjulet er gran valgt, et treverk som er ideelt for dette formålet. For å gjøre treverket mer holdbart, brennes overflaten på eiker, vanger og skovler – en tradisjonell metode som beskytter mot råte og vær.
Tradisjonshåndverk
Dette prosjektet handler om mer enn bare bygging. Det handler også om bærekraft. Ved å bruke tradisjonelle teknikker og materialer som har vist seg å vare, bidrar prosjektet til å bevare viktig kunnskap og skape noe varig for framtiden.
Lærlinger innen byggfag og håndverk får være med i hele prosessen – fra hogst til ferdig bygging. De lærer verdifulle tradisjonelle teknikker og får praktisk erfaring med historiske byggemetoder.
Når det nye vannhjulet er ferdig, vil det ikke bare være et teknologisk minne fra fortiden, men også et symbol på bærekraft og håndverk som kan vare i mange år fremover.
Museets vannhjul
For Teknisk museum ble vannhjulet et symbol på overgangen mellom energi og mekanisk drift, og da den nye museumsbygningen stod ferdig i 1986, fikk hjulet en sentral plass ved inngangen til utstillingene. Der har det nå stått i snart 40 år. Hjulet var i drift fram til ca 1999. Det var stadige utfordringer med driften av det gamle vannhjulet. Akslingen av jern fikk svai, og hjulet kom i kast. Dette førte til skader på broen som går inntil hjulet, fikk bolter til å ryke og det hele måtte stoppes.
Stillestand
I 2000 ble det skotske firmaet Heritage Engineering engasjert for å evaluere vannhjulet. De anbefalte å bygge et nytt hjul framfor å repararere det gamle. I 2001 ble det samme firmaet gitt i oppdrag å bygge et nytt vannhjul og ny aksling. Det gamle ble sagd opp og fjernet. Det nye hjulet ble produsert i Skottland og montert på museet i 2002. Den nye akslingen av hel eik skulle sikre at akslingen ikke fikk svai. Hjulet ble fortsatt drevet av vann som ble sirkulert av et skjult pumpesystemet i kulverten under bassenget under hjulet.
Selv med en omfattende vedlikeholdsplan for ukentlig vedlikehold, ble gleden imidlertid kortvarig. Det kom kast i hjulet etter kort tid, noe som førte til at trekiler mellom aksling og hjul poppet ut og gjorde problemene med kast enda verre. Hjulet ble tatt ut av drift og sto stille i 18 år.
Det hører med til historien at vannhjulene, som ble brukt for å drive ulikt gjennom tidene, også hadde kort driftstid pga. ekstrem slitasje, blant annet fordi de ble drevet av rennende vann med ujevn hastighet.
Vannhjulets historie
Av Tone Rasch
Sagbrukets storhetstid
Vannhjulet er en kopi av et av kjerrathjulene fra Sanne & Soli Brug som lå nederst i Glomma. Sagbruket ble etablert i 1750, og det var størst i 1860–70-årene. Da var 22 oppgangssager i drift med opptil 600 ansatte. 32 mindre vannhjul drev sagene hjulpet av 2 store kjerrathjul. Sanne & Soli ble den gang omtalt som Nord-Europas største sagbruk, og ble nedlagt i 1920-årene. I 1931 ble det solgt for 2500 kroner for nedrivning.
Sagbruket blir modell
Allerede på slutten av 1920-årene begynte samarbeidet mellom museet, Sanne & Soli og fløtningsforeningene nederst i Glomma. Museet hadde modeller stilt ut på Jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, og disse ble hentet frem for å stilles ut på Østfoldutstillingen i Sarpsborg i 1930. Sanne & Soli var da ledet av ingeniør og direktør Hans Th. Kiær. Han jobbet aktivt med ivaretagelse av de tekniske kulturminnene rundt sagbrukene. Museet dokumenterte anlegget på 1930-tallet før det ble revet. Da var det delvis sammenrast og i svært dårlig stand. I dag står bare pilarene igjen.
Noen av sagene og hjulsystemene for drift ble tatt vare på. I 1947 åpnet Teknisk museum en egen utstilling på Eidet i nærheten av Sanne & Soli. Der lå utløpet for en tømmerfløtningstunnel som ble bygget omkring 1910 for å lette tømmertransporten på Glomma. Museet var sjeldent åpent for publikum, ifølge en avisreportasje i avisen Sarpen i 1964. Det hadde fløterne ikke tid til. Utstillingsbyggene med sager og modeller fungerte i stedet som et lager for Teknisk museum, trolig frem til museet åpnet på Kjelsås i 1986.
Vannhjulet blir ikon
Museets arkitekt tegnet et eget rom for vannhjulet rett ved inngangen til utstillingene. Hjulet var godt synlig både fra innsiden og utsiden. Det opprinnelige kjerrat-hjulet, med en diameter på 8 meter, hadde vært montert på utstillingen på Eidet. På Kjelsås skulle vannhjulet gå i rennende vann og illustrere vannkraften. Det ble derfor bygget en kopi. Hjulet gikk i mange år og var et kjennemerke for museet. På 2000-tallet har det vært igjennom flere reparasjoner og i lange perioder vært ute av drift. Vi ser fram til at det igjen blir en sentral del av museets utstillinger.
