Da SSB gikk Elektrisk

Av Ketil G. Andersen

SSBs første direktør, Anders Nicolai Kiær, arbeidet for å effektivisere folketellingene som ble gjennomført hvert tiende år. Bearbeidingen av de innsamlede dataene til ferdige tabeller var svært arbeidskrevende.

Kiær kjente til at amerikaneren Hermann Hollerith hadde utviklet en «elektrisk metode» som var tatt i bruk under folketellingen i USA i 1890. Metoden gikk ut på at folketellingsdata ble registrert på et hullkort og deretter talt og sortert ved hjelp av en spesiell elektromekanisk maskin.

Kiær fikk demonstrert maskinen under sitt besøk ved verdensutstillingen i Chicago i 1893 og besluttet at institusjonen han ledet skulle prøve ut systemet.

Den første testmaskinen kom til Norge våren 1894, og i løpet av det påfølgende året ble ytterligere to maskiner anskaffet. Stortinget bevilget de nødvendige midlene etter å ha latt seg overbevise om at maskinene nok «ville vise sig arbeidsbesparende».

Hollerith besøkte selv Kristiania for å hjelpe til i innkjøringsperioden. Det handlet egentlig ikke om en enkelt maskin, men om flere maskiner og apparater som virket sammen i et system.

For at folketellingsdataene kunne behandles maskinelt, måtte først opplysningene fra de håndskrevne tellingsskjemaene overføres til hullkort. Dette skjedde ved at en operatør stanset ut, eller punchet, hull i spesiallagde papirkort.

På hullkortene var personopplysninger lagret som binære koder; et stanset hull i en bestemt posisjon kunne bety «mann», mens ingen hull i samme posisjon betydde «kvinne». Hvert individ i tellingen måtte representeres med et eget kort.

Punchingen var manuell og tok lang tid. Men når jobben først var gjort, kunne kortene telles og sorteres på ulike måter, ut fra hvilke tabeller statistikerne ønsket å lage.

Telling og sortering krevde at kortene ett for ett ble lagt inn i et eget avlesningsapparat. Når spaken på leseren ble trykket ned, oppstod det kontakt i de elektriske kretsene der kortene var hullet, eller ingen kontakt der hullet manglet.

En tellemaskin, bestående av klokkelignende mekanismer, talte de ulike verdiene på kortet. Maskinen på Teknisk museum har 40 tellemekanismer, men det fantes modeller med langt flere. Ved hjelp av to visere kunne hver klokke telle til 100 000.

Maskinen hadde imidlertid en viktig begrensning: den kunne ikke summere. Operatørene måtte derfor følge nøye med og notere seg hvor mange ganger de ulike telleverkene rundet sitt maksimum. Skulle en større befolkning telles, krevde det et omfattende manuelt summeringsarbeid.

Samtidig som maskinen talte, kunne den også sortere. Maskinen på Teknisk museum kunne sortere hullkortene i 26 ulike grupper. De ulike gruppene var definert på forhånd og krevde at ledninger og releer ble koblet på bestemte måter. Gruppene ble etablert ved å slå sammen ulike verdier – for eksempel kunne gifte kvinner bosatt i Finnmark med arbeid i fiskeindustrien utgjøre en gruppe.

Sorteringen foregikk ved at en luke i sorteringsenhet automatisk åpnet seg etter at et kort var lest. Operatøren måtte selv flytte kortet fra leseren og legge det i den åpne luken.

I Europa var Østerrike tidligst ute med å benytte Holleriths system, det skjedde ved en folketelling i 1891. For SSB kom ilddåpen med folketellingen i 1900. I forkant var det anskaffet en rekke nye maskiner, særlig punchemaskiner, og ekstra hullkort. Kiær beregnet at det trengtes 3 millioner hullkort.

Tellingen ble gjennomført i desember 1900, og den elektriske prosesseringen av data startet våren 1901. Overføringen av håndskrevne folketellingslister til hullkort foregikk med 18 punchemaskiner. 32 av byråets kvinnelige ansatte – spøkefullt kalt «de elektriske damene» – arbeidet i to skift og leverte i snitt 104 punchekort i timen.

Folketellingen i 1900 var en suksess. For første gang i norsk historie var en folketelling blitt gjennomført med hjelp av elektrisk, maskinell databehandling.

Den norske befolkningen bestod av 2 239 880 personer, og foruten kjønn og fødested ble det registrert yrke, trossamfunn og oppholdssted på tellingstidspunktet. Slik bidro Holleriths maskin til å gjøre befolkingen til en størrelse myndighetene lettere kunne holde styr på.

Hermann Hollerith solgte i 1911 selskapet sitt til det som noen år senere ble kjent som IBM. I dag er Hollerith-maskinen utstilt ved Norsk Teknisk Museum.