Short version
Moon landing 50 years
Moon landing 50 years – the short version
July 20, 2019 marks 50 years since Neil Armstrong and Buzz Aldrin landed on the moon. The moon landing is one of the great moments in the history of technology and science.
Text: Exhibition curator
The Norwegian Museum of Science and Technology marks the anniversary with the exhibition Moon Landing 50 Years, which will be open until October 27, 2019. In the exhibition, you can take a seat in a full-scale model of Apollo 11, pilot the lunar landing vehicle, and follow the space race through the iconic images, films, and stories.
Romkappløpet
I den kalde krigens klima mellom supermaktene Sovjetunionen og USA ble erobringen av verdensrommet det mest prestisjefylte kappløpet. Russerne tok ledelsen fra start. Først med satellitten Sputnik i 1957, deretter første levende vesen med hunden Laika, og så den største triumfen med det første menneske i verdensrommet: Yurij Gagarins ferd i april 1961.
Mercury får amerikanerne i rommet
Amerikanerne var bakpå, men de var på vei. De første sju amerikanske astronautene var valgt ut. Romfartøyet Mercury, med plass til én, var klart. Med Alan Shepard i en ballistisk bane 5. mai 1961 fikk amerikanerne selvtilliten tilbake. Med John Glenns ferd i bane rundt jorda i april 1962 viste de endelig at de kunne gjøre det samme som russerne. Nå satte de seg svært dristige mål for å gjenreise æren og komme foran i kappløpet.
Kennedy lover månetriumf
Mens Mercury tok sine første enmannsferder la NASA planer for en tremanns romkapsel kalt Apollo og en svært kraftig løfterakett med navn Saturn V. Dette fikk president Kennedy til å tørre å ta hardt i da han skulle sette nye mål i romkappløpet: En måned etter Gagarins triumf lovet Kennedy verden at amerikanerne skulle erobre månen innen tiåret var omme.
Apollo til månen
Måneferden var i prinsippet enkel: Få romskipet Apollo opp i bane rundt jorda med Saturn V, og så slynge den mot månen til den ble fanget av månens gravitasjon og kom inn i bane rundt den. Fra denne banen skulle to astronauter reise ned til månen og opp igjen med et eget lite månelandingsfartøy, før alle tre ble gjenforent for tre dagers retur ved hjelp av månebanens slynge, litt raketthjelp og jordas gravitasjon.
Gemini for test og trening
Planen om å kople sammen de ulike modulene i Apollo-fartøyet ute i rommet krevde testing og trening. Gemini var et tomanns romskip som i bane rundt jorda skulle lære astronautene å manøvrere, koble fra og til andre fartøyer, teste romdrakter for opphold utenfor romskipet, teste langvarige romferder osv. En rekke tekniske løsninger som krevdes for måneferden ble også testet i Gemini-programmet. Det ble gjennomført ti Gemini-ferder på to år – fra 1964 til 1966.
Apollo fra krise til suksess
Samtidig som Geminis testprogram ble gjennomført, ble Apollo ferdigutviklet for å kunne ta steget helt til månen. Første test for Apollo i jordbane skulle skje i januar 1967. Den endte i en tragisk ulykke da en eksplosiv brann under øving i kommandoseksjonen tok livet av astronautene Grissom White og Chaffee. Ingen hadde tenkt på å lage en nødåpning.
This and hundreds of other problems with the Apollo spacecraft were discovered and corrected. It was not until October 1968 that the next manned Apollo launch was completed, with Apollo 7. In quick succession came Apollo 8, which brought the first humans to the Moon, Apollo 9, which tested the entire Apollo spacecraft with the lunar lander in Earth orbit, and in May 1969 Apollo 10, which conducted a full dress rehearsal for the actual Moon landing.
Apollo 11 – Ørnen har landet
Romskipet Apollo 11 ble løftet fra bakken i Florida den 16. juli 1969 av verdens største rakett: Saturn V. I kapselen på toppen av den 111 meter høye raketten satt de tre astronautene Neil Armstrong, Edwin «Buzz» Aldrin og Michael Collins. Armstrong var fartøysjef, Aldrin var pilot for månelandingsfortøyet Eagle, og Collins pilot for service- og kommandomodulen i Apollo 11, som hadde fått navnet Columbia.
A few hours after they lifted off from the ground, the final Saturn stage sent Apollo 11 out of Earth orbit and on its way to the moon. Michael Collins performed the crucial maneuver of docking the Apollo command and service module with the lunar lander Eagle. Three days later, Apollo 11 entered lunar orbit. Armstrong and Aldrin transferred to the Eagle, undocked, and began their descent to the lunar surface. After a journey of just over two and a half hours, Neil Armstrong was able to report to NASA's command center in Houston, Texas: "The Eagle has landed." The time was 3:17 p.m. in Houston – 9:17 p.m. in Norway – July 20, 1969.
Et gigantisk sprang for menneskeheten
Et par timer senere kom selve utstigingen på månen. Klokken 03.56.15 norsk tid satte Neil Armstrong føttene ned i månestøvet mens han uttalte setningen som gikk over i verdenshistorien: «That’s one small step for (a) man – one giant leap for mankind». (Det er ett lite steg for et menneske – et gigantisk prang for menneskeheten.)
Buzz Aldrin followed about nine minutes later. The two then carried out their scheduled program of experiments, observations, instrument deployments, and photography, while talking to each other and Houston about what they were seeing. After 2 hours and 31 minutes, both were back in the lunar lander.
Now they were given a few hours of rest before the return journey began. The three astronauts were first reunited in lunar orbit, before using some rocket power to make their three-day orbit back to Earth. They landed in the Pacific Ocean pretty much exactly where they were supposed to be in relation to the aircraft carrier Hornet, which picked up both the astronauts and the capsule.
It was July 24th at 5:51 p.m. Norwegian time, and the truly great jubilation could finally be unleashed in the control room in Houston: Every second of the journey was a moment of risk, and only now did they know that everything had gone well. Kennedy's goal had been achieved: To the moon, and back safely.
Superstjerner på verdensturne
For Armstrong, Aldrin og Collins var den farligste delen av turen over, men den lengste og sikkert kjedeligste gjensto: For å sikre seg mot mulige farlige mikrober ble de plassert tre uker i en isolatcontainer på størrelse med en campingvogn. Først den 13. august kunne de endelig nyte friheten - i den grad det var mulig der de ble kjørt i parade gjennom New York, Chicago og Washington på en og samme dag. Hundretusenvis sto langs ruten og jublet.
Later in the autumn, they embarked on a 45-day world tour to 25 countries. On Saturday, October 11, 1969, there were cheering crowds along Karl Johan when the three astronauts were driven in an open car from the Storting to lunch at the palace with King Olav and the Crown Prince Couple. They met the press at the Grand and Erik Tandberg interviewed them for Norwegian, Danish and Swedish television in front of a large audience. The three astronauts and their wives crowned their trip to Norway with a real Norwegian cabin trip in Hemsedal in peaceful surroundings, sheltered from the otherwise omnipresent press. The three astronauts had become superstars.
Seks måneferder til med dramatikk og dalende interesse
Det var ikke mulig å toppe Apollo 11. Men det var planlagt mange flere måneekspedisjoner. Den første kom allerede i november med Apollo 12. Gemini-veteran Pete Conrad var sjef og hadde med Alan Bean ut på månen den 19. november, mens tredjemann Dick Gordon passet på i bane rundt månen. I løpet av sju timer ute på månen samlet de inn mange flere prøver enn forgjengerne, og satte ut flere instrumenter og foretok målinger og observasjoner. Bragden var altså vel så stor for dette mannskapet, men ferden fikk selvsagt ikke det samme historiske suset og medieoppstusset.
When Apollo 13 took off in April 1970, interest was even lower. This changed, however, two days into the journey to the moon when the message “Houston, we have a problem” came in a calm voice from Commander Jim Lovell. A damaged oxygen tank put the astronauts in immediate danger of death, and the entire mission had to be changed from a moon landing to getting the three back to Earth as quickly as possible. Using the lunar landing craft as a “lifeboat,” they managed to rescue Apollo 13 and the three on board. The entire world followed the drama and could breathe a sigh of relief.
The cause of the Apollo 13 accident and every detail of the Apollo program had to be reviewed. The next planned missions were postponed, but never canceled. It became more important than ever to carry out the next missions flawlessly.
The Americans' first man in space, Alan Shepard, would fly the moon as commander of Apollo 14 in January 1971. Then came Apollo 15 in August 1971, Apollo 16 in April 1972, and the last, Apollo 17 in December 1972. Fortunately, all four of the last missions were uneventful. It was an equally great achievement each time, and the programs became more and more advanced and useful for the scientific research the missions could form the basis for.
The price for each expedition was sky-high, and now the Americans had lost interest and the will to spend money on what was now "only" interesting for science. When Apollo 17 landed near Christmas in 1972, it had already been decided that the fully built and planned Apollo 18 would remain on the ground. It would still be another final trip for Apollo, signaling new times in space travel.
Et håndtrykk i verdensrommet for en ny tid
Neste steg i romkappløpet var romstasjoner. Russerne var igjen først med sin Saljut i 1971, mens amerikanerne var størst med Skylab i 1973. Samtidig var konkurranseklimaet mellom, USA og Sovjetunionen i endring. Romkappløpet skulle bli til romsamarbeid.
A new initiative came when US President Nixon met with Soviet leader Leonid Brezhnev in Moscow in 1972. The two decided that the next major event in space should be something both countries could be equally proud of, and that could point forward to a new era: a cosmonaut and an astronaut would meet in orbit around the Earth and physically connect the two countries' flagships in the space race, Soyuz and Apollo.
The docking and historic handshake between three Apollo astronauts and two Soyuz cosmonauts took place on July 17, 1975, through the hatch between the Soyuz and Apollo. It was a heartwarming reunion after several training sessions beforehand during which the five space veterans had become good friends. In total, the astronauts from the two countries spent 44 hours together in orbit around the Earth.
The reverberations of the Apollo-Soyuz handshake and meeting were long-lasting. The entire expedition was a foretaste of the collaboration to come. It thus became historic as the journey that ended the space race that had begun with Sputnik in 1957.
Cooperation in space
Today, the United States, Russia, Canada, Japan and the European ESA collaborate on the International Space Station ISS, which has been orbiting the Earth with crew on board since November 2000.
Norway has also provided technology to the collaboration, including experiments that have been carried out on the space station. But we haven't received any Norwegian astronauts – yet…
Tilbake til månen?
Nå forbereder USA, Russland, Europa og Kina en retur til Månen. Kina markerte seg sågar ved inngangen til selveste jubileumsåret 2019 med å lande en farkost på Månens bakside, lastet med ulike kameraer, instrumenter og eksperimenter, blant annet potetplanter. Informasjon om denne ekspedisjonen hadde vært sparsom på forhånd, også til de landene Kina samarbeider med i romfartsprogrammene. Om dette tyder på en retur til konkurranse og romkappløp, eller om videre utforsking og mulig etablering av en bemannet base på månen blir et samarbeidsprosjekt, gjenstår å se.
