The Moon Landing 50 Years – Anniversary Exhibition at The Norwegian Museum of Science and Technology 2019
Text: Exhibition curator
The Space Race
July 20, 2019 marks 50 years since Neil Armstrong and Buzz Aldrin landed on the Moon. The moon landing is one of the great moments in the history of technology and science, and among the biggest media events of the last century. The Norwegian Museum of Science and Technology marks the anniversary with an exhibition that tells the story of the space race and the conquest of the Moon, and invites you to take a seat in Apollo and control the lunar lander to a soft landing. We relive the moon night when “everyone” in Norway followed what happened via TV and radio, guided by space expert Erik Tandberg.
Here you can read about the history behind the moon landing. The space race between the United States and the Soviet Union sprang from the Cold War, but ended with a handshake in space in 1975, when Russians and Americans joined forces and began work on developing the International Space Station together.
Scientific and technological competition in a cold war
The Space Race was a competition for technological and military supremacy between the superpowers the Soviet Union and the United States after World War II. From standing together against common enemies during World War II, the two superpowers now fought for influence in the world. New military alliances were formed, with the Soviet Union in the Eastern Bloc and the US-dominated NATO in the West.
Regionale kriger og konflikter og stor opprustning, med missiler og atomvåpen som de største truslene, førte til et anstrengt forhold og alvorlige diplomatiske kriser mellom USA og Sovjet. Cuba-krisen i 1962 ble utløst av at Sovjetunionen ville plassere sine våpen på den Sovjet-allierte øystaten svært nær USA. For Sovjetunionen var dette svar på utplassering av amerikanske atomvåpen i Europa, og andre militære aktiviteter i russiske nærområder som i NATO-landet Norge. Den kalde krigen ble også en ideologisk krig mellom kommuniststaten og den liberale staten, planøkonomi mot kapitalisme, diktatur mot demokrati, eller frihet mot tyranni, som USAs president Kennedy sa det i mai 1961. Det er denne konstante trusselen og det anspente forholdet mellom land som har fått navnet «den kalde krigen». Man regner at den kalde krigen varte fra 1945, slutten av andre verdenskrig, til 1991, da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Berlinmuren falt.
Det å ha det teknologiske overtaket i den kalde krigen var viktig både militært og ideologisk. Raketter sto på teknologi-toppen, og romfarten ble en arena for å demonstrere teknologisk styrke. Romfarten handlet også mer om positive verdier som vitenskap og menneskelige bragder enn krig og ødeleggelse, og var derfor egnet til å skape begeistring og oppslutning.. I tillegg kom den store prestisjen og den militære og ideologiske betydningen av romfartsteknologien. Dette gjorde romfarten til et så høyt prioritert område i disse årene at det ble et romkappløp.
Sputnik: First stab at the Soviet Union
The conquest of space was a high priority goal in both the United States and the Soviet Union. The Americans felt superior in many ways in mastering advanced technology and in having the leading scientific and technical development environments. It was therefore a great shock that it was the Soviet Union that managed the first major space achievement: Sputnik! On October 4, 1957, an R-7 Semyorka rocket lifted a metal ball weighing just over 80 kilograms from the Baikonur Cosmodrome in Kazakhstan into orbit around the Earth. It was the world's first artificial satellite. Sputnik "Спутник" was the name, and it means exactly that: Satellite - or companion. Sputnik did little more than send a beeping signal on radio waves via its four long antennas down to Earth when it passed high up there. It was more than enough for the Russians to brag about it, and for the Americans to turn on the radio and have confirmation that they had lost. There was a "Sputnik shock" in the West – no one had any idea that the Russians had come this far, and now the fear of loss of prestige and technological backwater was as great as the fear of what the Russians might come up with to launch a rocket next time.
Laika and Other Animals in Space: Second Stab at the Soviets
Just a month after Sputnik, which was still in orbit, the Russians sent a live dog into space, on November 3, 1957. Laika has gone down in space history as the first large living creature in space. Unfortunately, she died during the journey.
Laika and the other animals were sent into space long before the technology was ready to make the experimental animals survive. The Americans were the first to do this in a lower orbit, when the monkeys Able and Baker were sent in May 1959. Baker became a celebrity in his day, and lived until 1984. But the Russians also won when it came to returning alive from orbit around the Earth: In the Soviet Union, the dogs Belka and Strelka were launched in an early version of the Vostok spacecraft on August 19, 1960. With the American monkeys and Russian dogs safely back on Earth after a space flight, it was concluded that humans could also withstand such stress. Then it was ready for the next step!
Americans in orbit
In the Sputnik year of 1957, the Americans were well on their way to launching rockets in lower ballistic orbits. They also had plans ready for satellites in orbit around the Earth, but they believed they had a greater lead over the Russians. It was a civilian goal to launch research satellites for the International Geophysical Year in 1958. The US Navy handled this with its Vanguard rocket, which was designed for more civilian and scientific use than the US Army's more top-secret rocket programs. When the US was caught off guard by Sputnik, the Vanguard plan was accelerated to at least reach second place by the end of 1957. On December 6, the Americans were supposed to launch the old woman. It went badly: Vanguard exploded on the launch pad in front of packed stands and the cameras and microphones of the whole world. Then all subtlety and artificial distinction between military and civilian technology were put aside and the German Wernher von Braun (who had surrendered to the Americans in 1945 along with most of his team of German rocket experts) was put to work putting the geophysical research satellite Explorer into orbit. This happened with great success on January 31, 1958. Finally, American metal was also in orbit around the Earth, albeit a modest 14 kg. The grapefruit satellite, Soviet leader Khrushchev called it. Sputnik 3, which was launched on May 15, 1958, weighed as much as a car, and was packed with scientific instruments that would provide the Soviet Union's scientific contribution to the geophysical year of 1958. The Americans were still behind, but in June 1958 NASA was established to gather forces, and Wernher von Braun was given the main technical responsibility for the further development of the space program's rockets.
First rocket to the Moon - third stab to the Soviets
With the satellite code cracked in both countries, new goals were set for the space race. The Moon held as great an attraction for rocket builders, space scientists, and political leaders looking for a PR triumph as it has for all people throughout history. Technically, it was now also entirely possible to get a rocket there with a payload of instruments and, ideally, a plaque with a national symbol. The geophysical year was to be crowned by retrieving close-up images and data from the Moon itself.
Det viste seg å være vanskeligere enn man hadde trodd å nå Månen. Både USAs Pioneer-sonder og Sovjetunionen med sine Luna-sonder slet med å nå målet. Luna 1 ble den første som nærmet seg i januar 1959, men en planlagt krasjlanding på Månen ble i stedet en 6000 kilometers skivebom og verdens første kunstige himmellegeme i bane rundt sola. I september 1959 ble russernes plan gjennomført da Luna 2 styrtlandet på Månen, slapp fra seg en rekke metallskiver med Sovjetunionens emblem, og sendte data tilbake til jorda. En måned senere plasserte Luna 3 seg i en lang bane rund jorda at den for første gang fikk sneket seg bak Månen og returnert en rekke bilder av det menneskene til da ikke hadde sett. Med dette hadde Sovjetunionen helt klart tatt enda en seier i kappløpet.
Amerikanerne fulgte opp sitt temmelig mislykkede Pioneer-program med Ranger-programmet, hvor først Ranger 4 i april 1962 ble en delvis suksess med at den i alle fall traff Månen. Først med Ranger 7 i juli 1964 gikk alt etter planen hvor en amerikansk sonde for første gang var i funksjon på Månen og returnerte bilder som den skulle. Russernes Luna-program fortsatte å komme amerikanerne i forkjøpet, bl.a. ved å foreta den første vellykkede myke landing på Månen med Luna 9 i januar 1966.
Hensikten med månesondene var å skaffe seg mer kunnskap om Månen. Samtidig demonstrerte de at raketter sendes til Månen med nyttelast - og dermed i teorien ogsådet første mennesket.
First man to the Moon!
The American plan to send an astronaut to the Moon had taken shape as early as 1960. The first rough sketches for a three-man space capsule with a separate service module and a separate lunar landing craft had been conceived, and possible paths to get to the Moon had been planned. The spacecraft had already been named Apollo and a very powerful rocket named Saturn was being planned by von Braun and his team. Three of America's leading aircraft manufacturers were invited to propose technical solutions, construction and price for Apollo.
The Russians also had to think about a trip to the moon, but around 1960, chief designer Sergei Korolev was more interested in manned space stations in orbit around the Earth, and on the other hand more ambitious goals such as manned trips to Venus and Mars. But first, they had to manage to get a human into space. It had been three years since Sputnik and Laika, and the world needed more space sensations.
Gagarin: Fourth blow to the Soviet Union
On April 12, 1961, Soviet cosmonaut Yuri Gagarin completed a 108-minute journey that took him into orbit around the Earth as the world’s first space traveler. “Poyekhali! (Let’s go!)” were Gagarin’s words as the Vostok 8K72K launch vehicle lifted off from the Baikonur Cosmodrome in Kazakhstan. The trip in the spherical Vostok capsule went according to plan until just before landing, when the speed became so high that Gagarin ejected from the capsule and landed in his own parachute. News of Gagarin’s triumph was reported to the world’s media from Moscow, and Gagarin became a folk hero.
Mercury – the first seven astronauts
One of the things that annoyed the Americans most about Gagarin's mission was that they were so close to being first themselves. The Mercury program began in 1958 as one of the new NASA's first responses to the Russian challenge with Sputnik. If the Russians led with satellites, the Americans were to focus on manned spaceflight!
Mercury was also the name of the single-man space capsule that was launched in October 1958. It was developed by Max Faget and established the conical capsule shape that American spacecraft would adhere to. The astronaut sat with his back to the bottom, and could operate 55 electrical switches and 35 mechanical levers. The goal was to get a human into space, and gain experience with the stresses on astronauts during space travel. The seven selected Mercury astronauts became heroes of their time. They were recruited from among the toughest of the military aviators. They were in hard training and were ready to enter space when Gagarin beat them to it in April 1961. To quickly fight back, the program was accelerated, and Alan Shepard became the first American in space on May 5, 1961, when he made a fifteen-minute "space jump" - a ballistic trajectory up to an altitude of 180 km above the Earth.
To the Moon and back before the decade is over
Den 25. mai 1961 talte Kennedy til kongressen og lansere det som er blitt stående som et av de dristigste teknologimålene som er satt av en politiker: Innen tiåret var omme, skulle USA lande en mann på Månen og bringe ham trygt tilbake til jorda. Kongressen ga sin fulle tilslutning og bevilget de første ekstra titalls millioner dollar som krevdes. Det amerikanske folket var ikke udelt begeistret. Meningsmålinger viste at 58% av befolkningen var helt imot. Programmet var like fullt i gang, og i Houston hadde byggingen av det nye senteret for bemannede romferder startet. Det var under en reise dit i september 1962 at Kennedy holdt en av sine mest berømte taler til 40 000 fremmøtte på Rice Univercity:«Vi velger å reise til Månen, ikke fordi det er lett men fordi det er vanskelig». Med denne talen, i kombinasjon med at John Glenn da hadde bragt også amerikanerne ut i bane rundt jorda med sin ferd den 20. februar 1962, skiftet stemningen i det amerikanske folket. Det ble månefeber og Apollo-begeistring blant stadig flere amerikanere.
USA and Soviet Union together to the Moon?
President Kennedy had set high expectations and also received criticism at home for his lunar ambitions. The conflicts with the Soviet Union, including in Cuba, meant that many expected more action in closer areas than in outer space. Kennedy tried several strategies in response to this, including in June 1962 when he met with Khrushchev in Vienna and proposed that the two superpowers should cooperate on the moon landing. Khrushchev is said not to have taken it very seriously. However, the idea was not abandoned. As late as September 1963, it was repeated at the UN and from the podium Kennedy asked "Why should mankind's first expedition to the moon be a competition between nations?" This time Khrushchev was more responsive. Kennedy asked the administration to investigate closer cooperation with the Russians in space travel. Ten days later he was killed, and the plans were never followed up.
Soviets to the Moon?
The Russians, on the other hand, were well underway with their lunar probes, which had already spread Soviet flags on the Moon, and returned images the world had never seen before. The Vostok program ended with another propaganda victory when the first woman in space also became a Russian. Valentina Tereshkova was one of five female pilots selected for the cosmonaut program, and on June 16, 1963, she began a two-day journey into orbit around the Earth. The next record for the Russians came with the Voskhod spacecraft in the summer of 1964, when two men were sent into space for the first time. Voskhod 2 managed to beat the Americans' Gemini by one point, when cosmonaut Leonov made the first walk outside a spacecraft in orbit - the first "space walk", before the program was ended early because the Russians were now concentrating on the Soyuz. This new vehicle, which could accommodate three men, was intended as the workhorse for future Russian space travel. And so it was: Soyuz is still the one that brings crews out to the ISS space station.
The Soyuz was planned to be part of various "building kits". Assembling a lunar vehicle in orbit around the Earth was one of the possibilities that the Russians came up with when they received the marching orders to create a plan to send a man to the moon before the Americans. However, this did not come until 1964, and by then it was effectively too late. Further attempts to reach the moon were to be plagued by problems for the Russians.
Apollo to the Moon
The Americans, for their part, rallied strongly behind the common goal of reaching the Moon, which Kennedy had set. Getting there before the Russians would restore honor. To accomplish this plan, the Americans had to develop and test thousands of elements and procedures for both rockets, trajectory calculations, spacecraft design and maneuvering. Astronauts had to be trained and tested to withstand the rigors of space travel. It was also an enormous project to organize and manage. It required the efforts of tens of thousands of women and men, civilian industry and military branches and technology development environments, universities, hospitals and research institutions, as well as political leadership and administration. This mobilization grew rapidly throughout the 1960s. When the program and production were at their peak in 1965, it is estimated that more than 370,000 people were directly involved. The demand for engineering and other experts was great, and thousands of foreigners also found their way to the United States during this period, including many Norwegians.
A simple plane, a three-part spacecraft, and a three-part rocket
The lunar mission was simple in principle: A vehicle with a three-part spacecraft, Apollo, and a large three-part rocket, Saturn V. Then send Apollo into orbit around the Earth using the Saturn V, and then slingshot Apollo towards the Moon until it was captured by the Moon's gravity and entered orbit around it. From this orbit, it would travel down to the Moon and back up again, before returning using the speed from lunar orbit combined with a small rocket push and Earth's gravity. Three days each way.
Apollo consisted of a command module with space for three astronauts, connected to a service module with the necessary technical systems. There was also a lunar landing vehicle at the top of the Saturn rocket's third stage. This was a spacecraft in itself that was to be used to fly from lunar orbit to the Moon and back up to the command module. The lunar lander had to be connected to the command module on the way to the Moon, disconnected for the trip down to the Moon, and reconnected in lunar orbit after the end of the lunar walk. The return trip took place in Apollo's command and service module, before the service module was also disconnected and only the small command module would eventually land in the ocean.
Gemini for testing and training
Although the plan was simple, there were many advanced operations that had to be developed and tested, and practiced by the astronauts in simulators but also in space. Connecting the various modules of the Apollo spacecraft in space required testing and training. The Gemini program was designed for this. Gemini was a two-man spacecraft that in orbit around the Earth was to teach the astronauts how to maneuver, disconnect and connect to other spacecraft, test spacesuits for staying outside the spacecraft, test long-duration space missions, etc. The many technical solutions required for the lunar mission, from large rockets to the smallest details, were also tested in the Gemini program.
Ten Gemini missions were carried out in two years – from 1965 to 1966. Among the highlights of Gemini was the rendezvous between Gemini 6 and Gemini 7 in space, which also set a record for long-duration spaceflight for Gemini 7, which had to orbit the Earth for 14 days to make the rendezvous. “Buzz” Aldrin also distinguished himself with three long “space walks” during the Gemini-12 expedition, totaling 5.5 hours outside the capsule. The Gemini X capsule was on loan to The Norwegian Museum of Science and Technology for many years, and could be admired in the exhibitions at Kjelsås from 1986 to 2000.
Apollo from crisis to success
While the Gemini test program was being carried out with great success, Apollo was being developed to take the step all the way to the Moon. The first test of Apollo in Earth orbit was to take place in January 1967. It ended in a tragic accident when an explosive fire broke out inside the command module during a test on the ground. The three astronauts Gus Grissom, Ed Wright and Roger Chaffee died when they were unable to escape the capsule. No one had thought of making an emergency opening. This and hundreds of other problems with the Apollo spacecraft were discovered and corrected. It was not until October 1968 that a manned Apollo launch was finally carried out, with Apollo 7. This was far behind schedule, and the goal of reaching the Moon within the decade seemed unattainable.
Crisis also on the Soviet side
The Russians had also experienced great problems, with the loss of human life, in their quest to be the first to launch a spacecraft that could possibly reach the Moon. It was during the first manned test of the new Soyuz capsule in 1967 that the world suffered its first fatal accident involving a space rocket: Vladimir Komarov died when Soyuz 1 crash-landed due to a parachute failure after an otherwise troubled journey into Earth orbit.
Further developments of the Soyuz were severely delayed. A version called the Zond was designed to follow a long elliptical orbit from Earth to the Moon, and in September 1968 it was launched on a successful mission carrying a test dummy to measure radiation on the way. Zond became the first spacecraft to return to Earth after a lunar mission, and the Russians scored another victory. The Americans became anxious that a living cosmonaut would take the dummy's place too soon, and accelerated the first planned Apollo mission to the Moon.
Earthrise with Apollo 8
After the successful test of Apollo 7, the Americans felt more confident that they were on track to reach the Moon by the end of 1969. Further on the program were tests of the various Apollo components in Earth orbit. However, delays in the production of the lunar landing vehicle led to a change in the original plan. The need for a confidence boost was present, along with a slight fear that the Russians would get ahead of them again, and so it was decided that Apollo 8 would be sent all the way to the Moon.
Just before Christmas in 1968, Borman, Lovell and Anders were launched into orbit around the Earth in a Saturn V rocket and for the first time on a three-day journey to the Moon. On Christmas Eve, they entered lunar orbit and were the first people to see both the far side of the Moon and what would become the most iconic sight of the entire space race: the little blue globe rising above the lunar horizon. “Earthrise” is an image that is almost always on the Top 10 lists of the most famous and significant photographs in world history.
For mange amerikanere opplevdes Apollo 8 som en kjærkommen positiv avslutning på et dårlig år, og fotografiets helt nye perspektiv som et nødvendig skifte. Apollo 8 betydde også endelig en seier til amerikanerne i romkappløpet: de første mennesker til Månen. For russerne betydde det en alvorlig motivasjonsknekk i sine litt halvhjertede forsøk på bemannet måneferd. I realiteten ble Sovjetunionens program for bemannet måneferd lagt ned, og kreftene samlet om nye romprosjekter nærmere jorda.
Amerikanerne fikk en perfekt oppladning til det som skulle bli det avgjørende året: 1969. Nå gjensto bare to forsøk før det skulle bli alvor med månelanding. I mars kom Apollo 9 som testet hele Apollo-fartøyet med månelandingsfartøyet i jordbane, og i mai 1969 gjennomførte Apollo 10 en full generalprøve til Månen. Nå var alt klart for den store styrkeprøven: Måneladningen.
Apollo 11
The Apollo 11 spacecraft was lifted off from the ground in Florida on July 16, 1969, by the world's largest rocket: the Saturn V. In the capsule atop the 111-meter-high rocket sat the three astronauts Neil Armstrong, Edwin "Buzz" Aldrin and Michael Collins. Armstrong was the commander, Aldrin was the pilot of the lunar landing module Eagle, and Collins was the pilot of the service and command module in Apollo 11, which had been named Columbia. All three had backgrounds as military test pilots, all had been on Gemini missions, all were 37 years old, all were 178-180 cm tall and weighed 75 kg. All three were married and had 2-3 children. They calculated that they had about a 90% chance of returning to Earth alive, but only a 50% chance of landing on the Moon exactly as planned. If they failed, the Americans had one more chance to achieve Kennedy's goal of conquering the Moon by the end of the decade, with Apollo 12 scheduled for the fall of 1969.
Knapt tre timer etter at de tok av fra bakken, etter halvannen runde rundt jorda, sendte Saturn-rakettens tredje trinn Apollo ut av jordbanen med kurs mot Månen. En halvtime på vei foretok Michael Collins den viktige manøveren de hadde øvd på med Gemini og Apollo 9 og 10, og hundrevis av timer i simulatoren: Koble fra Apollo, vende 180 grader og koble til månelandingsfartøyet Eagle som lå på toppen av Staturn V-rakettens 3. trinn. Deretter var det bare å vente i tre dager mens jorda ble mindre og Månen større i vinduene. Apollo 11 kom i månebane 19. juli, og tok tretten totimers runder rundt Månen mens mannskapet forberedte seg på selve måneferden. Armstrong og Aldrin flyttet seg til Eagle, og litt før sju på kvelden norsk tid den 20. juli koblet de seg fra kommandoseksjonen og startet nedstigningen til Månen og den planlagte landingsplassen i Stillhetens hav.
Landingen gikk ikke helt som planlagt. De to erfarne flyverne tok delvis manuell kontroll over fartøyet og fant en landingsplass som var bedre egnet enn den som var tenkt, som viste seg å være full av store steiner. Datamaskinene reagerte med illsinte alarmer som de to pilotene overhørte. Etter drøyt to og en halv times ferd kunne Neil Armstrong melde NASAs kommandosentral i Houston, Texas: «The Eagle has landed». Klokken var 15.17 i Houston – 21.17.39 i Norge. Det hadde gått 102 timer, 45 minutter og 40 sekunder siden starten i Florida. Etter planen skulle de to astronautene få seg fire timers søvn og et måltid før de forberedte seg på å gå ut på Månen. Men forståelig nok var de for oppspilte til å få sove. De foreslo å gjøre seg klar med en gang og heller gjøre den historiske spaserturen tre timer senere. Dette ville legge det historiske øyeblikket til «prime time» på amerikansk TV, og bare av den grunn var det lett for sjefene i Houston å si ja – i tillegg var nok alle nede på jorda like spente og utålmodige som de to om bord.
For norsk TV passet det ikke fullt så bra, men det ble kanskje en desto større begivenhet. NRK hadde planlagt å avslutte månesendingen rundt midnatt, og komme på igjen klokken seks neste morgen for å følge det neste historiske øyeblikket på direkten. For første gang i norsk fjernsyns historie ble sendingen forlenget – uten en forhåndslagt sendeplan. Det ble nattevåk uten manus og nærmest fri dressur på direkten fra Studio 1 på Marienlyst. Programleder Ragnar Baartvedt holdt showet i gang med gjestene, Jan P. Jansen var på telefon fra Houston med sin makker i studio, romfartsekspert Erik Tandberg, som ikke gitt tom for fakta å dele i ventetiden. Kirsti Sparboe og Benny Borg hadde også flere månerelaterte sanger på repertoaret. Noe slikt hadde aldri skjedd før, og både anmeldere og det brede TV-publikum likte det de så. Nå ble sommernatten mellom søndag 20. og mandag 21. juli nærmest til en folkefest over hele landet der folk holdt seg våkne for å følge begivenhetene. Tusenvis av dem som likevel gikk til sengs, ringte til Televerkets vekketjeneste og bestilte vekking i god tid før høydepunktet: Selve månevandringen.
400 000 kilometer fra Marienlyst forberedte Armstrong og Aldrin seg på å gå ut på Månen. Det var en komplisert drakt som skulle på med mange koblinger som måtte sjekkes og dobbeltsjekkes, så det tok lang tid. Klokken 03.39 slapp de ut trykket i kabinen og åpnet luka. Armstrong krabbet ut på magen med beina først.På vei ned stigen foldet han ut TV-kameraet som var festet på månelanderen, og slik fikk 600 millioner mennesker på jorden mulighet til å følge med på det som så skulle skje: selve fottrinnet på Månen. Klokken 03.56.15 norsk tid satte Neil Armstrong venstre fot ned i månestøvet, deretter den høyre før han slapp begge hender fra stigen. Han hadde bestemt seg på forhånd for hva han skulle si, og setningen gikk umiddelbart over i verdenshistorien: «That’s one small step for (a) man – one giant leap for mankind». (Det er ett lite steg for et menneske – et kjempesprang for menneskeheten.)
Buzz Aldrin, som litt urettferdig er blitt mest kjent for å være andremann på Månen, kom ut av luka omtrent 20 minutter etter Armstrong. Han spøkte med at han skulle passe på at døra ikke smalt igjen. Armstrong hadde flyttet TV-kameraet ut på et stativ Månen, og sto også klar med sitt Hasselblad-kamera idet Aldrin gikk ned stigen og ut på Månen. Han brukte kortere tid ned stigen enn Armstrong, og satte foten på Månen ni minutter etter førstemann. Aldrins ord var «Beautiful view!» hvorpå Armstrong svarte «Magnificent view», som Aldrin supplerte med «Magnificent desolation» - «storslått øde», som har blitt stående som Aldrins første ord på Månen.
Deretter gjennomførte de to sitt oppsatte program mens de snakket med hverandre og med Houston om hva de så. De forsøkte å beskrive teksturer og farger, hardhet i bakken, månestøvet, lys og skygge mens de arbeidet med å ta prøver av bakken som ble lagt i små poser som astronautene la i lommer på drakten.
De satte så ut en del større instrumenter og avduket en plakett på månelanderen der det står «Vi kom i fred på vegne av hele menneskeheten». Etter å ha plantet et amerikansk flagg på Månen fikk de telefon fra president Nixon som gratulerte dem i en kort tale. Deretter tok Armstrong det kjente bildet av Aldrin som hilser flagget.
Armstrong tok i alt 130 bilder med sitt Hasselblad-kamera. Det er stort sett Aldrin som er avbildet, men Armstrongs speilbilde sees i visiret på Aldrins hjelp på det kanskje mest berømte bildet i serien. Aldrin lånte også kameraet og tok ett bilde av Armstrong ved månelandingsfartøyet.
Aldrin var førstemann tilbake i månelanderen. De fikk løftet inn ca. 22 kg. prøver av månestein, og lagt ut en bag med minnesymboler, bl.a. en forgylt olivengrenog en miniatyrplakett med signaturer fra 73 statsledere, deriblant Kong Olav.. De la også igjen emblemet til Apollo 1 til minne om de tre omkomne astronautene i denne ulykken, og medaljonger for å hedre den omkomne russiske kosmonauten Komarov, og Yurij Gagarin – det første menneske i verdensrommet.
Armstrong gikk opp stigen 2 timer og 31 minutter etter at han gikk ned. De la igjen deler av månedraktene og annet utstyr, bl.a. Hasselblad-kameraet, før de skalket luken og fikk opp trykk og oksygen i kabinen. Nå skulle de spise litt og slappe litt av etter en 19 timers hard økt. Noen søvn ble det ikke – Houston maste stadig om nye data, det var veldig kaldt i kabinen, og vanskelig å finne en god sovestilling. Buzz Aldrin hadde fått den beste plassen liggende på gulvet, mens Neil Armstrong satt og delvis sto lent opp til startmotoren. Den eneste av de tre som fikk sove godt var Mike Collins, alene i kommandoseksjonen Columbia trygt i bane rundt Månen.
Neste farefulle del av ferden var å frakte de to astronautene tilbake til månebanen. Månelanderens tilbakevendingsmodul hadde en egen rakettmotor og et par tonn drivstoff som var nok til å få den tilbake igjen til månebanen 100 km over overflaten der den skulle kobles sammen med Columbia. Månelanderens understell var utskytingsrampe. Litt før kl. 19 norsk tid ble det telt ned fra 10, og farkosten skjøt i været. Det ville ta fem timer, flere runder rundt Månen og finmanøvrering for å komme til møtestedet for de to farkostene. De to pilotene Collins og Aldrin sørget for en helt vellykket sammenkopling i bane over Månen ca. kl. 22.30 norsk tid, drøyt et døgn etter landingen på Månen. Lukene mellom fartøyene ble åpnet, og etter overføring av måneprøvene og filmkassetter kunne de tre astronautene gjenforenes i Columbia. Etter to timer ble Eagle koblet fra og sendt ut i en lavere månebane som ville styrte månelandingsfartøyet i Månen.
Nå var Apollo 11 klar for retur til jorda. Natt til 22. juli norsk tid ble motoren tent i 2,5 minutter, og den tredagers hjemreisen startet. Rett før jordbane ble nådd, koplet man fra siste rest av den gigantiske romfarkosten – servicemodulen. Nå var bare den lille spisse kommandoseksjonen med de tre astronautene igjen. Den vendte seg med bunnen ned, slik at varmeskjoldet der kunne ta unna for den enorme varmen som møtet med atmosfæren skapte. Den falt fritt til de tre store fallskjermene ble utløst. Sju minutter senere - 24. juli klokken 17.51 norsk tid - landet Apollos kommandoseksjon i Stillehavet.
Endelig kunne den virkelig store jubelen slippes løs i kontrollrommet i Houston: Hvert sekund av ferden var et risikomoment, og først nå visste man at alt var gått bra. Kennedys mål var innfridd: Til Månen, og trygt tilbake.
Hangarskipet USS Hornet var bare 24 kilometer unna, og sendte redningshelikopteret som heiste de tre astronautene om bord. I tilfelle astronautene hadde med seg skadelige mikrober fra Månen ble de satt rett i en karantenecontainer om bord på skipet. Etter noen dager ble hele containeren fraktet i land, og endelig kunne de tre astronautene få møte konene sine igjen – om enn med et vindu imellom.
De måtte sitte ikke mindre enn 21 dager i isolat før de endelig slapp helt ut. 13. august kunne de nyte friheten i den grad det var mulig der de ble kjørt i parade gjennom New York, Chicago og Washington på en og samme dag. Hundretusenvis sto langs ruten og jublet. Fra skyskrapervinduene dalte det konfetti og papirstrimler fra teleks-maskinene – «ticker-tape parade» ble slike parader kalt.
Nå fikk de noen ukers fri før det bar ut på en 45 dagers verdensturne til 25 land, kalt «The giant leap tour». Norge hadde kapret den skandinaviske holdeplassen, og fra 10 til 12 oktober 1969 var de tre astronautene gjester i Oslo. De møtte statsminister Per Borten og andre folkevalgte på Stortinget før de ble kjørt i åpen bil til lunch på Slottet med Kong Olav, kronprinsparet – og Erik Tandberg med frue. Det var jublende folkemasser langs Karl Johan, nesten som i de amerikanske paradene. De møtte pressen på Grand og Erik Tandberg intervjuet dem for NRK, Sveriges Televisjon og Danmarks Radio foran et stort publikum i Centralteateret.
Astronautene og konene fikk krone Norgesturen sin med en ekte norsk hyttetur til forsvarsminister Grieg Teidemanns hytte i Hemsedal og en resultatløs rypejakt. Men i det minste fikk de se noe helt nytt – og slippe unna pressen, som var allestedsnærværende hvor enn de gikk både hjemme og verden over. De tre astronautene var blitt superstjerner.
Six more moon trips with drama and declining interest
It was not possible to top Apollo 11. But many more expeditions were planned – the Moon was big and much remained to be explored. The three touring pioneers returned home to join the launch of Apollo 12, and not to take the attention away from it. Led by Gemini veteran Pete Conrad and with Alan Bean and Dick Gordon on the team, the Saturn V took off on November 14, 1969. Conrad and Bean landed on the Moon on November 19, right at the planned "Pete's parking lot" which was close to the previously sent space probe Surveyor 3. The feat was just as great this time, but of course not with the same historical rush and media excitement.
When Apollo 13 took off in April 1970, interest was even lower, and many wondered if the next missions would be halted. However, this changed two days into the journey to the Moon when the message "Houston, we've had a problem" came in a calm voice from Commander Jim Lovell. An explosion in an oxygen tank in the service module put the astronauts in immediate danger, and the entire mission had to be changed from a lunar landing to getting the three back to Earth as quickly as possible. By using the lunar landing craft as a "lifeboat" and mobilizing all the forces in NASA to recalculate the trajectories and find creative solutions to the problems that arose, they managed to save Apollo 13 and the three on board. The whole world followed the drama and could breathe a sigh of relief.
Det ble amerikanernes førstemann i rommet, Alan Shepard, som skulle reise kjerringa som sjef for Apollo 14 i januar 1971. Videre kom Apollo 15 i august 1971, Apollo 16 i april 1972 og den siste, Apollo 17 i desember 1972. Disse foregikk heldigvis uten samme dramatikk. Det var en like stor prestasjon hver gang, og programmene ble mer om mer avanserte og nyttige for vitenskapelige undersøkelsene ferdene kunne danne grunnlaget for.
Da Apollo 17 landet nær jul i 1972 var det allerede bestemt at den ferdig bygde og planlagte Apollo 18 skulle bli på bakken. Prisen for hver ekspedisjon var skyhøy, og nå hadde amerikanerne mistet interessen og viljen til å bruke penger på det som nå «bare» var interessant for vitenskapen.
Next step: Space stations
When the Soviet Union gave up on beating the Americans in the race to the Moon, they focused their efforts on winning the next duel, which was to send up a space station that could be manned by changing teams of cosmonauts. The Americans had also had thoughts about space stations dating back to the pre-Apollo era, as a possible alternative to the moon mission. Now the United States had begun development of a space station called Skylab – a scientific laboratory in orbit around the Earth. Once again, civilian research was given priority over what clearly also had military interests.
For russerne var det et poeng både å komme først i mål og vise verden at månelandingen bare var et midlertidig forsprang for USA. Med Lunokhod – en stor fjernstyrt bil som utforsket månens overflate med større radius enn amerikanerne hadde dessuten russerne i 1970 markert seg på månen igjen. Men det var med romstasjonen at russerne skulle feire 10-årsjubileet for Gagarin, og slik få en dobbel PR-effekt. Og 19. april 1971 kom nyhetene: Som en stor jubileumssalutt kom romstasjonen Saljut 1 (russisk for salutt) i bane rundt jorda.
Det var en stor triumf, men kraftige bismaker meldte seg i løpet av sommeren. Første forsøk på å bemanne stasjonen et par dager etter at stasjonen var satt på plass, ble mislykket. Sojuz 10 med de tre kosmonautene om bord klarte ikke å koble seg til stasjonen. Dermed ble det neste mannskap med Sojuz 11 i juli som fikk æren av å bli det første mannskap til å bemanne en romstasjon. De satte rekord i antall dager i rommet med sine 22 døgn. Det var igjen en stor russisk triumf – og enda mer ergrelse i USA. Men det endte i tragedie: da bakkemannskapene åpnet kapselen etter en tilsynelatende vellykket og myk landing i Kasakhstan, fant de de tre kosmonautene livløse. De hadde omkommet kort tid etter frakopling fra stasjonen på grunn av dramatisk trykkfall som følge av svikt i en trykkventil.
Nyheten om tragedien nådde med uvanlig åpenhet alle verdens aviser samme dag, også her i landet. Sorgen var stor i Sovjetunionen og medfølelsen tilsvarende på den andre siden, særlig blant de mange amerikanske astronautene og andre i romprogrammet som visste hvor høy risikoromfarten innebar. . Det hadde ennå ikke gått et år siden astronautene nesten mistet tre av sine kamerater i Apollo 13. Marginene var små, og en astronaut og en kosmonaut sto hverandre mer nær enn noen andre i å kjenne dette på kroppen.
Mens russerne jobbet for å få romstasjonsprogrammet sitt på beina igjen etter tragedien, lyktes amerikanerne med sin Skylab, som kom i bane i mai 1973. Erfarne månefarere som Pete Conrad og Alan Bean ledet hver sine av de to første mannskapene på tre som bemannet Skylab. Et tredje mannskap ble i romstasjonen i nesten tre måneder. Både russerne og amerikanerne høstet gode erfaringer som ble tatt med videre i planleggingen av større og mer langvarige romstasjoner. Planene for slike var så ambisiøse at det var naturlig å tenke internasjonalt samarbeid. Det var på tide å gå fra konkurransemodus til samarbeid i rommet.
A handshake in space for a new era
The intense competitive climate between the two superpowers of the Cold War, the United States and the Soviet Union, was changing. The space race was to become space cooperation. The first initiative came when US President Nixon met with Soviet leader Leonid Brezhnev in Moscow in 1972. The two leaders decided that the next great event in space should be something that both countries could be equally proud of, and that could point forward to a new era: a cosmonaut and an astronaut would meet in orbit around the Earth and physically connect the two countries' flagships in the space race, Soyuz and Apollo. In this way, colleagues from each side of the Cold War would meet and exchange warm handshakes.
De to romfartøyene lettet 15. juli 1975, og etter to dager i hver sin bane manøvrerte de erfarne kapteinene stødig til en perfekt sammenkopling. Det tre amerikanerne som var håndplukket til oppdraget var Tom Stafford, Vance Brand og Deke Slayton. Fartøysjefen Stafford var veteran med to Gemini-ferder bak seg foruten den viktige generalprøven til månelandingen, Apollo 10. Deke Slayton var vel så legendarisk: han var en av Mercury Seven - de sju utvalgte første astronautene til Mercury. De to kosmonautene Alexei Leonov og Valeri Kubasov var begge blant de mest garvede sovjetiske romfarerne.
Leonov og Staffords historiske håndtrykk fant endelig sted 17. juli, i sammenkoblingstunnellen mellom Apollo og Sojuz. Det var et hjertelig gjensyn etter flere treningsøkter på forhånd hvor de fem romfartsveteranene hadde rukket å bli gode venner. De delte også ut gaver, bl.a. utvekslet de frø til trær som ble plantet i de to landene etter landingen. De pratet også sammen, både på amerikansk og russisk, eller ”oklahomski”, som Leonov spøkefullt kalte Staffords forsøksvise russisk. De arbeidet seg også gjennom et stort planlagt program av felles vitenskapelige eksperimenter. Totalt tilbrakte de to landenes romfarere 44 timer sammen.
Etterklangen av håndtrykket og møtet Apollo-Sojuz varte lenge. Den siste Apollo-ferden ble også historisk ved sammenkoplingen som av mange omtales som ferden som endte romkappløpet som hadde startet med Sputnik i 1957.
Det tok like vel nesten 20 år før neste store samarbeidsprosjekt. Russerne satset på egen hånd med romstasjonsprosjektet MIR, og amerikanerne fokuserte på sitt Romferge-program, som også hadde et romstasjonselement med Space-lab. De hadde også planer om en større romstasjon kalt Freedom.
Ved Sovjetunionens oppløsning hadde MIR-prosjektet allerede fått et større internasjonalt preg. Også amerikanske astronauter hadde hatt lengre opphold om bord i russernes stolthet. Samarbeidsklimaet fra 1970-årene ble gjenfunnet, og Russland og USA bestemte seg for å droppe sine egne romstasjonsplaner med MIR 2 og Freedom, og satse på det som skulle bli Den Internasjonale Romstasjonen - ISS. Byggingen av denne startet i 1998, og siden 2000 har den vært kontinuerlig bemannet av et internasjonalt mannskap fra USA, Russland, Canada, Japan og europeernes ESA. Svenske Christer Fuglesang og danske Andreas Mogensen har vært Skandinavias representanter – fortsatt venter vi på den første norske astronauten.
Nå forbereder USA, Russland, Europa og Kina en retur til Månen. Kina markerte seg ved inngangen til jubileumsåret 2019 med å lande en farkost på Månens bakside, lastet med ulike kameraer, instrumenter og eksperimenter, blant annet potetplanter.. Senere på året sendte et israelsk selskap en dels privatfinansiert sonde til Månen med det amerikanske selskapet Space X sin rakett.
På statlig nivå samarbeider USA, Canada, Russland, Europa, Japan og Kina også om en mulig retur til Månen. En mulighet er en månebase for forskning og mulig utnyttelse av ressurser på Månen til videre ferder i rommet, f.eks. til Mars. En månebase kan være en stasjon i bane rundt Månen eller et byggverk nede på overflaten. Det er ikke lansert noen konkrete planer eller tidsfrister for slikt, men USA igangsatte et program i 2017 som det arbeides aktivt med, og som igjen har økt pengestrømmen til det amerikanske romprogrammet. Kanskje ender det i en ny månelanding før neste tiår er omme?
Sources:
NASA ulike nettsteder bl.a. transkriberte kommunikasjonslogger, historiesider osv.
Armstrong, Aldrin, Collins: «Først på månen»
Tandberg, Erik: Div. bøker bl.a. Romalderen, samt artikler på Store norske leksikon (Great Norwegian Encyclopedia). Erik Tandberg har også bistått med kommentarer til dette manus, uten at han bærer ansvar for innholdet.
Logsdon, John: Kennedy and the race to the moon
Øvrig om div. ferder og ekspedisjoner: Wikipedia
