Instrument

Betegnelsen ”fysisk kabinett” kommer av at de første instrumentsamlingene ble oppbevart i skap eller finere stuer, som også kunne kalles kabinetter. Noen av disse samlingene ble anskaffet av rike borgere til underholdning og som statussymboler, mens andre ble brukt av lærde menn og vitenskapelige selskaper til eksperimenter og folkeopplysning.

Læreanstalter og universiteter bygget opp store instrumentsamlinger. Det fysiske kabinett ved Det Kongelige Frederiks Universitet (nå Universitetet i Oslo) besto i all hovedsak av instrumenter til undervisning og demonstrasjon. Instrumentene var hjelpemidler i den elementære fysikkundervisningen og mindre egnet til forskning.

Instrumentene ble brukt til å demonstrere fysikkens prinsipper og lover, slik som disse hadde blitt formulert bl.a. gjennom Newtons lære om mekanikk. Blant de mest sentrale instrumentene var luftpumper som kunne vise virkningene av vakuum og apparater som kunne fremstille elektrisitet. Instrumentene kunne være meget forseggjorte, og demonstrasjonene var gjerne spektakulære. De fysiske kabinettene i Europa hadde mange like instrumenter, ofte produsert av de samme instrumentmakerne eller laget etter de samme forbildene.

Det fysiske kabinett ved Det Kongelige Frederiks Universitet i Christiania (Oslo) besto i første rekke av demonstrasjonsinstrumenter til bruk i fysikkundervisningen. Instrumentene var mindre egnet til vitenskapelige undersøkelser eller forskning. De første instrumentene ble overtatt fra Bergseminaret på Kongsberg og Krigsskolen i Oslo i 1814. Mange av instrumentene var av eldre dato. I 1815 ble det gitt en statsbevilgning til kjøp av instrumenter på dødsboauksjonen etter Thomas Bugge i København.

Samlingen vokste gjennom flere kjøp av instrumenter i utlandet, særlig fra London og Paris. I enkelte tilfeller kom fysikkprofessorene hjem fra sine utenlandsturer med brukte instrumenter. Den britiske instrumentmakeren Edward M. Clarke (1791-1859) var en viktig leverandør. Han produserte bl.a. elektromagnetiske og optiske instrumenter, og smykket seg med å ha universitetet som kunde i salgskatalogene sine. Fra midten av 1800-tallet ble stadig flere av instrumentene produsert av norske instrumentmakere.

I 1859 ble Hartvig Caspar Christie (1826-1873) lektor i fysikk, og fikk ansvaret for Det fysiske kabinett. Han begynte straks å lage «en fuldstændig og aldeles nøiagtig catalog» over instrumentsamlingen, «hvilket hidtil har manglet». I katalogen førte han inn hvert enkelt instrument med opplysninger om når og av hvem det var produsert.

Det fysiske kabinetts lokaler i Øvre Slottsgate 2, perioden 1829-1852.Christie delte instrumentene inn i sju klasser: «Optik», «Mechanik», «Magnetisme», «Electricitet», «Varme», «Meteorologi» og «Akustik». Den samme klassifiseringen la han til grunn for en tobinds lærebok i fysikk (1864-65). Boken presenterte flere av instrumentene i Det fysiske kabinett og ble skrevet som en veiledning for studentene.

Undervisningen som foregikk ved universitetets fysiske kabinett ble fulgt av et stort antall studenter. Fysikk var fra begynnelsen et obligatorisk fag ved den såkalte anneneksamen (forberedende prøver) som studentene måtte ta før de begynte sine studier i teologi, filologi, jus eller medisin. Frem til midten av 1800-tallet var det 50-70 studenter per år som fulgte fysikkundervisningen, og rundt 1870 hadde antallet steget til ca 200. I 1870-årene skjedde det en omlegging. Praktiske øvelser i fysikk ble en del av undervisningen for reallærere, mens fysikk opphørte å være obligatorisk fag ved anneneksamen.

Tre professorer sto for det meste av fysikkundervisningen frem til 1870-årene; Jens Jacob Keyser (professor 1814-1847), Lorentz Christian Langberg (lektor og professor 1847-1857) og Hartvig Caspar Christie (lektor og professor 1859-1873). Professorenes arbeid besto hovedsakelig av undervisning og administrasjon. De hadde små muligheter til å drive forskning.

Professor Keyser brukte også instrumentsamlingen til demonstrasjonseksperimenter for byens borgerskap – finere fruer som kunne betale de inngangspengene han krevde for denne underholdningen. Demonstrasjonene mislyktes ofte, og det ble sagt at professorens vrede og skjellsord gjerne ble rettet mot hans ulykkelige assistent.

Det fysiske kabinett holdt åpent for publikum to timer hver mandag. I 1841 ble det også bestemt at studentene selv skulle få adgang til å bruke instrumentene under tilsyn. I 1852 flyttet instrumentsamlingen og undervisningen fra lokaler ved Christiania Torv til de nye universitetsbygningene i Karl Johans gate.

Gjennom det meste av 1800-tallet hadde universitetets viktigste oppgave vært å utdanne de som skulle bli statens tjenere – embetsmennene. Det var undervisning, ikke forskning, som stod i sentrum for professorenes virksomhet. Mot slutten av århundret endret dette seg. Ikke minst innenfor fysikkfaget ble det nå et sterkere fokus på forskning – forskning som bygget på gjennomføring av eksperimenter.

Ofte arbeidet fysikerne tett sammen med forskere fra andre fag. Matematikeren Carl Anton Bjerknes (1825-1903) og fysikeren Kristian Birkeland (1867-1917) bidro begge til oppkomsten av det nye forskningsuniversitetet. Særlig Birkeland skulle bli en eksperimentalfysiker av internasjonalt format.

Instrumentene ved Det fysiske kabinett hadde først og fremst vært brukt til undervisning og demonstrasjoner i auditoriet. Innenfor rammen av det nye forskningsuniversitetet fikk instrumentene anvendelse på en ny arena – laboratoriet.

Endret bruk stilte nye krav til instrumentene. Mens de i auditoriet ble brukt til demonstrasjon av kjente fysiske prinsipper, var de i forskningslaboratoriet del av arbeidet med å frambringe ny kunnskap. I undervisningen skulle instrumentene benyttes flere ganger, og de var derfor gjerne forseggjorte og vakre. Forskningsinstrumentene ble derimot spesialkonstruert for ett enkelt forsøk, og var laget uten samme omtanke for estetiske og håndverksmessige kvaliteter.