Organisasjon Todt og tvangsarbeid i Norge 1940 – 1945
Grossraum
«(...) Det mest imponerende byggeprogrammet siden romertiden» Alliert etterretning, på slutten av 2. verdenskrig
Foto: Riksarkivet PA 0276, Leiv Kreybergs arkiv, fotograf: ukjent
Utstillingen ble avsluttet i 2019.
Utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere bygget landet. Veier, broer, flyplasser, jernbane, havneanlegg, kraftverk, industribygg og festningsverker stod igjen etter okkupasjonsmakten da andre verdenskrig var over. Mange av byggverkene er fortsatt i bruk. Rundt 130 000 krigsfanger og sivile tvangsarbeidere ble sendt hit til landet for å realisere tyske byggeprosjekter. Av disse omkom rundt 17000 etter umenneskelig behandling.
Utstillingen Grossraum viste hvordan Norge under krigen ble del av et økonomisk system basert på tvangsarbeid. Arbeidskraften til 20 millioner mennesker, i første rekke fra Sovjetunionen og Øst-Europa, ble utnyttet innenfor den nazistiske tvangsøkonomien. Sett i forhold til folketallet, var Norge trolig det tyskokkuperte landet som mottok den største kontingenten tvangsrekruttert arbeidskraft.
Foto: Romsdalsmuseet, fotograf: ukjent
F
Nest etter deportasjonen av de norske jødene er det skjebnen til de utenlandske krigsfangene og tvangsarbeiderne som skaper den tydeligste forbindelsen mellom Norge og Nazi-regimets utryddelsespolitikk.
Foto: Riksarkivet PA 0276, Leiv Kreybergs arkiv, fotograf: ukjent
Kollaborasjon fulgte i Organisasjon Todts kjølvann
Utstillingen viser hvordan tallrike tyske og norske byggefirmaer tjente gode penger på å arbeide for organisasjonen. For tyske firmaers del, og i enkelte tilfeller også for norske, hendte det at Organisasjon Todt (OT, Hitlers byggeorganisasjon) stilte krigsfanger til disposisjon. Wehrmacht (en del av den tyske krigsmakten) var formelt ansvarlig for fangene, men i praksis ble deler av ansvaret delegert til OT og deres private samarbeidspartnere. På denne måten fikk representanter for private byggefirmaer, vanlig sivile, innflytelse over forhold som påvirket fangenes livsbetingelser.
Våren 1942 etablerte OT en egen underavdeling i Norge, Einsatzgruppe Wiking.
Avdelingen fikk blant annet ansvar for å bygge festningsverkene som utgjorde den norske delen av Atlanterhavsvollen og en 1200 kilometer forlengelse av Nordlandsbanen.
Foto: Riksarkivet PA 0276, Leiv Kreybergs arkiv, fotograf: ukjent
Norge var antakelig det tyskokkuperte landet som i forhold til folketallet fikk tilført flest krigsfanger og tvangsarbeidere. Over 130 000 personer ble i løpet av krigen tvangsendt hit til landet for å arbeide på tyske anlegg. Til tross for at flesteparten av dem som omkom på norsk jord under krigen ikke var nordmenn, men utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere, er deres historier i liten grad blitt del av vår kollektive fortelling om krigen.
«Ingen krigsfanger kan brukes til arbeider for hvilke han er fysisk uskikket.» Genevekonvensjonen av 1929, utdrag av paragraf 29
Foto: Riksarkivet PA 0276, Leiv Kreybergs arkiv, fotograf: ukjent
Tvangsarbeid har liten plass i våre kollektive fortellinger om krigen
Fra før har vi visst lite om krigsfangene og enda mindre om de sivile tvangsarbeiderne som befant seg på norsk jord. Heller ikke den fremste byggherren på tysk side, Organisasjon Todt (OT), har vi visst mye om. Utstillingen, og forskningsprosjektet, som den er en del av, forsøker å bøte på dette.
Organisasjon Todt var en halvmilitær byggeorganisasjon som plasserte seg selv innenfor en stolt, tysk ingeniørtradisjon. I utgangspunktet rekrutterte OT frivillige arbeidere, men utover i krigsårene ble organisasjonen stadig mer avhengig av tvangsmobilisert arbeidskraft, både krigsfanger og sivile tvangsarbeider. Mens krigsfangene fikk en brutal behandling, hadde de sivile tvangsarbeiderne mer levelige betingelser. De hadde rett på lønn og i utgangspunktet visse sosiale rettigheter. Gjennom hele krigen fantes også de som mer eller mindre frivillig lot seg verve til OT.
Foto: Riksarkivet PA 0276, Leiv Kreybergs arkiv, fotograf: ukjent
OT var en halvstatlig organisasjon direkte underlagt Hitler og et redskap for naziregimets ekspansjonsplaner. Med Tyskland som kjerneområde skulle det etableres et europeisk «storrom» under tysk kontroll – das Grossraum. OTs betongstøpte gigantkonstruksjoner kan ses som materielle uttrykk for denne politikken. Da alliert etterretning oppsummerte resultatene av OTs virksomhet våren 1945, var konklusjonen at organisasjonen sto bak «det mest imponerende byggeprogrammet siden romertiden».
Tvangsarbeid er ingen nazistisk oppfinnelse.
Ufritt arbeid i ulike former har spilt en viktig rolle gjennom europeisk historie. På 1800-tallet gjorde kolonimaktene bruk av tvangsarbeidere til bygging av veier og jernbaner i de erobrede områdene. Under første verdenskrig ble krigsfanger anvendt til tvangsarbeid på begge sider av fronten. Nazismens rasistiske menneskesyn bidro likevel til at tvangsarbeid under andre verdenskrig fikk et omfang og en brutalitet som mangler historisk sidestykke. Mot slutten av krigen utgjorde utenlandske krigsfanger og tvangsarbeidere nesten en fjerdedel av arbeidskraften i Det Tredje Riket.
Foto: Riksarkivet PA 0276, Leiv Kreybergs arkiv, fotograf: ukjent
Om utstillingen
Utstillingen, som åpnet på Norsk Teknisk Museum i februar 2017, ble utviklet innenfor rammen av forskningsprosjektet. Samtidig har museet etterstrebet å gi rom for andre perspektiver og innfallsvinkler enn det forskningsprosjektet legger til grunn. I arbeidet med utstillingen er personer med bakgrunn fra flere ulike disipliner, felt og fagtradisjoner trukket inn.
Foruten historikere har museet samarbeidet med arkeologer, arkitekter, idehistorikere, museologer og kunstnere. Utstillingens design er blitt til i et tett samarbeid med scenografer fra Akademi for scenekunst ved Høgskolen i Østfold. Arbeidet med utstillingen har hele tiden hatt som mål å bidra til utviklingen av metoder som kombinerer forsknings-, formidlings- og forvaltningsoppgaver på nye måter.
Helt fra starten har formidlingsarbeidet hatt stor plass. Museet har arrangert debattmøter og workshops og bidratt til en dokumentarfilm om tvangsarbeid. Halvannet år før utstillingens offisielle åpning, ble en mindre del av utstillingen gjort tilgjengelig for publikum. Ambisjonen var å bringe forskere, ulike berørte parter og det allmenne publikum inn i utstillingen, mens den ennå var under utarbeidelse. Museet ønsket på denne måten å skape engasjement og offentlighet rundt utstillingen og dens tema, samtidig som det inngår i en dynamisk og forpliktende dialog med sine omgivelser.
Takk til Norges Teknisk Naturvitenskapelige Universitet, Stiftelsen Fritt Ord, Statens Vegvesen og Stiftelsen Errinerrung, Veranwortung, Zukunft, som har støttet utstillingen økonomisk.
Prosjektleder