Festung Norwegen
Den norske delen av Atlanterhavsvollen strekker seg langs en 10 000 kilometers kystlinje og består av skytestillinger, kystfort og tunge batterier. Anleggene omtales gjerne som Festung Norwegen og var OTs største byggeoppdrag i Norge. Særlig prestisje ble lagt i byggingen av de i alt sju tunge batteriene, utstyrt med datidens største kanoner. Batteri Vara ved Kristiansand var det sørligste, mens batteri Peter ved Kirkenes, lengst i nord, ligger på det som i dag er russisk territorium. Batteriene Theo og Dietel voktet innseilingen til Narvik, mens batteri Otto ved Ørland kontrollerte Trondheimsfjorden. Batteriene Felix og Nero dekket henholdsvis farvannet rundt Bergen og Oslofjorden.
Foto: Riksarkivet, RAFA3309_U47, fotograf: ukjent
Glemte graver
Til bygging av batteriene ble det satt inn et stort antall sovjetiske krigsfanger. Mens dødstallene var relativt lave i sør, var forholdene enkelte steder i Nord-Norge katastrofale. Ved byggingen av Theo og Dietel ved Narvik omkom over 1100 fanger.
I et skogholt ved Vardås på Nøtterøy, tett ved batteri Nero, står disse gravmonumentene. To sovjetiske krigsfanger i arbeid for OT var opprinnelig gravlagt her – Alexandr Jegorovitsj Kravchenko og Demjan Puschnjak. Begge var ukrainere og soldater i den røde arme. Medfanger reiste monumentene da krigen var over.
Tidlig på 1950-tallet, under den kalde krigen, ble gravene åpnet og levningene flyttet til en sentral gravplass i Oslo. Nå var trusselen ikke lenger Nazityskland, men det kommunistiske Sovjetunionen. Norske myndigheter fryktet at sovjetiske agenter ville utgi seg som fangenes pårørende og bruke gravene som utgangspunkt for spionasje.
