Operasjon Barbarossa: Tilintetgjørelseskrigen i øst
Nazitysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 innledet «den mest destruktive og barbariske krigen i menneskehetens historie». Angrepet var del av Hitlers «tilintetgjørelseskrig» mot den slaviske befolkningen i Øst-Europa. Ved hjelp av en bevisst utsultingspolitikk skulle store områder tømmes for mennesker og inkorporeres i det nazistiske Grossraum. Hitler trodde på en rask seier og ga ordre om at sovjetiske soldater, som ble tatt til fange, skulle sultes i hjel. Fangene ble samlet i store innhegninger uten mat og husly. Etter et drøyt halvår hadde 1,7 millioner krigsfanger omkommet. Da det viste seg at krigen i øst trakk i langdrag, og at den tyske krigsøkonomien var avhengig av fangenes arbeidskraft, ble det imidlertid et poeng å holde dem i live.
«Vi visste ikke hvor vi skulle...»
Fangesitat
Foto: Romsdalsmuseet, fotograf: ukjent
Stettin
Havnebyen Stettin, i dag polske Szczecin, var under krigen knutepunkt i skipstrafikken mellom Tyskland og Norge. Mesteparten av OTs forsyninger til Norge ble fraktet med skip fra Stettin. I byen hadde OT også en egen transittleir der krigsfanger og tvangsarbeidere fikk sin utrustning før de ble sendt nordover. Sjøreisen til og fra Norge var farefull. Torpederingen av fangeskipene MS Palatia i 1942 og MS Rigel i 1944 førte til at over 3000 sovjetiske krigsfanger druknet på vei til og fra arbeidet i Norge.
Samme skip som fraktet krigsfanger og tvangsarbeidere, ble brukt ved deportasjonen av de norske jødene i november 1942. For jødene gikk reisen fra Oslo med DS Donau til Stettin og videre med tog til Auschwitz. Samtidig som tyske byggeprosjekter i Norge led under mangel på arbeidskraft, ble altså arbeidsføre nordmenn myrdet i gasskamrene. Det logistiske systemet som Stettin var del av synliggjør spenningsforholdet mellom naziregimets økonomiske og raseideologiske målsetninger.
Foto: Romsdalsmuseet, fotograf: ukjent
